Den katolske messen

Enhver sann katolikk har messen som midtpunkt i sitt religiøse liv. Søndagen dreier seg om kirkegang og messe før eventuelle andre aktiviteter eller selvvalgt inaktivitet, som for noen kan være et restituerende alternativ etter en fysisk hard arbeidsuke. I den kristne tradisjon er søndagen, som Herrens oppstandelsesdag, en dag for hvile. Fra Skapelsesberetningen vet vi også at Gud hvilte på den syvende dagen.

Den katolske messen består av to hoveddeler: Ordets liturgi og nattverdens liturgi (eukaristien). Så «krydres» det hele med innlagte salmer og annen tradisjonell sang eller orgelmusikk. Disse hovedtrekk svarer til en luthersk gudstjeneste med innlagt nattverd, men det er mange ulikheter i innhold og ytringsformer. Vi skal se litt nærmere på dem.

Når vi katolikker går inn i en katolsk kirke, dypper vi gjerne fingrene i et vievannskar og gjør korsets tegn. Vievannet er velsignet vann – som dåpsvannet. Det er i Kirkens tradisjon et symbol for renhet og nåde. Som teologen og filosofen Romano Guardini (1885-1968) uttrykker det i sin lille, men innholdsmettede, bok «Om hellige tegn», St. Olav forlag 1995: «Når så de kristne går inn i Guds hus, fukter de panne, bryst og skulder, hele sitt vesen, med det rene og rensende vann, for at sjelen skal bli ren». Og når korstegnet følger, bør det innebære at vi samler alle våre tanker om den forløsningen som dette tegnet uttrykker. Slik bør det være hver gang vi gjør dette symboltunge tegn, og vi bør gjøre det langsomt og verdig. Om korstegnet skriver Guardini: «Derfor gjør vi korsets tegn foran bønnen, for at det skal ordne og samle oss, feste tanker, hjerte og vilje i Gud. Vi gjør det etter bønnen, for at det Gud har gitt oss, skal bli i oss. Når vi blir fristet, for at Han skal styrke oss. I faren, for at Han skal bevare oss. Ved velsignelsen, for at Guds livsfylde skal bli tatt opp i sjelen, slik at den kan befrukte og vigsle alt som befinner seg i den».

Etter innledningssalmen, som synges når presten skrider inn i kirken med sine ministranter (altergutter eller -piker), følger de obligatoriske Kyrie eleison (Herre miskunn deg) og Gloria (lovsang til Gud, som dog ikke synges i advents- og fastetiden). Deretter er vi over i messens første hoveddel: Ordets liturgi. Den innledes med lesninger av dagens tekster, først en tekst fra Det gamle testamentet og så en tekst fra Det nye, begge lest av en leg person fra menigheten. Her vil jeg tillate meg et lite råd til dem som påtar seg denne oppgaven: Fremfør aldri en bibeltekst uten å lese hver setning nøye, med blikket festet i teksten. Det minste forsøk på løsrivelse fra denne, liksom for å vise at man kan teksten utenat, er meget uheldig. Da fremhever du deg selv på bekostning av den hellige tekst.

Når tekstlesningen er over, leser presten dagens evangelium etterfulgt av prekenen. Etter et langt liv som katolikk har jeg hørt et rikt utvalg av prekener – av høyst varierende kvalitet. Ytterst sjelden den helt fremragende, som løfter sjel og sinn, og gir oss inspirasjon og nåde til et bedre liv. For å nå slike høyder, behøver prekenen slett ikke befinne seg på et høyt intellektuelt nivå. Tvertom rører slike prekener sjelden våre innerste følelser og lengsler, selv om de kan gi oss ny kunnskap. Det vesentlige er at Kristi budskap går direkte inn i våre hjerter. Prekenen bør gå til kjernen i budskapet, som må formidles klart, direkte og inntrengende – aldri salvelsesfullt eller sentimentalt. For egen del har jeg intet imot prekener som er dagsaktuelle, i den forstand at de berører grufulle nyheter som krig og nød, gjerne slik at dette settes i relieff til overflodslivet i vårt beskyttede hjørne av verden. Det er rikelig med Kristus-ord som utfordrer denne motsetningsfylte situasjonen.

De fleste prekener er likevel mer på det jevne. Sånn må det naturlig nok være. Og noen er direkte dårlige, eller svært så uinspirerende. Det merkes gjerne ved at de virker søvndyssende, om enn ikke i en slik grad som Rowan Atkinson har parodiert en preken i rollen som Mr. Bean! Eller mer aktuelt for min del: De fører til tankeflukt ut av kirkerommet og vekk fra det jeg burde være konsentrert om. Enkelte prekener fortjener kun karakteristikken «hellige lyder» – de gjentar og gjentar velkjente bibelord og fromme vendinger i en monoton talestrøm. Men for en katolikk betyr det ikke så meget om prekenen er mindre god. Det bør i alle fall ikke bety mye. Den er ikke sentral i den katolske messen. I dette skiller denne seg fra den protestantiske gudstjeneste. I sistnevnte får man inntrykk av at prekenen nærmest er en suksessfaktor for hele gudstjenesten. Det forventes mye av prestens utlegning av dagens tekster, og mang en luthersk prest har følt dette presset. Det er i første rekke prekenen som skal gi menigheten et åndelig løft. Denne plassering av tyngdepunktet i ordets liturgi ble tydelig markert etter reformasjonen, da kirkene fikk bygget store og ofte sterkt ornamenterte prekestoler plassert høyt over menigheten.

Etter prekenen synges Trosbekjennelsen eller Credo, som vi katolikker gjerne kaller den – på norsk eller latin. Denne har røtter tilbake i oldtiden og fikk sin utforming ved de økumeniske konsiler i Nikea (325) og Konstantinopel (381). Etter trosbekjennelsen leses dagens forbønner, gjerne av den lege person som tidligere har lest dagens tekster.

Så er vi over i messens annen hoveddel: Eukaristien, som egentlig betyr takksigelse eller takknemlighet. Og det er god grunn til å være takknemlige i det innerste av vår sjel: For nå feirer vi Kristi offerdød – den død som forløser oss alle fra vår syndeskyld. Denne død er uløselig forbundet med og får sin dypeste mening ved oppstandelsen, som åpner våre øyne for menneskehetens største mysterium, et håpets mysterium, der vår død og tilintetgjørelse er overvunnet. Denne del av messen innledes med at menighetens offergaver – i vår tid normalt kollekten – bæres frem til presten. Så forberedes nattverdsmåltidet ved at ministrantene bærer frem brød (hostier) og vin og rensende vann, som presten tar imot og setter på alteret. Deretter fortsetter offertoriet ved at presten fremsier eukaristiske bønner. De avsluttes med at menigheten synger Sanctus (Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud…). Etter denne kneler menigheten, for nå nærmer vi oss messens høydepunkt, som hele feiringen graviterer mot.

Selve knelingen skiller oss også fra protestantene. Deres kirker og bedehus har ikke knelebenker. Men det å knele er en vakker skikk. Det er tegn på vår ydmykhet overfor Den Store Gud. Som Guardini skriver: «Når du bøyer kne, la det ikke være en hastig og tom bevegelse. Gi det sjel. Knelingens sjel ligger i at i den bøyer også hjertet seg i ærefrykt for Gud. Det gjelder den ærefrykt vi bare kan vise overfor Gud: at hjertet tilber».

Da er vi fremme ved messens kjernepunkt – forvandlingen av brød og vin til Herrens legeme og blod. Etter katolsk teologi er det bare en prest, viet av en gyldig innsatt biskop som inngår i en ubrutt linje av suksesjon tilbake til apostlene, som kan forestå forvaltningen av kirkens syv sakramenter, derunder det vi nå taler om: Alterets sakrament. Fra et katolsk synspunkt er det en underlig nyhet at noen i disse corona-tider feirer en «hjemme-nattverd» uten prest. Selve forvandlingen av brød og vin har sin forankring hos evangelisten Matteus, som omtaler skjærtorsdagsmåltidet – det siste måltid Kristus hadde med sine disipler – i 24. kap. vers 26-28, og i Paulus` første brev til Korintierne 11. kap. vers 23-27. Når presten ved alteret gjentar Kristi ord: «Dette er mitt legeme» og «Dette er mitt blod», skal dette etter katolsk tradisjon forstås bokstavelig og fysisk. Presten har her en funksjon som Kristi stedfortreder. I det ytre skjer det på samme måte i den lutherske tradisjon, og de samme ordene brukes. I begge tradisjoner tror man at Kristus er reelt til stede i denne handlingen, men i den lutherske dreier det seg om en åndelig tilstedeværelse, ikke en fysisk. Etter vår katolske tro ser brødet – hostien – likedan ut etter forvandlingen som det gjorde før denne sakrale akten. Men nå er brødet reelt sett Kristi egen kropp. Denne forskjell er av stor betydning og har flere konsekvenser.

Katolikker behandler den forvandlede hostie med den største ærbødighet. Det kan observeres under enhver katolsk messe. Og det er strenge regler for ivaretakelsen av de hostier som ikke fortæres under messen. De tas forsiktig vare på og plasseres i et tabernakel, et slags utsmykket skap som gjerne er plassert nær alteret. Der forblir de Kristi legeme inntil de deles ut under en senere messe. Ved tabernaklet brenner det alltid et lys, ofte bak et rødt glass. Alle katolikker kneler når de nærmer seg eller passerer tabernaklet. Det er for øvrig aldersgrenser for å motta kommunionen, som vi også uttrykker det, og sikter til de troendes forening med Kristus. I den katolske oppdragelsen går barn gjerne til sin første kommunion i 9-10 års alder og etter en viss opplæring. Ikke-katolikker er utelukket. Det å motta Kristi legeme i en katolsk messe innebærer nemlig tilslutning til Kirkens hele tro og lære. Det som her er sagt om forvandlingen av brødet, gjelder også for vinen, bortsett fra at den fortæres under messen og oppbevares således ikke som Kristi blod.

Jeg har vært til stede under lutherske nattverdsgudstjenester og merket meg en helt annen behandling av hostiene. Således har jeg registrert at små barn, helt ned i 4-5 års alder, har fått denne i hånden, tatt den med i kirkebenken og uvørent behandlet den som en hvilken som helst kjeks. Det ville vært uhørt i katolsk sammenheng. Forklaringen er enkel: Etter luthersk tro er Kristus nærværende i nattverden, men som nevnt ikke fysisk til stede i brødet eller vinen, i alle fall ikke utover øyeblikket.

For katolikker er altså Kristus kroppslig til stede i enhver katolsk kirke. Derfor er det et krav om stillhet eller lavmælt tale, ærbødighet og verdig opptreden i kirken. Ikke som jeg har opplevd f.eks. i lutherske konfirmasjoner før gudstjenesten starter: En kakofoni av høylytte samtaler om alt fra sport til siste nytt på bygda. Og det samme straks høytidshandlingene er over.

Det katolske nattverdsynet kan kort oppsummeres i et sitat fra kunstneren og tenkeren Ørnulf Ranheimsæter i boken «Om tro og vantro»: «Det som da blir det fundamentale faktum i katolsk trosliv er dette: Katolikken tror at Kristus reelt og helt lever i Kirken under brødets og vinens skikkelse. Dette vil si at for katolikken er Gud nærværende i Kirken på en ganske annerledes personlig måte enn noe annet sted i sin skapning».

Den katolske messens liturgi utføres naturligvis med varierende kvalitet – akkurat som prekenene. Jeg har i en fransk klosterkirke opplevet det nesten perfekte i sang, i håndbevegelser og øvrige liturgiske handlinger. Den grep meg egentlig ikke dypt. Det bar mer preg av skuespill enn av en ekte messe. Jeg har hatt mer nådebringende opplevelser i mindre fullkomne messer, med barneskrik, halvbra sang og andre liturgiske mangler. Det beror på vår egen åndelige forberedelse og evne til å konsentrere oss om det sentrale innhold i messen. Dersom de ytre og mer sekundære forhold, som f.eks. middelmådig sang og ditto preken, blir nærmest ødeleggende for en fullgod opplevelse av messen, bør man ransake seg selv. Kanskje er man i ferd med å tape messens vesentligste innhold av syne?

Så får vi heller tåle at for enkelte avkristnede og ikke-troende lyder katolsk nattverdliturgi som en form for magi, en slags religiøs praksis og tro som kan ligne på den man mener å kjenne hos primitive og tidlige forfedre. Uten troens blikk og uten det sinn som er åpent for det uutsigelige og mysteriøse, er det flere kristne sannheter som blir ubegripelige. Kristendommen er jo full av paradokser: Den forvandlede hostie er både brød og Kristi legeme, Kristus er samtidig sann Gud og sant menneske, Maria er både mor og jomfru og Gud selv er både Én og Tre personer – Fader, Sønn og Hellig Ånd. Alt dette rommes i et eneste stort paradoks: Det tilsynelatende meningsløse gir i troens dybde den største mening. Gud inviterer alle mennesker inn i denne meningsfullheten, og invitasjonen er åpen så lenge menneskeheten består.

Messen avsluttes med velsignelsen og ordene «Ite, missa est». I dagens norske versjon: «Messen er til ende, gå med fred». Dette er ikke bare en avslutning, det er en missio – en utsendelse – til verden, der vi bringer med oss budskapet fra Kristus. Vi har i fellesskapet mottatt Hans legeme og blod og blir budbærere om denne frelsende nåde til verden utenfor. Det skal synes på oss – i tenkning, ord og handling. Intet mindre.