En kirke for vår tid?

Ved Luther-jubiléets avslutning.

Før Han gikk korsfestelsen og sin offerdød i møte ba Kristus slik for de troende: «At de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg» (Joh. 17, 21). En klarere og sterkere oppfordring til oss kristne om å søke enhet over konfesjonsgrenser kan vanskelig tenkes. Og Kristus sier altså at troen på Ham som Guds utsendte Sønn beror på denne enheten: «…så verden kan tro at du har sendt meg». Kristus retter sin bønn om enhet blant de kristne til Faderen, og det understreker at vi trenger Guds hjelp for å lykkes; vi trenger Hans nåde og makter ikke å etablere enheten alene ved egen innsats. Men våre egne anstrengelser er nødvendige for å utløse nåden.

Før Det annet vatikankonsil (1962-1965) hadde den katolske kirke ikke så mye å vise til i økumenikkens – den kristne enhets – tjeneste. Men konsilet ble et vendepunkt. Dokumentet «Unitatis redintegratio» (Om den katolske kirke og de kristnes enhet) ble grunnleggende for det videre økumeniske arbeidet. Jeg har også personlige minner fra den økumeniske bølge som skylte over oss de første årene etter konsilets avslutning, og det var umulig ikke å bli påvirket av de sterke krefter som søkte kristen enhet. Etter hvert ble det nok mer realisme i enhetsbestrebelsene, men de dabbet ikke av. Og fra pavelig hold er vi katolikker blitt minnet om betydningen av å søke enhet med andre kristne kirkesamfunn. I 1995 ga således pave Johannes Paul II ut encyklikaen «Ut unum sint» («at de må være ett») og knyttet tråden til det tidligere nevnte dokumentet fra konsilet. Også etterfølgeren, pave Benedikt XVI, understreket betydningen av de kristnes enhet. Under et møte i Köln i 2005, med fremtredende representanter for ulike kristne kirkesamfunn til stede, holdt han en inspirert og inspirerende tale om temaet, med referanser både til konsildokumenter og til forgjengerens encyklika. Og i oktober 2016, i Lund domkirke i Sverige, holdt pave Frans en inderlig preken om kristen enhet, der denne bønnen var sentral: «Herre, hjelp oss, i din nåde, å være nærmere forenet med deg for sammen å kunne vitne mer virkningsfullt om tro, håp og kjærlighet».

På enkleste vis fortettet kanskje pave Benedikt XVI det hele i én setning i den nevnte talen fra 2005, helt i starten av sitt pontifikat: «Man kan si det slik at den beste form for økumenikk er å leve i samsvar med evangeliet». Makter vi det, er Den Hellige Ånd allerede til stede i våre liv, og målet om enhet innen rekkevidde. 

Etter denne summariske gjennomgangen skulle det være liten tvil om at vi katolikker, ja, alle som kaller seg kristne, er forpliktet til og kalt til å søke enhet med andre kristne trosretninger. For oss som bor her i landet, er det naturlig å se seg omkring i norsk kristenliv og starte arbeidet. Jeg kan bare tale for meg selv. Jeg husker godt de harde førkonsiliære fronter, da til dels skarp polemikk mellom lutheranere og katolikker var vanlig. Konsilet ga et tøvær og en ny giv som nevnt. Vi fikk Bønneuken for kristen enhet og mye god kontakt over konfesjonsgrensene. Det har fortsatt like til i dag. Men det må ikke legges skjul på at den norske kirke – den tidligere statskirken, som fortsatt er den offisielle kirke her til lands – har fjernet seg stadig mer fra sin tradisjonelle teologi og sin rolle som bærer av felles kristne lærestandpunkter. Særlig påfallende er endringene i synet på ekteskapet. Det er ikke så mange tiår siden den katolske og den lutherske oppfatning av ekteskapet stort sett var sammenfallende. Den eneste viktige forskjellen her har vært at etter katolsk lære er ekteskapet et sakrament. Men begge kirkesamfunn var enige om at ekteskapet er et livslangt forpliktende samliv mellom mann og kvinne. Det innebar blant annet at når ektefeller skilte lag, hvilket av og til vil være uunngåelig, var det gjengifte mens den tidligere, eller egentlige, ektefelle lever, som var selve bruddet med kirkens lære om ekteskapet. Derfor var det lenge også en debatt i den norske, lutherske kirke om prester skulle vie gjengifte, og om det kunne skje i kirken. Den tid er forbi. Skilsmisse med påfølgende gjengifte, endog flere ganger, er sjelden et debattema. Og mange prester, visstnok også biskoper, er skilt og gift igjen.

Men skismaet i synet på ekteskapet rekker videre. Den dominerende oppfatning i Den norske kirke i dag er at også mennesker av samme kjønn kan leve sammen og endog få kirkelig velsignelse av samlivet. Mange mener også at de bør kunne vies i kirken. Det er foreløpig uklart hva disse, derunder prester og biskoper, mener om de videre konsekvenser av denne nyorienteringen: Bør de homofile ektepar få barn? Skal det i så fall skje ved adopsjon, eller kan det også skje ved surrogatfar eller surrogatmor? Den norske kirke har her beveget seg ut på glattisen, og konsekvensene kan bli ytterst problematiske. Det er ikke til å undres over at kirken er splittet, og at mange, også prester, har meldt seg ut av kirken. Én av dem er Dag Øivind Østereng. I sin nylig utgitte bok, «Fra Luther til Peter», Efrem 2017, går han i rette med Den norske kirkes lærefundament: Fraværet av en kirkelig autoritet. Og han legger ikke fingrene imellom: «Den norske kirke med organisasjonene i dens kjølvann, har kollapset som kirke på sitt mest fundamentale, nemlig i det å forvalte kirkens overleverte trosskatt, det apostoliske depositum. Og grunnen ligger ganske enkelt i det grunnlag hvor kirken henter sin legitimitet. Det er et illegitimt bispeembete og en misforstått bruk av det allmenne prestedømme. Når disse to faktorene på hver sin måte samvirker til løsrivelsen fra forpliktelsen på en allmennkirkelig tradisjon, da er faktisk kirken vanstyrt fra topp til bunn». Disse tanker utviklet Østereng i et foredrag allerede i 2007, mens han fortsatt var luthersk prest.

Ganske som ventet har det sekulære Norge vært tilfreds med kirkens tilpasning til en ny tids verdier. Det skaper også videre forventninger: Ved ethvert etisk veiskille må kirken ta stilling til om den skal følge tidsånden eller tradisjonen. Men det vanskeliggjør alle økumeniske bestrebelser mellom den katolske og den lutherske kirke. Og det gjør ikke saken enklere at fremtredende representanter for sistnevnte stadig sjeldnere snakker offentlig om de overleverte kristne trossannheter: Om jomfrufødselen, om inkarnasjonen, om oppstandelsen, om synd og kanskje aller minst om livets to utganger. Det vrimler jo av bibelske referanser til disse trossannhetene, men det virker som om prester og biskoper er engstelige for å støte moderne og sekulære mennesker. Kristus selv utfordret samtiden. Det gjorde også apostlene. De ofret livet for sin tro. Når norske biskoper markerer seg i dagens offentlighet, og kanskje endog går i offentlige demonstrasjonstog eller skriver under på kampanjeopprop, er det som regel for mer eller mindre politisk aktuelle spørsmål som f.eks. oljeboring i nord, sykehusnedleggelser eller innvandring.

Det er altså sjelden geistlige i den norske kirke i intervjuer eller offentlige samtaler taler inderlig og tydelig om sin tro, og hva den innebærer i alle sine konsekvenser – for dette livet og det neste. Det er påfallende hvordan f.eks. ledere av kristne frimenigheter har større frimodighet til å tale om inkarnasjon, oppstandelse og evig fortapelse. Når det gjelder sistnevnte, er det mulig at lutherske geistlige lider under traumatiske ettervirkninger av professor Ole Hallesbys svovelpreken i radioen på 1950-tallet, der evig død og pine nær sagt ble fremsatt som en trussel mot lytterne.

Det er utvilsomt vanskelig og belastende å gå motstrøms, å hevde standpunkter som dominerende media øyeblikkelig vil karakterisere som reaksjonært tankegods og forvirret overtro. Men vi kristne må primært ha for øye at folk flest har et religiøst behov, at de er på leting etter en dypere mening med livet. Og overraskende mange kjente mennesker sier i intervjuer at de tror på en høyere makt, noe større enn oss selv, uten at de knytter denne tro til kirkens forkynnelse. Og den norske kirke mister medlemmer og tilslutning til tross for sitt «moderne» syn på samliv og ekteskap. Det burde mane til ettertanke. Den høyt anerkjente professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, uttrykker i et intervju sympati med katolisismen og blir møtt med spørsmålet: Men den katolske kirke er jo «stokk reaksjonær»? Svaret han gir er megetsigende: «Det er liksom en del av den teologiske metafysikken, det. Hva i all verden skal vi med en teologi som sier akkurat det samme som alle andre moderne stemmer?». Journalistens spørsmål hviler for øvrig på den misforståelse at katolisismen tolkes som en ideologi, ikke som den bærende kraft i den kristne religion. Dens lære er den samme overalt i verden – i Kina som i Nigeria som i Ecuador. Noen steder oppfattes den som svært radikal, andre steder som konservativ.

Jeg kjenner flere lutheranere som er dypt bekymret over utviklingen i Den norske kirke. De deler sin bekymring også med katolikker. Vår forpliktelse til å søke enhet står fast, men den nevnte utviklingen gjør det som nevnt krevende. Samtidig er klimaet for økumeniske samtaler med enkelte protestantiske frimenigheter blitt bedre.

Vi katolikker må imidlertid vokte oss for selvgodhet – en fristelse til å dyrke egen læremessig fortreffelighet. Den katolske kirke har da nok å slite med. Det er nok å nevne skandalene med geistliges seksuelle overgrep, som har funnet sted i flere land. Lite gjør meg mer ulykkelig – og sint. Dette er også et hinder for kristen enhet – et vesentlig sådant. Det er bare å knytte tråden tilbake til hva pave Benedikt XVI har karakterisert som den beste form for økumenikk, sitert foran: Det er å leve etter Evangeliets ord. Hverken mer eller mindre. I lærespørsmålene har også vi utfordringer. Enkelte av disse, kanskje særlig ekteskapets sakrament, krever utdyping og gjennomtenkning i en ny tid. Og læren må uttrykkes slik at den lettere forstås av det moderne menneske. Dette tema vil jeg nærme meg i neste artikkel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: