En forstokket kirke?

Den katolske kirke er konservativ og må være det. Det er kirkens tro at den forvalter og viderefører fylden og helheten i Kristi åpenbaring – altså intet mindre enn den mest dyrebare og uforgjengelige skatt i menneskehetens historie. Denne skatten må hegnes om og overlates uforfalsket og usvekket til nye generasjoner menneskebarn. Det forhindrer ikke at kirken gjennom historien har endret uttrykksmåter i omtalen av lærespørsmål og endog utviklet læren i tråd med den fullmakt som ble gitt apostlene ved Peter – Klippen – som utgjør selve fundamentet for kirken. 

Det annet vatikankonsil hadde som mål «aggiornamento» – fornyelse og tilpasning av kirkens tidløse budskap, slik at det lettere forstås og mottas av samtiden. Det preget konsildokumentene, som var renset for fortidens selvbevisste og triumferende ordvalg som f.eks. «Kristi ene og sanne kirke». Ordbruken er langt mer ydmyk og forsonlig overfor «adskilte brødre i troen». Den økumeniske ånd som preget konsilfedrene, var et vendepunkt og er ført videre helt til vår tid. Når kritikere av den katolske kirke i dag likevel anfører at denne er reaksjonær og forstokket, er det fordi den ikke har endret sider ved selve læren, som utvilsomt er på kollisjonskurs med enkelte dominerende nåtidsverdier. Og sammenstøtet er hardest i spørsmål som samliv og seksualitet.

Kirkens lære om disse spørsmålene er kort sagt at seksualiteten, som er en Guds gave til mennesket, har sin legitime plass og funksjon utelukkende innenfor et livslangt ekteskap mellom mann og kvinne. Etter katolsk tro er dette ekteskapet, inngått av fri vilje mellom to modne mennesker som lover hverandre livsvarig troskap, et sakrament. Enkelt sagt betyr det at Guds nåde er til stede ved inngåelsen av ekteskapsløftet, og at den hviler over ekteskapet og hjelper de troende ektefeller til å holde løftet livet ut. Det følger av denne læren at seksuelt samliv utenfor dette ekteskapet ikke er akseptabelt – for de troende vil det være en synd. Det gjelder så vel før-ekteskapelig og utenomekteskapelig som likekjønnet samliv. Det følger videre av denne læren at ekteskapet er uoppløselig. Ganske visst kan ektefellene fysisk og for så vidt rettslig skilles, men de er fortsatt gift i Guds øyne, og inngåelse av nytt «ekteskap» er i strid med Guds lov, med mindre det første ekteskapet erklæres ugyldig, f.eks. fordi en av ektefellene holdt sin alkoholisme skjult.

Denne korte skisse av katolsk lære om ekteskap og seksualitet er nærmest en rød klut foran moderne, sekulære eller avkristnede ansikter. Men disse kritikere ser ikke på denne lære med troens blikk, de er ikke inne i det tros-univers som den katolske kirke forkynner og lærer, og kan følgelig vanskelig forstå kirkens syn her. Da blir reaksjonen som ventet. Det finnes imidlertid også troende katolikker som vanskelig kan godta enkelte konsekvenser av denne læren. Og det må erkjennes at kirkens strenge lære er vanskelig å forene med den menneskelige natur, dens drifter og tilbøyeligheter. Og alle katolikker vet hvor vanskelig det er å leve etter læren, og det er få områder hvor det syndes så mye. Men det betyr ikke at katolikker forkaster læren som sådan. Det er på samme vis med Kristi radikale kjærlighetsbudskap: Elsk din neste, også dine fiender. Her er også forskjellen mellom liv og lære enorm, men ingen vil finne på å forkaste budskapet. Få har et så bevisst forhold til egne synder som katolikker: Skriftemålet krever fullstendig ærlighet og åpenhet og oppriktig anger med vilje til fornyelse. Syndsbevisstheten og nederlagene er en uunngåelig del av det kristne liv.

Det er ingen strid i den katolske kirke om selve ekteskapslæren. Men som antydet er det enkelte konsekvenser av denne som det er uenighet om – helt til topps i det kirkelige hierarki. Denne uenighet knytter seg i første rekke til spørsmålet om hvorvidt nattverden – Kristi legeme og blod i brødets og vinens skikkelse – kan deles ut til personer som bevisst lever i strid med kirkens lære om ekteskapet. Spørsmålet har særlig vært reist for fraskilte som er gift påny og for samlevende homofile. Men det vil i prinsippet også gjelde for samlevende heterofile som ikke er gift og for gifte som lever i åpenbar utroskap. Den tradisjonelle lære, også kategorisk uttrykt i Den katolske kirkes katekisme, er at personer som slik velger å leve i åpenbar strid med kirkens bud, skal utelukkes fra nattverdfellesskapet (kommunionen).

Det finnes utvilsomt geistlige i kirken som ikke, i alle fall ikke konsekvent, følger dette påbudet. Jeg er sikker på at deres grunnholdning er lojalitet og troskap overfor kirkens autoritet. Men stilt overfor troende kristne, som kanskje har levd i et vanskelig ekteskap og er forlatt av ektefellen, for deretter å bli skilt og gift på ny, er de havnet i en samvittighetskonflikt. Og de har valgt å lytte til sin samvittighet, som etter alvorlig overveielse har fortalt dem at hensynet til den kommunionssøkende troende må komme først. Situasjonen er sannsynligvis den samme for enkelte prester som oppsøkes av samlevende homofile. Det må da minnes om at det er i god harmoni med katolsk lære å følge sin dypeste samvittighet i slike konflikter.

Det er interessant å merke seg at også pave Frans har uttalt seg på en måte som kan oppfattes som en støtte for et slikt valg. Allerede hans initiativ til to synoder om familien i 2015 bar bud om at han ønsket teologisk og etisk gjennomgang av de utfordringer familier har i vår tid. Synodene var preget av to leire blant biskopene, som sto mot hverandre i spørsmålet om å revurdere lærepunktet om kommunionsforbud for gjengifte personer. I kjølvannet av synodene gav paven i april 2016 ut dokumentet «Amoris laetitia» (Kjærlighetens glede). Det aller meste her var ukontroversielt. Men noen få setninger som åpnet for at skilte og gjengifte personer, etter samvittighetsfulle samtaler med en prest, kunne få tilgang til nattverdens sakrament, vakte strid. Noen få meget konservative kardinaler har gått kraftig imot paven på dette punktet. Og andre katolikker har brukt ordet heresi – kjettersk tale – om pavens standpunkt. Men den tidligere leder av Troskongregasjonen, den konservative kardinal Gerhard Müller, avviser i et intervju 9. november 2017 at det dreier seg om noe i nærheten av kjetteri fra pavens side: «He did not want to shake the foundations of the Catholic Faith or to modernize the teaching of Christ, as if it were old-fashioned». Kardinalen fortsatte med å presisere at pavens anliggende er på pastoralt vis å komme troende i møte som lever i særdeles vanskelige ekteskapelige forhold og under tragiske familievilkår. I tråd med dette siterer jeg gjerne et utsagn pave Frans er kommet med ved en annen anledning: «Nattverden er ikke en premie for de perfekte, men en kraftfull medisin og føde for den svake». Uttalelsen er også gjengitt i en fotnote i «Amoris laetitia». Det eneste sikre man kan si om denne situasjonen, er at paven har satt i gang en viktig debatt, der siste ord langt fra er sagt.

Motstanden mot pave Frans kommer ikke nedenfra – fra legfolk og prester. Den kommer først og fremst fra enkelte høye herrer i kardinalkollegiet. Så har disse naturligvis fått støtte fra flere teologiske professorer og andre. Pave Frans har nok fra starten av sitt pontifikat irritert en del kardinaler. Allerede hans enkle, uformelle opptreden da han første gang sto frem som pave, vakte betydelig oppmerksomhet. Denne smilende enkelhet, der alle pavelige «påfuglfjær» var lagt bort, innvarslet noe nytt. Og det kom. Han lever enklere enn sine forgjengere, så vidt vites i alle henseender. I ytre symbolhandlinger understreker han pavens rolle som tjener, som når han vasker fangers og flyktningers føtter.

Stor oppmerksomhet vakte pavens juletale i 2014 til den romerske kurie (kirkens sentrale forvaltning, tidligere kalt det «pavelige hoff»). Det er en tale om «åndelige sykdommer» som kan ramme oss alle, men som paven altså retter til kurien. Han går så langt som til også å kalle disse «mulige «kuriale» sykdommer». Det fører for langt å gjengi disse her, men talen er gjengitt i årstidsskriftet Segl for 2015. Noen få eksempler på «sykdommer» paven advarer mot: 1. Følelsen av å være «uerstattelig»: «Sykdommen skyldes en maktens patologi, et overlegenhetskompleks, en narsissisme der man er lidenskapelig opptatt av å betrakte sitt eget bilde og ikke ser Guds bilde i den annens ansikt, særlig hos de svakeste og mest nødlidende». 2. «Rivalisering» og «forfengelighet». Som når ytre ting blir den viktigste hensikt med livet, slik som fargen på klærne og æresbevisningene. 3. «De sluttede sirklers sykdom», der «tilhørigheten til en gruppe er sterkere enn den man har til Legemet (dvs. Kirken), noen ganger også til Kristus selv».

Det er mye mer å hente i talen, som for enkelte i kurien og de høye sirkler i Vatikanet må ha vært tung å fordøye. Talen er særdeles velegnet som et skriftespeil, ikke bare for geistlige, men for oss alle. Men man kan ikke se bort fra at talen, sammen med pavens øvrige utradisjonelle væremåte, hos noen kardinaler har beredt grunnen for en uvilje som har søkt etter kritikkverdige sider ved pavens formidling av lærespørsmål, noe som selvsagt er alvorlig og i verste fall kan fremskynde hans avgang. Det aner meg at dette er noe av bakgrunnen for den strid som angivelig gjør seg gjeldende i kirkens ledelse. Samtidig er jeg ikke i tvil om at det er pave Frans som representerer de gode krefter og har Vårherre selv i ryggen. Hele hans pontifikat vitner om det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: