En kirke i krise

I fiksjonens verden, i romaner og filmer, har den katolske kirke gjennom årtier vært gjenstand for hets og grove beskyldninger – om perverse prester, om korrupte kardinaler og paver, om økonomisk svindel i Vatikanets regi, samarbeid med den italienske mafia osv. Det har vært til å leve med, selv om mange troende har følt seg krenket på kirkens vegne og enkelte har tatt til motmæle mot harseleringen. Men dette er ganske uinteressant for oss katolikker i dagens virkelige verden, når kirken lider under sin verste omdømmekrise noensinne, i alle fall i nyere tid.

I løpet av min levetid hadde kirken antakelig sin beste tid under og etter det annet vatikankonsil i 1960-årene. Den nye vind som pave Johannes XXIII, godt hjulpet av Den Hellige Ånd, sendte gjennom kirken på begynnelsen av dette tiåret, førte til aggiornamento – fornyelse – og en langt høyere anseelse for den verdensvide katolske kirke, også her i Norge. Det var godt å være katolikk. Jeg konverterte i denne perioden og var – som norske katolikker flest – full av optimisme og håp på kirkens vegne. Den økumeniske tilnærming mellom de kristne kirker var også påfallende som følge av konsilet.

På denne bakgrunn er det underlig å tenke på alt det som nå avdekkes av overgrep mot mindreårige og andre, utført av geistlige helt opp til kardinaler. En betydelig del av disse overgrep fant sted nettopp i 1960-årene, da alle – bortsett fra de impliserte – var lykkelig uvitende om denne skrekkelige realitet. Nå er ingen uvitende lenger. De mest avskyelige beretninger om overgrep kommer til overflaten – i land etter land. Jeg var så naiv å tro at de store oppslagene om geistliges forbrytelser og overgrep som vi fikk fra USA (Boston Globe) for ca. 16 år siden, etterfulgt omkring 2010 av en rekke nye avsløringer, og lignende beretninger fra Irland, innebar at det verste var kommet ut til offentligheten. Det viste seg dessverre å være begynnelsen på opprullingen av skandale etter skandale.

En kardinal med nær forbindelse til paven er dømt til seks års fengsel for overgrep utført for en del år siden mot mindreårige gutter i Australia. I Chile ble det våren 2018 kjent at en biskop utnevnt av pave Frans, og andre ledere i den chilenske kirken, hadde latt prester som hadde forgrepet seg på gutter, få fortsette i stillingene sine og arbeide med barn. Kirken vegret seg også for å samarbeide med myndighetene i denne saken og nektet utlevering av relevante dokumenter, sannsynligvis fra den interne kirkerettslige behandling av saken. Dette igjen ledet til omfattende ransakinger og beslag i flere av kirkens eiendommer.

I USA er det kommet til overflaten sjokkerende nyheter om geistliges overgrep og overordnedes unnfallenhet. Jeg legger ikke mye vekt på erkebiskop Carlos Maria Viganos famøse anklageskrift mot pave Frans. Vigano er en kontroversiell person, og hans anklager synes også motivert ut fra kirke- og maktpolitiske motsetninger. Etter et møte i kardinalrådet nylig, også kalt C 9, der paven rådførte seg med sine nærmeste rådgivere, ble det klart at Viganos anklager vil bli detaljert imøtegått. Det som imidlertid er rystende nyheter, er den 900-siders rapporten som statsadvokaten i Pennsylvania offentliggjorde i august. Rapporten beretter om tre hundre overgripere som over flere tiår systematisk har forgrepet seg på mindreårige. Det dreier seg angivelig om over tusen ofre. Ved fremleggelsen av rapporten uttalte statsadvokaten: «Det som er grunnleggende uhyggelig i denne saken, er at ledelsen i kirken løy om misbruket til kirkemedlemmene på søndagene, de løy til omverdenen, og de beskyttet overgriperne mot rettssystemet, samtidig som de dokumenterte de samme overgrepene i egne hemmelige arkiv». De fleste forbrytelsene skjedde før overgrep av denne karakter ble et aktuelt og kjent tema i USA i 2002. Mange av overgrepene er derfor strafferettslig foreldet.

Denne grufulle avsløringen fra Pennsylvania, er ikke den siste av den slags verden får høre om. I Tyskland har nyhetsmagasinet Der Spiegel nylig lekket fra en rapport der 1670 katolske prester i årene 1946-2014 anklages for å ha forgrepet seg på mindreårige, fortrinnsvis gutter, der ofrenes antall angivelig er 3677. Over halvparten av disse skal ha vært under 13 år da overgrepene fant sted. Rapporten bygger på 38000 dokumenter samlet inn fra 27 tyske bispedømmer. Aftenposten melder 26. september 2018 at den katolske kirke i Tyskland ber om unnskyldning overfor ofrene: «Jeg ber om unnskyldning for at kirken har sviktet og for all den smerte den har forårsaket», uttalte kardinal Reinhard Marx på vegne av bisperådet. Han uttalte også: «Jeg vil i klartekst si at seksuelt misbruk er en forbrytelse. De som er skyldige, må straffes».

Denne lille oversikt over noen av den siste tids avsløringer av overgrep og forbrytelser utført av katolske prester og andre geistlige, er ikke uttømmende. Men den forteller oss noe om skandalenes omfang. Flere kommer sikkert til å dukke opp. Det er å håpe at kirkens ledelse, Vatikanet og regionale kirkeledere, samarbeider med sivile myndigheter i oppklaringen, og at flest mulig av disse grufulle historiene kommer for en dag så snart som overhodet mulig. Ingen er tjent med at nye skandaler avdekkes med lange intervaller i årene som kommer. Først når materien er fjernet fra verkebyllen, kan kroppen leges, og kirkens omdømme kan knapt bli dårligere enn det er akkurat nå.

Det er ingen unnskyldning for kirken at de fleste av de overgrep som er avdekket, fant sted for mange år siden. Men dette faktum gir et håp om at situasjonen er bedre i dag, hvor oppmerksomheten mot misbruk og overgrep er enorm, og skandalene flommer over i kirken. Kirken kan heller ikke unnskylde seg med at de rapporter som foreligger, i stor utstrekning bygger kun på ofrenes anklager, og at de anklagede, hvorav mange er døde, har små muligheter for å forsvare seg. Anklagene er så overveldende mange og sammenfallende at det ikke kan være tvil om at overgrep har funnet sted i betydelig omfang. Det gjelder selv om det er grunn til å tro at det finnes fiktive ofre og fabrikkerte anklager, ikke minst etter at kirken gikk med på å utbetale enorme summer i erstatning etter Boston-avsløringene for mange år siden. Det hjelper heller ikke kirken mye at det bare er et lite mindretall av de geistlige som har begått overgrepene, anslagsvis 5 prosent. Her er jeg enig med dem som hevder at ett overgrep er ett for mye. Det dreier seg til dels om ødelagte liv for mange av ofrene. En ting er at de har mistet tillit til kirken og det den står for. Verre er det at de er traumatiserte, med svekket eller endog ødelagt psykisk helse, brutte familierelasjoner og alkoholisme. I enkelte tilfeller kan selvmord ha sammenheng med overgrep ofrene har vært utsatt for i barndom og ungdom. Den nylig publiserte tyske rapporten bekrefter til fulle disse skadevirkninger.

Det hjelper heller ikke den katolske kirke at overgrep finner sted i andre kirkesamfunn og i en rekke verdslige sammenhenger, som f.eks. frivillige organisasjoner. En synd blir ikke mindre om den begås av mange. Det er tvertom ekstra ille og forkastelig at det er representanter for kirken, de som er kalt til å være barmhjertighetens og nestekjærlighetens tjenere, som begår disse grufulle handlingene.

Så til det virkelig vanskelige spørsmålet: Hvilke veier er det ut av det uføret kirken er inne i nå? 

Det er naturligvis viktig at kirkelige ledere, med paven i spissen, offentliggjør oppriktige beklagelser og unnskyldninger til ofrene for overgrep. Ekte skamfølelse på kirkens vegne og ekte medlidenhet med ofrene er en selvfølge. Den videre oppfølgning med utbetaling av substansielle erstatningsbeløp er også utmerket. Disse gjenopprettende handlingene og den oppmerksomhet de får vil kunne gi en viss forebyggende effekt.

Men virkningsfull forebyggelse vil kreve langt mer av tiltak. En viktig begynnelse vil være den konferansen som paven arrangerte i Vatikanet 21-24 februar 2019. Her kom lederne av verdens bispekonferanser sammen for å drøfte «forebyggelse av overgrep mot mindreårige og sårbare voksne». Men dette er bare en begynnelse. Verden trenger ikke så mange flere ord, vi alle venter på konkrete tiltak. Det gledelige er at paven selv er dypt engasjert i å sette i verk effektive tiltak. Og samtalene mellom de høye geistlige vil fortsette, forhåpentlig med virkningsfulle handlinger som resultat. Temaet for konferansen i 2020 omtaler overgrep «mot mindreårige og sårbare voksne». Denne beskrivelsen av ofrene indikerer at det stort sett vil dreie seg om straffbare handlinger. Det leder rett inn i det som må være en av de viktigste problemstillingene: Når skal mistanke om overgrep anmeldes til politi og påtalemyndighet, og når er det tilstrekkelig med en internkirkelig behandling av saken etter kirkerettens regler. Ved anmeldelse til ordinære justismyndigheter, som eventuelt ender med domfellelse av overgriperen, vil den kirkerettslige behandling av saken komme i tillegg.

 Noe av årsaken til at kirken er kommet så uheldig ut ved behandlingen av overgrepssaker, er at den etter mitt skjønn har trådt feil i denne problemstillingen. Kirken har i altfor mange tilfeller og altfor lenge ønsket å holde ordinære myndigheter utenfor saken og heller valgt å «rydde opp» i egen regi. Eller enda verre: I mange tilfeller har den ikke anlagt sak etter kirkeretten overhodet, men kun flyttet overgriperen fra ett sogn til et annet, eventuelt med formaninger om å holde seg på den rette vei, med den tragiske følge at flere er kommet i nye situasjoner med overgrep og misbruk. I mer alvorlige saker er det reist sak etter kanonisk rett, som eventuelt kan ha ført til at overgriperen har mistet retten til å være prest for fremtiden. Men kirken synes ikke å ha forstått at denne manglende eller interne saksbehandling, for ofrene selv og for utenforstående, har virket som om kirken beskytter sine egne og er mer opptatt av overgripernes rettigheter enn ofrenes. Man har nemlig historisk sett viet ofrene altfor liten oppmerksomhet. Dette er heldigvis blitt mye bedre etter avsløringene i de siste to tiår.

Kirkens uvilje mot å la ordinære justismyndigheter behandle saker med mistanke om straffbare overgrep fra geistliges side, har også gitt seg utslag i manglende samarbeidsvilje i de tilfeller hvor saken faktisk er under behandling av et lands myndigheter. Som nevnt foran er det eksempler på at kirken har forsøkt å holde de interne, kirkerettslige saksdokumenter unna politiets etterforskning. Det gir et meget uheldig signal til omgivelsene. For ordens skyld: Det dreier seg ikke her om opplysninger som stammer fra skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler, og som etter kirkeretten er underlagt absolutt taushetsplikt. Det dreier seg om dokumenter fra kirkens saksbehandling, som f.eks. hva ofre og overgripere har uttalt til dem som internt har behandlet saken. Om kirken er uvillig til å utlevere slike dokumenter, har heldigvis politi og påtalemyndighet rettslige virkemidler som ransaking og beslag til sin rådighet. Derved skaffer de seg relevante dokumenter uansett. Det er derfor ganske fånyttes og meget uheldig at kirken vegrer seg for å samarbeide med ordinære myndigheter i saker av denne karakter.

Her må jeg likevel ta en reservasjon på vegne av verdenskirken. Det finnes utvilsomt nasjoner som har politimyndigheter det er vanskelig for kirken å innlede samarbeid med. I noen land er kirken en forfulgt minoritet, hvor politiet er korrupt og benytter enhver anledning til å trakassere kirkens representanter. Slike politimyndigheter kan ikke få anmeldelser om overgrep hos kirkelig tilknyttede personer. Men de nasjoner som hittil har avdekket slike overgrep av større omfang, er alle slike som man må anta har et rettskaffent og sannhetssøkende politi og rettsvesen.

Derfo må hovedregelen være klar: Ved mistanke om straffbare overgrep bør kirken anmelde forholdet til sivile justismyndigheter, slik at politiet kan etterforske saken grundig innenfor rammen av straffeprosesslovgivningens rettssikkerhetsgarantier. Et problem her vil være at sakene ofte er gamle og derved strafferettslig foreldet. I så fall blir det ingen etterforskning, men anmeldelsen henlegges uten videre. Her kan det likevel være grunn til å merke seg at det er en gryende debatt om å forlenge foreldelsesfristene, eller i det minst utsette tidspunktet fristen begynner å løpe. Det siste er skjedd ved lovendring i Norge nylig. Blant annet ved grove overgrep mot mindreårige begynner ikke foreldelsesfristen å løpe før barnet fyller 18 år. Det er et kjent fenomen at mange ofre vegrer seg for å gjøre noen kjent med hva de har vært utsatt for. Det kan gå mange år før de forteller at de psykiske problemer de sliter med, stammer fra overgrep av en prest. Dette faktum, som også er avdekket i den tyske rapporten, kan være et argument for å forlenge foreldelsesfristene for seksualforbrytelser av mer alvorlig karakter.

De sakene som er gamle og strafferettslig foreldet, må kirken ha et særlig ansvar for å oppklare så langt det er mulig. Grundig gransking av gamle saker skylder kirken ofrene. Den tyske granskingen jeg har omtalt foran, er i så måte forbilledlig. Det er viktig at slik gransking utføres av hovedsakelig fagkyndige legfolk, altså eksperter på de fagfelt som bidrar til innsikt i dette vanskelige problemområdet.

Det har fra tid til annen vært reist spørsmål om det pliktmessige sølibatet for katolske prester kan være en medvirkende årsak til mange av overgrepene. Dette er et meget sammensatt spørsmål, som jeg har behandlet i en annen artikkel. Det er ikke mulig å påpeke klare årsakssammenhenger her, og jeg fastholder konklusjonen fra artikkelen: Spørsmålet om sølibatets stilling krever en grundig utredning. Til min glede konkluderer den tyske granskingsrapporten i samme retning: «Given that it is aware of the academic literature and its own findings, the research consortium considers that a nuanced analysis of the subject matter would be advisable».

Den utmerkede katolske skribenten Eivor Oftestad har i en artikkel i Klassekampen 13. september 2018 blant annet pekt på at det er nødvendig å endre «maktstrukturene» i kirken, der et «prestehierarki stort sett hegner om seg selv». Hun gir anvisning på at legfolk bør inn og få deltakende makt over «ansettelsesprosesser og over økonomi». Dette er vidtgående forslag. Selv synes jeg vi nå bør ha litt tålmodighet og se hva opprullingen av alle skandalene leder til. Det er nå stor bevegelse i kirken i disse spørsmålene, og det store flertall av geistlige har utvilsomt rene rulleblad og er fortvilet over situasjonen kirken befinner seg i. Vi må ha tillit til at disse vil bidra til radikal nytenkning og virkningsfulle reformer. Det er millioner av kritiske øyne som vil følge det arbeidet som nå må gjøres i kirkens organer.