Guds uforståelige kjærlighet

Første pinsedag 1822 var det festgudstjeneste i Grue kirke i Hedmark. I kirkerommet var samlet 5-600 mennesker i sine fineste søndagsklær, og den gamle stavkirken var fylt til trengsel. Mange barn var med, og noen skulle døpes. Sogneprest Iver Hesselberg prekte sterkt og klart om Herrens allmakt; han var kjent for sin prekenbegavelse. Det sentrale tema denne pinsesøndagen var naturlig nok Den Hellige Ånd og de «tunger av ild» som kom ned over disiplenes hoder denne femtiende dagen etter Kristi oppstandelse. Mot slutten av prekenen hørtes en buldring, nærmest et brak, og en søyle av ild steg opp etter en av veggene. Den gamle, knusktørre kirken var mettet med flere lag av tjære, og ilden spredte seg raskt, også fordi det blåste en sterk vind ute. Det oppsto full panikk i kirken. Folk stormet mot utgangsdørene, men tragedien var at disse slo innover. De grusomste scener utfoldet seg. I dødsangst ble mennesker som dyr og tenkte bare på å berge eget liv. De svakeste ble klemt og trampet i hjel og led kanskje mindre enn dem som ilden tok fatt i. Kort fortalt: 116 mennesker døde denne pinsedagen, de fleste kvinner og barn. Heten hadde vært så sterk at ingen – med ett unntak – kunne identifiseres, og levningene fikk plass i fire kister.

Sognepresten var kommet seg ut i live. Et kjernepunkt i talen han holdt ved fellesbegravelsen noen dager etter katastrofen, var at denne ikke kunne ha skjedd uten Guds viten og vilje, men at mennesket ikke kan dømme Gud. Han er for stor til det, og Hans veier er ikke våre veier. Trøsten finner vi små mennesker i Kristi offerdød og oppstandelse. Og Guds barmhjertighet er ubestridelig.

Men om ikke sogneprest Hesselberg anklaget Gud for denne uhyggelige brannen, som skapte så ufattelige lidelser for så mange mennesker, er det andre som ikke har veket tilbake for det. Filosofen og forfatteren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) skrev boken «Lyksalig Pinsefest». Boken er formet som en diskusjon mellom fire menn basert på brannen i Grue kirke og er i realiteten en anklage og avvisning av kristendommens tro på kjærlighetens og barmhjertighetens Gud. Den engelske filosofen John Stuart Mill (1806-1873) var på samme linje og uttrykte seg slik: «Dersom det eksisterte en allvitende, allmektig og allgod Gud, ville det ikke finnes noen ondskap, for i sin allvitenhet ville han vite om den, i sin allmakt ville han ha gjort noe med den, og i sin allgodhet ville han ønske å gjøre noe med den. Derfor, hvis det finnes ondskap – og det gjør det vitterlig – så finnes ingen slik Gud».

Dette er et resonnement ingen reflektert kristen kan kimse av eller enkelt avvise. Det er kanskje den vanskeligste utfordring vi kristne kan møte. Mange troende filosofer og teologer har behandlet spørsmålet, men jeg er ikke kjent med at noen har gitt et fullgodt svar. Det er neppe mulig. Drøftelsen skjer oftest under overskriften «Det ondes problem», men den er tvetydig og krever en utdypning. Det bør sondres mellom de onder som mennesker bevisst fremkaller, altså ondskap, og de onder som inntreffer tilsynelatende tilfeldig, som f.eks. jordskjelv, ras og andre naturkatastrofer. Den menneskelige ondskap synes å være uten grenser, og i nyere historisk tid har den kulminert i tragedier som holocaust, folkemordene i Kambodsja og Rwanda og de mange terrorhandlingene som stadig finner sted i vår tid. At kjærlighetens Gud ikke griper inn og stanser den slags grusomheter, kan være vanskelig nok å forstå. Men her gir det, med troens blikk, en slags mening å vise til at Gud har utstyrt mennesket med en fri vilje – til å velge det gode eller det onde. Denne friheten er enestående i skaperverket og en følge av Guds vilje med mennesket. Det er begripelig at Gud ikke «kaller tilbake» denne friheten ved å intervenere mot ondskap som utfolder seg på jorden. Den annen side av denne friheten er jo at den gir oss muligheten til å velge Guds veier, som fører like frem til Hans evige tilværelse. Og her er vi ved selve kjernen i Guds plan med mennesket – som skapt i «Guds bilde».

Men det er vanskelig å fatte at Gud, som i sitt vesen er kjærlighet, og som elsker menneskene så høyt som Kristi offerdød viser, kan tillate at de største lidelser tilfeldig rammer totalt uskyldige mennesker. Troende kristne blir svar skyldige når de konfronteres med slik meningsløshet. Den katolske prest og forfatter Robert Barron viser til Augustin og Thomas Aquinas, som begge skal ha søkt en forklaring i at Gud tillater de største tragedier å skje for at resultatet til slutt skal bli et større gode. Barron er selv inne på at dette synes en smule lettvint, og jeg skal ikke motsi ham i det. For å bli konkret: Om brannen i Grue kirke medførte en rekke sikkerhetstiltak i kirkebygninger, og resultatet er at mange branner er blitt hindret i årene etterpå, er det vel og bra. Men det er ubegripelig at ikke dette sikringsarbeidet kunne bli initiert og gjennomført uten en tragedie av et slikt omfang som brannen i Grue. Men den store St. Thomas har naturligvis ikke tenkt så konkret. Han anførte blant annet at «noe godt ikke kan skje med én uten at en annen rammes av noe ondt», og at Gud ikke ønsker «å beskytte alle skapninger fra det onde, men å sørge for at det onde som oppstår, alltid er tilordnet noe som er godt». Og videre: «Det gode blir enda mer tiltalende når det sammenlignes med visse onder». Min respekt for St. Thomas er meget stor, men her melder jeg pass. I alle fall med tanke på brannen i Grue kirke som et onde Gud tillater. Skulle disse ubeskrivelige lidelser være et middel Gud bruker for at andre mennesker skal oppleve Guds gode gaver?

Sogneprest Iver Hesselberg var i sin begravelsespreken konsentrert om Guds nåde og barmhjertighet. Han uttalte: «Vel må jeg bekjenne, at denne ulykken synes å inneholde intet annet enn redsel for den Gud som åpenbart forårsaket den, men ikke desto mindre har Davids ord, som finnes i Annen Samuelsbok 24,14, sin fulle verdi for oss: Kjære, la oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men jeg vil ikke falle i menneskenes hånd». Og presten avsluttet slik: «Så vil vi da anbefale de hensovnende sjeler å være i den barmhjertiges hånd, og jeg skal nå med rørt hjerte innvie deres støv og ben til gravens stille fred, hvor de skal hvile, inntil kongesønnens røst på oppstandelsens morgen igjen vekker dem til livet». Robert Barron er inne på det samme når han avslutningsvis i fremstillingen av «Det ondes problem» skriver: «For kristendommen er den eneste tilfredsstillende «løsning» på dilemmaet – den som ble iverksatt av Gud selv på Jesu Kristi kors. På dette korset møtte det menneskelige mørket fylden av den guddommelige kjærlighet og ble forvandlet til liv. På dette korset beveget Gud seg på yttergrensen av gudsforlatthet og gjorde selv døden til håpets sted. Gud er, i sin kjærlighet, svaret på det ondes problem».

For en troende kristen er dette ubestridelig riktige betraktninger. Likevel sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse av at brannen i Grue av Gud ble brukt som middel til å nå et annet mål. Min tro på kjærlighetens Gud fører tankene videre. Disse uheldige og uskyldige brannofrene kan ikke bare ha vært midler i en guddommelig plan. Jeg liker å tro at de også har vært et mål for Gud – i den forstand at deres vei til Hans evige favn var kort, og at deres lykke i det hinsidige er uendelig stor. Fundamentet for denne tro er kanskje skrøpelig, men den er i det minste i harmoni med troen på kjærlighetens Gud.