Hvem er Gud?

Det er skrevet mye om den skjulte Gud – Deus absconditus. Mange teologer og filosofer har gjennom århundrene søkt Guds «vesen». I Det Gamle Testamentet (GT) er det et broget gudsbilde som trer frem. Gud er skaperen av universet og alt liv, Han er allmektig og griper inn med brutal kraft for å beskytte sitt utvalgte folk, og Han setter troende enkeltpersoner på de største prøvelser. Abraham og ikke minst Job blir i så måte ofre for Herrens luner. Men Han viser også, allerede i det jordiske liv, rik nåde til dem som tror til tross for prøvelsene, og lover dem evig liv i himmelen.

Det er ikke uten videre en kjærlighetens Gud som fremtrer for oss i GT. Og det blir forvirrende hvem Han egentlig er. Men på ett sted i Skriften får Gud et direkte spørsmål som går til kjernen. Når Moses oppdager den brennende busk på Sinaifjellet og hører stemmen fra denne, som utgir seg for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, spør Moses om navnet på denne stemmen. Han får dette svaret: «Jeg er den jeg er» (2. Mos. 3,14). Dette svaret gjør ikke Gud mindre mystisk. Svaret har stimulert skarpe hjerner til å tenke mye om det «å være». Den hellige Thomas Aquinas har beskrevet Væren som Guds vesen. Gud er altså den som Er (qui est). Gud eksisterer i kraft av seg selv i en evig Væren. Alt vi mennesker ser og registrerer i vårt jordiske liv eksisterer ikke i den forstand Gud gjør. Det er en skapt verden, innenfor en skapt tid, som alltid er i forandring og i sitt opphav og i sin fortsettelse avhengig av en Skaper som Er. 

Bygger man utelukkende på GT, er det altså ikke underlig at Gud fremstilles som uutgrunnelig og mystisk. I boken «Katolisisme», utgitt på St. Olav forlag i 2014, skriver forfatteren og presten Robert Barron flere sider om Guds utilgjengelighet og konkluderer slik: «Alle de egenskapene vi har betraktet, tjener prinsippet at vi ikke kan gripe Gud». Dersom oversettelsen er presis, opphøyer altså Barron det til et «prinsipp» at vi ikke kan forstå noe av Guds vesen. Og i den forbindelse nevner han at Thomas Aquinas «har konstatert at vi i dette livet ikke egentlig vet hva Gud er, bare hva han ikke er». Men det kan ikke være tvilsomt at denne konklusjonen fra den store kirkelærer er knyttet til hva vi mennesker kan erkjenne utenfor den kristne tro; innenfor troens univers og ved å bringe Kristus inn i tenkningen, vet Thomas mer om Gud enn de fleste. Når han begir seg inn i Det nye testamentets (NT) budskap åpner den ene døren seg etter den andre, og kunnskapens lys flommer ut av tekstene (Thomas Aquinas, Teologisk Håndbok, oversatt av Nils Heyerdahl). Thomas skriver således: «Kunnskap om Guds storhet og godhet kan følgelig ikke menneskene oppnå uten gjennom den guddommelige åpenbarings nåde, slik vi lærer det i Matteus 11.27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen: heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnene vil åpenbare det for.»» (Kapittel 254).

Den utmerkede Robert Barron er kanskje ikke så pedagogisk klar som han burde på dette punkt, selv om vi bør tolke ham slik at han også skiller mellom erkjennelse av Gud utenfor og innenfor den kristne tro. Han er ikke alene. En rekke forfattere, utvilsomt troende kristne, taler om den skjulte Gud, som er og forblir et mysterium for oss mennesker. Men som kristne kan vi aldri stoppe der – ved filosofenes Gud. Og heller ikke ved Gud slik Han fremtrer i GT. For den kristne kan GT ikke forstås fullt ut uten NT – og omvendt. Evangelisten Johannes gir oss for øvrig en direkte forbindelse fra Kristus til Gud slik Han fremtrer i GT. I 8. kap. 58. vers siterer han Jesu svar til jødene: «Sann dette mitt ord: Jeg Er, før Abraham var». Og i en av mange åpenbaringer av Kristus som den hellige Catharina av Siena opplevde, uttalte Han: «Datter, vet du hvem du er og hvem jeg er? Hvis du vet disse to ting, kommer du til å bli såre lykkelig. Du må vite at du er en som aldeles ikke er, men jeg er Den Som Er.» (Sigrid Undsets posthumt utgitte biografi om helgenen, Aschehoug 1951).

 Det er neppe tilfeldig at det er evangelisten Johannes som formidler Jesu svar om den som «Er». Han var nok den mest utpregede tenkeren av evangelistene, utvilsomt med en teologisk legning og poetisk begavelse. Ved å uttale nettopp disse ord, uttrykker Kristus sin guddommelige natur. Det slår for øvrig Johannes fast allerede i innledningen: «I opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og ordet var Gud». Og Ordet, Guds ord om sitt eget vesen og sin egen vilje, var nettopp Sønnen. Ordet eksisterte – «var» – allerede i «opphavet», det vil si da verden, skaperverket, ble til. Til tross for disse og mange andre klare skriftord om Kristi guddom, var dette tidlig et stridsspørsmål i de kristne menigheter. Presten Arius fra Alexandria bestred Kristi enhet med Faderen, og hans lære – arianismen – ble betraktet som vranglære. Et kontant svar på denne vranglære ble gitt ved det viktige kirkemøtet i Nikea i 325, sammenkalt av keiser Konstantin. Her ble det slått fast, i det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelse, at Kristus er «av samme vesen som Faderen», av Guds egen substans og altså Gud av Gud. Dette er uttrykksmåter som vi katolikker kjenner igjen fra eukaristifeiringen i søndagsmessen.

Men vet vi noe mer om Gud enn at Han og Kristus er ett og «Er» utenfor tid og sted – «fra evighet til evighet»? Vår kristne tro forteller oss at Gud er kjærlighet. Det er solid dekning for dette i NT. I Johannes` første brev, som kan være skrevet av apostelen og evangelisten Johannes, sies det likefrem: «Gud er kjærlighet». Og Kristus viser jo for all verden ved sitt liv og sin lære at Han er selve Kjærligheten.  Med vår ytterst begrensede menneskelige innsikt kan vi her ane et mysteriøst dyp: Faderen, og Sønnen og den evige og fullkomne kjærligheten mellom dem – det Kirken kaller Den Hellige Ånd – er «Gud». At Gud er kjærlighet kommer således sterkt til uttrykk i læren om Treenigheten. For å bruke en enkel menneskelig metafor: Gud er ikke alene og opphøyet i all sin velde, men i et evig kjærlighetsforhold til sin Sønn, og til de mennesker Han skapte i sitt bilde. 

Av dette kan vi slutte at den egentlige eksistens – det å Være – er ensbetydende å elske Gud og mennesker slik Kristus sterkt har oppfordret oss til. Og lykkes vi med det, om enn i korte glimt, da beveger vi oss ut av tiden. Vår natur vil nok ofte øve motstand her, men det vesentlige er at den bærer i seg muligheten for guddommelig kjærlighet. Derfor er også helgenenes liv og virke så viktige veivisere i vårt jordiske liv.