En ny abortdebatt?

Tilsynelatende har vi fått en ny debatt om abort. Men det dreier seg ikke om det grunnleggende prinsippet som ble vedtatt ved endring av abortloven i 1978: Kvinnen bestemmer selv om hennes foster skal leve eller dø innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. I denne perioden har kvinnen full råderett. Kvinnen kan selv sortere mellom barn som har livets rett, og de som ikke har det. Det skulle følge av dette prinsippet om selvbestemmelse – også formulert som at den gravide «bestemmer over egen kropp» – at hun f.eks. også kunne få abortert et pikefoster, fordi hun har fire jenter fra før. Men her er visstnok den offisielle ordningen i dag at ingen får vite fosterets kjønn før utløpet av tolvte svangerskapsuke, nettopp for å forebygge abort på et slikt grunnlag. Men hva er logikken her? Skal ikke kvinnen råde over «egen kropp» i denne relasjon? Uansett er det sikkert noen gravide som får vite dette ved å betale for det, eventuelt i utlandet.  Det er dessuten allerede fastslått at gjeldende lov åpner for å fjerne en tvilling, fordi den gravide har nok med ett barn. Det siste har vakt debatt, men også denne adgangen er en logisk følge av den selvråderett over «egen kropp» som prinsipielt   er gitt kvinnen før utløpet av tolvte svangerskapsuke. Hvordan situasjonen vil bli hvis alle gravide får et tilbud om fosterdiagnostikk, berører jeg avslutningsvis.

Jeg har selv drøftet dette grunnprinsippet i lovendringen av 1978 i en artikkel i St. Olav nr. 5/6 2006. Min konklusjon den gang var at en lov om selvbestemmelse for den gravide kvinne tross alt er det minste onde. Motstrebende og med resignasjon har jeg tvilt meg frem til et slikt standpunkt. Jeg innser at det er vanskelig for en katolikk å konkludere slik, vår kirkes syn er at jo at abort er etisk uakseptabelt i alle tilfeller. Men dilemmaene står i kø i spørsmålet om abort skal tillates i et moderne sekulært og avkristnet samfunn. Alternativet var og er nemlig en lov som tillater abort på bestemte kriterier, som fare for kvinnens liv og helse, fare for å føde et barn med svært dårlige genetiske egenskaper og risiko for alvorlige misdannelser osv, og hvor en nemnd vil avgjøre om abort skal tillates. En slik lov var og er etter mitt syn en dårligere løsning enn en lov som overlater den viktige avgjørelsen til kvinnen selv. Først og fremst fordi den innebærer at staten ved lov graderer fosterets verdi – en ordning som i sin konsekvens innebærer en gradering av selve menneskeverdet. For staten har det vært og er det et grunnleggende prinsipp at alle mennesker har lik verdi. I alle fall sies dette ofte ved mer høystemte anledninger. Dette er også bakgrunnen for at ingen partier eller ledende politikere ønsker eller aksepterer et «sorteringssamfunn», der «mindreverdige» individer fjernes på fosterstadiet, og samfunnet «renses» for dårlige arveegenskaper og/eller sparer store utgifter til livsvarig omsorg eller behandling av uføre eller kronisk syke. Statens oppgave bør i første rekke være å sikre at kvinner som føder barn med misdannelser, kromosomavvik mv. får best mulig omsorg og hjelp til å ta seg av barnet, eller slik at barnet får et verdig liv under offentlig omsorg. 

Kvinnens råderett over fosteret gjelder altså bare frem til utgangen av tolvte svangerskapsuke. Etter den tid og frem til utgangen av attende svangerskapsuke er det en nemnd som avgjør en søknad om abort, og søknaden kan innvilges når bestemte kriterier er oppfylt. Etter utgangen av attende uke, er reglene de samme. Men for å innvilge søknaden, kreves nå særlig tungtveiende grunner. Og dersom fosteret er «levedyktig», altså utenfor morens kropp, kan tillatelse til abort ikke gis. Denne skisserte ordning, som altså inntrer etter utløpet av tolvte svangerskapsuke, er en slags reminisens fra den tidligere abortlov, som gjaldt før 1978.

 De nærmere kriterier for å tillate abort finnes i lovens § 2. I § 2 annet ledd bokstav a og b er hensynet til kvinnens liv, helse og livssituasjon satt i forgrunnen. Det er den neste bestemmelsen – bokstav c – som har skapt politisk røre. Den slår fast at abort kan tillates «når det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». (Det første som slår meg ved lesningen av denne bestemmelsen at den er hjelpeløst formulert: «…kan få en alvorlig sykdom som følge av…..sykdom…»). Kristelig Folkeparti, som etter stor intern strid har valgt å gå i regjeringsforhandlinger med den sittende koalisjon under ledelse av Erna Solberg, har bedt om at denne bestemmelsen fjernes fordi den fører til et «sorteringssamfunn». Poenget her er at den del av bestemmelsen som taler om alvorlig sykdom som følge av «arvelige anlegg», i praksis er blitt forstått slik at fare for å få et barn med Downs syndrom er nok til at abort innvilges.

Det er litt paradoksalt at Krf gikk så hardt ut her. Partiet har vært tilhenger av den tidligere abortlov, som imidlertid hadde det samme kriterium, men forutsatte nemndsbehandling i alle tilfeller. Partiet har altså ønsket en statlig gradering av menneskeverdet, slik at staten kan bestemme at noen fostre er mer verd enn andre. I prinsippet er det en invitasjon inn i en statlig sortering av fostre. I et langt på vei avkristnet samfunn som vårt, der de fleste verdispørsmål stadig oftere blir drøftet ut fra en økonomisk-pragmatisk synsvinkel, kan det ikke komme som en stor overraskelse at en praksis der fostre med Downs sorteres ut til abort, utvikler seg og får større tilslutning. Det er etter mitt syn urealistisk i dagens Norge å få vedtatt en abortlov som fastsetter strenge kriterier for abort, der fare for alvorlig kromosomavvik, derunder Downs, absolutt skal utelukkes. Og selv om man skulle oppnå det, gjeninnfører man uansett en generell statlig gradering av fosterets verdi. Det følger allerede av prinsippet om å tillate abort av fostre på bestemte kriterier, f.eks. at unnfangelsen er skjedd ved en seksualforbrytelse. Denne adgangen vil Krf ikke rokke ved. Det er – i parentes bemerket – derfor vi etter mitt syn har bare to prinsipielt holdbare lovgivningspolitiske løsninger: Enten et totalforbud mot all abort eller en full selvbestemmelse for kvinnen. Alt i mellom blir statlig pragmatisme i omgangen med menneskeverdet. Et totalforbud ville samsvare med katolsk etikk, men er politisk ikke gjennomførbart i moderne vestlige samfunn. Det er i alle fall sikkert. Jeg erkjenner at det blir en logisk følge av mitt syn på abortlovgivningen at kvinnen bør ha selvråderett også etter utløpet av tolvte svangerskapsuke. I dag blir som nevnt fosterets verdi vurdert av en nemnd etter kriteriene i lovens § 2, og ca. 90 % av søknadene om abort innvilges frem til utløpet av attende svangerskapsuke. Samfunnet bør heller bruke ressurser på rådgivning til kvinnen som skal ta den vanskelige avgjørelsen og legge forholdene bedre til rette for at hun mest mulig sorgløst kan ta seg av det barn hun bærer. Etter utløpet av attende uke er vi så nær tiden for at et foster kan være levedyktig utenfor kvinnens kropp at abort bør forbys, eventuelt at nemndsordningen fortsetter med meget strenge kriterier. 

Krf har likevel et poeng i sin kritikk av § 2 annet ledd bokstav c. Bestemmelsen bruker uttrykket «alvorlig sykdom». Downs og andre kromosomavvik er ikke «sykdom». En sykdom vil ha et forløp. Det har ikke kromosomavvik, som er varige tilstander. Den praksis som derfor synes å være etablert, om å tillate abort utelukkende som følge av en slik tilstand hos fosteret, beror på en i det minste høyst tvilsom fortolkning. Grunnen antas å være at en slik praktisering av bestemmelsen er båret frem av et ønske både hos de abortsøkende og hos dem som avgjør søknaden. Denne praksis kan med rette kritiseres. Og det er heller ikke uberettiget å hevde at den innebærer en «sortering» av fostre med Downs og en del andre kromosomfeil.

Vi fikk altså i 2018 en ganske hissig abortdebatt i forbindelse med en politisk hestehandel. Den gjaldt både spørsmålet om å endre § 2 annet ledd bokstav c og spørsmålet om fosterreduksjon når kvinnen er gravid med flerlinger. Den debatten endte med at § 2 annet ledd bokstav c ble stående uendret, mens fosterreduksjon alltid skal måtte behandles i nemnd, altså også når kvinnens beslutning om abort tas før utløpet av 12. svangerskapsuke. Så vidt jeg kan skjønne, betyr det at praksis med å anse Downs som «sykdom» fortsetter, og at slike fostre altså kan sorteres ut etter nemndsbeslutning.. 

Det politiske spillet vi nå er tilskuere til, har etter mitt syn begrenset interesse for selve abortsaken. Det er på et vis de kristelige partipolitikeres siste krampaktige forsøk på å høste gevinst i en for lengst tapt sak. Jeg ser i grunnen bare ett forhold som kan gi saklig grunn til å reise en noe større abortdebatt. I dag er det bare kvinner som har en påvist risiko for å føde barn med kromosomavvik, og alle gravide som er fylt 38 år, som får tilbud om fosterdiagnostikk. Det er blant disse vi finner et mindre antall som får abort fordi fosteret sannsynligvis har kromosomavvik og Downs. Ni av ti kvinner som får vite at barnet har Downs, velger abort. Fra 2004 fikk alle kvinner i Danmark tilbud om fosterdiagnostikk. Det førte umiddelbart til at antallet barn født med Downs ble halvert. Det er innlysende at et tilbud til alle gravide om fosterdiagnostikk, vil føre til et økt antall aborter av fostre med kromosomavvik og medfødte misdannelser. Men det vil dessuten føre til aborter på en rekke andre grunnlag, også kjønn. Dette vil fortrinnsvis skje før utløpet av tolvte svangerskapsuke, da kvinnen selv avgjør om hun vil ta abort. 

Et tilbud til alle gravide om fosterdiagnostikk vil antagelig tvinge seg frem. Fremtredende politikere tar oftere til orde for det. Dels fordi det er slik i andre, nærstående land – et argument som alltid har tyngde i norsk debatt. Dels fordi en del kvinner i dag drar til utlandet for å få en test av fosterets arvemateriale. Når den bioteknologiske utvikling etter hvert antakelig kommer dit at de aller fleste av fosterets egenskaper og potensiale, f.eks intelligens, vil bli kartlagt på et tidlig stadium, og alle gravide kan få kunnskap om dette, vil vi nok se en økning i aborttallene. Og grunnlaget for å velge abort vil kunne være mange – ikke alle tør man snakke høyt om. Da er vi virkelig havnet i et sorteringssamfunn. Staten kan «toe sine hender» – sorteringen skjer i kvinnens fulle regi. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: