Dødsstraffen – og paven

Dødsstraffens berettigelse er et gammelt debattema. Historisk har denne strafformen spilt en betydelig rolle ved de alvorligste forbrytelser, og i eldre rett ble den supplert av ulike former for legemsstraffer for de mindre alvorlige. Hva som er en «alvorlig» forbrytelse, som skal begrunne dødsstraff, varierer imidlertid mye fra en tidsepoke til en annen, og mellom ulike kulturer. Til enhver tid vil vurderingen være hvilke handlinger som er mest skadelige for det samfunnet som benytter dødsstraff, eller med andre ord: Hva utgjør den største trusselen mot dette samfunnets eksistens?

Denne relative betraktningsmåte illustreres tydelig ved følgende gjengivelse av straffebudet mot blasfemi (gudsbespottelse) i Christian Vs Norsk Lov av 1687: «Hvem som overbevisis at have lastet Gud elle bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage». Dødsstraff var det også for en rekke andre handlinger, som ikke en gang er straffbare etter dagens oppfatning, som f.eks. homoseksuell omgang. Dødsstraffen i Norge ble videreført i Kriminalloven av 1842 og ble først fjernet med straffeloven av 1902. Den siste henrettelsen etter dom på dødsstraff ble i Norge fullbyrdet i 1870-årene. Da taler vi om dødsstraff i fredstid. I krigstid ble dødsstraffen beholdt, og det skjedde som kjent en rekke henrettelser etter dom under rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. I 1978 ble også adgangen til å benytte dødsstraff i krig fjernet fra norsk lovgivning. Jeg kommer kort tilbake til dette.

Vender vi blikket mot verden for øvrig, er det en rekke land som benytter dødsstraff i fredstid, således en rekke muslimske land, der Iran har flest henrettelser. Men også de fleste land i sør-øst Asia har dødsstraff. Ytterst få demokratiske land har beholdt dødsstraffen. Mest kjent her er USA, der flere stater har beholdt denne straffen, og hvert år henrettes en rekke personer i dette landet.

Tradisjonelt har halshugging vært den vanligste fullbyrdelsesmåte. Giljotinen i Frankrike er jo berømt, eller snarere beryktet. Den består av en falløks mellom to stolper. Dødsstraffen ble for øvrig opphevet der i 1981. På engelsk heter dødsstraff betegnende nok «capital punishment», og ordet «capital» kommer fra det latinske capita, som betyr hoder. Men fullbyrdelsen har historisk skjedd og skjer i dag også f.eks. ved skyting, hengning eller ved bruk av giftinjeksjoner.

Hva er så hovedargumentet for å beholde dødsstraffen? Jeg kan ikke gi en utførlig redegjørelse her, men oppsummerer det til følgende: Dødsstraffens brutale og fatale karakter skal skremme alle potensielle lovbrytere fra å forøve de alvorligste kriminelle handlingene. Det er dette man i fagspråket kaller den allmennpreventive virkning av straffen – «general deterrence» på engelsk. Dette er den rasjonelle hovedbegrunnelsen. Men det kommer nok noen mer irrasjonelle momenter i tillegg, uten at disse utgjør en del av den offisielle begrunnelsen for dødsstraff. Ved gruoppvekkende forbrytelser, som f.eks. voldtekt og drap av små barn eller andre sakesløse personer, vokser det frem i de fleste et sterkt gjengjeldelsesbehov: «Det udyret må få den strengeste straff som tenkes kan». Slike følelser vil mange kjenne igjen, og for så vidt kan de begrunne ytterligere et slags rasjonelt argument for dødsstraff, nemlig hensynet til den sosiale ro. Folket får tilfredsstilt sitt behov for gjengjeldelse av ugjerningen.

For egen del er jeg ikke blitt overbevist av argumentet om dødsstraffens enestående allmennpreventive virkning. Det er aldri blitt sannsynliggjort at den forebygger flere grove forbrytelser enn de lengste frihetsstraffer. Dersom det var tilfellet, skulle man ved opphevelse av dødsstraffen og overgang til livstidsfengsel som lovens strengeste straff, forvente en økning i de groveste forbrytelsene. Eksempelvis i England og Frankrike som har hatt dødsstraff inn i den moderne tid. Men jeg kan ikke se at det er påstått at dette har skjedd. Heller ikke i amerikanske stater er en slik virkning påvist, og det er heller ikke dokumentert at stater med dødsstraff har færre grove forbrytelser enn stater som har opphevet den. Det er bare i én relasjon dødsstraffen utvilsomt virker mer preventivt enn alle andre straffer: Den hindrer tilbakefall fra den lovbryter som henrettes (individualprevensjon). Selv livstidsfanger begår av og til nye forbrytelser, i fengsel eller f.eks. under rømning derfra. Men dette har aldri vært en offisiell og sentral begrunnelse for dødsstraffen.

Det finnes dessuten andre alvorlige innvendinger mot denne straffen. I enhver rettsstat, uansett hvor velutviklet, balansert og rettssikker dets strafferettspleie er, vil det fra tid til annen forekomme at uskyldige personer blir dømt for alvorlige forbrytelser – altså handlinger de ikke har begått. Det kan være ulike grunner til det, og risikoen øker naturligvis i samfunn hvor rettsordningen har færre rettssikkerhetsgarantier. Selv mener jeg at en utstrakt bruk av jury, altså legdommere som suverent avgjør skyldspørsmålet uten å måtte gi en begrunnelse for resultatet, øker sannsynligheten for uriktige avgjørelser, både frifinnelser og domfellelser. En uriktig domfellelse er naturligvis langt verre enn en uriktig frifinnelse. I siviliserte rettssamfunn vil det være adgang til å rette opp slike alvorlige svikt i straffeprosessen, dersom det dukker opp nye bevis eller omstendigheter som grunnleggende rokker ved den tidligere domfellelsen. Den uskyldige vil derved kunne få sin oppreisning og en betydelig sum i erstatning, avhengig blant annet av hvor lenge han har sittet i fengsel på uriktig grunnlag. Med dødsstraff vil det selvsagt være umulig å få gjenopprettet den skade som er voldt ved at en uskyldig er dømt. Utfallet blir dobbelt tragisk.

Det er ytterligere et argument mot dødsstraffen som etter mitt syn står sterkt. Når de fleste velutviklede rettssamfunn straffer drap eller mord med lovens strengeste straff, er det fordi menneskelivet er så høyt verdsatt i disse samfunn. I den kristne kulturtradisjon har mennesket en særlig verdi – som skapt i Guds bilde. De sekulære moderne stater har stort sett videreført denne respekten for menneskelivet, i alle fall det fødte livet, og dette avspeiles blant annet i straffelovene. Når staten slik sett blir en beskytter av menneskelivet, blir det paradoksalt, nærmest selvmotsigende, at den samme stat med overlegg skal ta livet av egne borgere. Derved svekker staten respekten for menneskelivet i stedet for å styrke den. Dette blir åpenbart når det som nevnt foran ikke kan påvises at menneskeliv spares i det samfunnet hvor dødsstraffen praktiseres, og hvor resultatet utvilsomt også er at enkelte uskyldige henrettes. Derved er også enhver bruk av nødvergesynspunkter, at samfunnet må kunne forsvare seg også med dødsstraff for de groveste forbrytelser, uten dekning i virkeligheten. Og enhver analogi til samfunnets rett til å drepe fienden i krig blir like meningsløs.

I denne korte artikkelen har jeg hittil hatt for øye bruken av dødsstraff i fredstid. Dødsstraff i krig eller når faren for krig er overhengende, er et helt annet spørsmål. Da er selvfølgelig analogien til samfunnets nødvergerett under fienders angrep langt mer nærliggende. Og i gitte situasjoner vil dødsstraff være den eneste straff som har tilstrekkelig allmennpreventiv virkning. En person som fristes til høyforræderi ved å arbeide for fiendens interesser, vil neppe la seg avskrekke av risikoen for en lang fengselsstraff. Han vil tro at fienden vinner, at han da løslates og kanskje blir en helt. En raskt fullbyrdet dødsstraff er da det eneste som vil kunne avskrekke. Også når krigen er over, og forrædere skal stå til rette for sine landsskadelige handlinger, kan dødsstraff være uunngåelig. Folkets hat mot forræderne vil kunne være så sterkt at det blir opprør, hevn og «gatens justis» om ikke disse blir henrettet. Slik var nok situasjonen i mange land under rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. Hensynet til den sosiale ro kommer inn med full styrke. Det var derfor meget naivt av daværende justisminister Inger Louise Valle å fremme forslag om opphevelse av dødsstraffen i krig, og like naivt at Stortinget i 1978 ga sin tilslutning til forslaget. Jeg er ikke i tvil at om vi på ny skulle havne i en krigstilstand, vil dødsstraffen for høyforræderi straks bli gjeninnført.

Men dødsstraff i fredstid er det altså vanskelig å begrunne. Jeg er derfor helt enig med pave Frans i at denne brutale formen for straff bør fjernes i alle land. Artikkel 2266, og forutsetningsvis 2267, i Den katolske kirkes katekisme utelukker ikke bruk av dødsstraff «i alvorlige tilfeller». Pavens initiativ for å endre katekismen og støtte enhver opphevelse av dødsstraffen møtes med stor forståelse og tilslutning både i kristne og i verdslige kretser. Den amerikanske bispekonferansen har lenge gått inn for dette. Erkebiskopen av Los Angeles, José Gomez, uttalte: «Denne nødvendige videreutvikling av Kirkens lære om dødsstraff ble innledet allerede under pavene Johannes Paul II og Benedikt XIV».

At noen stokk konservative katolikker i USA har uttrykt misnøye med pavens initiativ, måtte man forvente. I en verdenskirke vil det alltid være spenninger, og for tiden synes de større enn noensinne i nyere tid. Men det skyldes i første rekke andre saker enn spørsmålet om å fjerne dødsstraffen.