«Jeg også»

Bølgen startet i USA, som det meste gjør, på godt og på vondt. Der ble en kjent filmprodusent, Harvey Weinstein, «offer» for en lang rekke kvinners varsling om seksuelle overgrep fra hans side. Han er senere dømt til mange års fengsel. Den fortsatte i Sverige og andre land. Og «#metoo» ble – også i Norge – et allment kjent og brukt uttrykk i løpet av høsten og vinteren 2017/2018: Stadig flere kvinner sto frem med sine erfaringer om menn som har vist dem «uønsket seksuell oppmerksomhet», som er den norske likestillings- og diskrimineringslovens definisjon av «seksuell trakassering» (lov av 16. juni 2017 § 13). I Sverige er flere av mennene navngitt av krenkede kvinner. Det har vært anført at slik «outing» er nødvendig for å gjøre varslingene effektive og atferdsendrende. Her til lands har de fleste tatt avstand fra en slik offentlig gapestokk. Ved nærmere ettertanke tror jeg det er et klokt standpunkt, i alle fall bør hovedregelen være varsomhet med å navngi i varslingsfasen. Det forhindrer ikke at særlig kjente maktpersoner, som kanskje har hatt som «uvane» å trakassere langt yngre kvinner, må finne seg i å bli navngitt. Saker med flere norske politikere illustrerer det.

Det er selvsagt intet nytt fenomen at menn oppfører seg seksuelt pågående og i gitte situasjoner – ofte under alkoholpåvirkning – går over noen streker med tafsing og det som verre er. Det er heller ikke nytt at menn i formelle maktposisjoner og kjendiser har forvekslet posisjonens iboende tiltrekning på kvinner med egen persons uimotståelige sjarm. Eller kort og godt bevisst utnyttet makten til å skaffe seg seksuell kontakt, endog ved utilbørlige fremgangsmåter. Det skal ikke benektes at det finnes naturlige og opprinnelige tilbøyeligheter i hankjønnet til å være pågående og aggressiv i kampen for å spre sine gener. Et sideblikk til firbente «slektninger» sier noe om det. Men årtuseners kulturutvikling har bidratt til at menn stort sett greier å omgås kvinner på en kultivert og verdig måte.

Noen vil sikkert hevde at det som nå avdekkes av «mannsgriseri» i varslingssakene, bare bringer til overflaten noe som alltid har vært der. I noen grad er nok det riktig. Men likesom den nettopp nevnte utvikling av kulturen gjennom menneskehetens historie har hatt stor betydning for våre omgangsformer, er det grunn til å anta at raske kulturendringer innenfor kortere epoker også kan endre vår atferd. Min hypotese er at i løpet av de siste 50-60 år er de vestlige samfunn, ikke minst Norge, endret på en måte som gir grobunn for økt seksualisert og uønsket atferd av den karakter som nå avdekkes. 

Vi som levde i 1950- og 1960-årene, husker at pornografi i de fleste varianter var brudd på dagjeldende straffelov, som satte straff for visning og utbredelse av «utuktige» skrifter og bilder. Som ved alle forbud av etterspurte varer, ble pornografi smuglet inn i landet og omsatt «under bordet». Noen få ble rike på den slags – «Porno-Hagen» var en kjendis, som også ble domfelt. Men i sin alminnelighet var ikke pornografi noe folk flest kom i nær kontakt med. Jeg ser da bort fra bilder av nakne kvinner i enkelte mannfolkblader, som også gutter fikk tak i ved tilfeldigheter og i hemmelighet viste hverandre. Forbudet mot pornografi førte også til to meget omtalte straffesaker, reist mot to av datidens mest kjente og feirede forfattere, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Førstnevnte og forlaget ble på slutten av 1950-årene frifunnet for erotiske skildringer i romanen «Sangen om den røde rubin». Sistnevnte ble med forlaget dømt for boken «Uten en tråd» i 1966.

Domfellelsen utløste en heftig debatt om å avkriminalisere pornografi. Den samme debatten raste i Danmark og Sverige, som var tidlig ute med å liberalisere lovgivningen. Tilhengerne av en frigivelse av pornografien mente at dette også ville frigjøre menneskene, bidra til et mindre forløyet og mer harmonisk og sunt forhold til seksualitet. Det argumentet som kanskje ble fremmet med størst styrke, var at liberaliseringen også ville redusere tallet på voldtekter og andre seksualforbrytelser. Motstanderne mente tvertom at det ville føre til utglidninger, redusere mennesker til kjønnsobjekter og øke seksualkriminaliteten. 

Pornografi er aldri blitt avkriminalisert i Norge, men over tid har rettspraksis og lovgivning gått i en stadig mer liberal retning når det gjelder skildringer av såkalt normal seksuell utfoldelse mellom voksne personer. Det som med sikkerhet er straffbart i dag, er skildringer hvor barn eller dyr er involvert, eller slike som inneholder voldelige eller sadistiske innslag. Det må likevel tas et forbehold for slike skildringer i en kunstnerisk, f.eks. litterær, kontekst. Det som på den annen side er fullt lovlig i dag, er å vise nakne kropper i frivillig seksuell aktivitet, i alle fall hvis ikke fremstillingen er konsentrert om kjønnsorganene. Dette var straffbart for få tiår siden.

Denne utviklingen har hatt store konsekvenser i den internasjonale og norske film- og medieverden. Sex er blitt ett av de sikreste innslag i overskrifter og nyhetsinnslag, i spillefilmer, TV-serier og rekker av dokumentarprogrammer. NRK TV – den statlige kanalen – er full av slike innslag i ulike sammenhenger og fant det også nylig «påkrevet» å vise – som et ledd i folkeopplysningen(!) – et ungt par som først ble intervjuet av kanalens utsendte, og som deretter hadde et samleie. Over tid er sex blitt en nødvendig del av de fleste underholdningsprogrammer, og såkalte «tabuord» som folkelige betegnelser på kjønnsorganer og seksuell aktivitet, er ikke tabuord lenger. De brukes uhemmet av kvinner og menn i media. Og her er vi kanskje ved det mest påfallende trekk i utviklingen. Likestillingen har nok også som konsekvens at kvinnene blitt stadig dristigere og tøffere i språkbruken. Naturlig tilbakeholdenhet og blyghet, som fulgte med den «eldre» kvinnerollen, er stadig sjeldnere å se. De unge kvinner som dominerer i media og i underholdningsindustrien, er typiske representanter for den nye «dristigheten» – les: vulgariteten. Og de er samtidig rollemodeller for de yngre generasjoner.

Sammenlignet med tiden frem til ca. 1970 må vi noe tabloid kunne konstatere at kvinnerollen er blitt «pornografisert». Dette er en paradoksal sidefølge av kvinnefrigjøringen. Feminister ser tradisjonelt på kvinnelige pornomodeller som ofre for kapitalistisk utnyttelse og for mannssjåvinisme, og det kan ha gode grunner for seg. Men samtidig er altså den mer ordinære kvinnerollen i betydelig grad seksualisert. Nakenhet og halvnakenhet er for lengst blitt en del av mediehverdagen. Seksuell vellykkethet fremstilles som en forutsetning for fullverdige liv, og sexologene som gir råd i ulike sammenhenger, synes å tro at de gir en slags faglig-nøytral informasjon. Det budskapet som utgår fra de fleste slike sex-råd, har i årevis vært at «alt er tillatt» bare det skjer frivillig og i «symmetriske» forhold uten utnyttelse. Det er et klart normativt budskap og har lite med «fag» å gjøre. Sex er blitt en stadig større industri. Den gjennomsyrer reklame, romaner, moter, media og det meste av det offentlige liv. Selvfølgelig har sex alltid spilt en viktig rolle i menneskers liv – langt utover naturens forplantningsformål. Men dette intimeste og mest private i våre liv har aldri tidligere i vår kjente historie blitt blottlagt og offentlig beskuet som i de seneste tiår.

Et spørsmål som sjelden stilles, er dette: Hvordan opplever de oppvoksende generasjoner unge menn dagens bilde av kvinnen? Disse guttene er overforet med pornografi sammenlignet med hva de unge var for 50 år siden. Med noen tastetrykk kan de fra ung alder finne grov pornografi på internett. Også pornografi som rammes av gjeldende straffelov. Nettet er i realiteten unndratt politiets myndighetsområde. Det er høyst sannsynlig at mange unge – og antagelig også voksne – har et noe forkvaklet kvinnesyn. Inspirert av pornografi og av seksualiserte kvinneroller i det offentlige rom, er det lett for disse å tro at kvinner, til enhver tid og ved enhver anledning, er like klare for sex som gutter eller menn gjerne er. For så vidt fikk vi en pekepinn om dette for få år siden – under en offentlig nyttårsfest på torvet i Köln i 2015. Feststemte og mer og mindre berusede ungdommer var samlet. Grupper av innvandrergutter forgrep seg på kvinner med markant beføling på kroppen og endog voldtekt. Det samme skal ha skjedd i Sverige. Det vil være naivt å tro at de holdninger som kom til uttrykk hos disse unge menn, alene skyldes deres fremmedkulturelle bakgrunn. Allerede metoo-kampanjen bærer bud om at seksuelt pågående mannfolk finnes nær sagt overalt.

Hvis mange menn har havnet i den villfarelse at kvinner stort sett har det samme syn på sex som dem selv, som et nytelsesmiddel som til enhver tid står til rådighet, er det ikke merkelig at mannlige overgrep har økt i omfang og kampanjer som den vi ser nå, er blitt omfattende og sterke. For det er en villfarelse vi taler om. Riktignok er det enkelte, også kvinner, som mener at det ikke er noen forskjell på menns og kvinners syn på seksualitet. Og andre som ikke vet om det er noen forskjeller, som f.eks. forfatteren Hanne Ørstavik i Klassekampen 26. januar 2018. Men hun får klart svar av en forsker, evolusjonspsykologen Vibeke Ottesen, i samme avis. Sistnevnte peker på hvordan uønskede samleier gjennom historien har utgjort en enorm kostnad for kvinner, med risiko ikke bare for uønsket graviditet, men også for liv og helse. Hun sier: «Våre formødre var altså svært avhengige av å sikre at den de hadde sex med både evnet og var villig til å investere i forholdet, og i barnet. Derfor er kvinner mer tilbakeholdne enn menn til sex uten forpliktelser».  Og hun tilføyer: «….det at kvinner i dag kan ha sex uten enorme helsemessige og sosiale kostnader, er så evolusjonært nytt at det ennå ikke slår inn i vårt reaksjonsmønster». Om det noen gang vil gjøre det, kan neppe vitenskapen svare sikkert på.

Mange menn er altså på ville veier i sitt syn på kvinners seksualitet. Og den moderne, «frigjorte» og seksualiserte kvinnerollen, kan ha bidratt til å forlede dem. Denne antagelsen har ikke vært mye fremme i diskusjonene og kjølvannet av flere skandalesaker. Og den nevnes ikke her for på noen måte å unnskylde mannlig tafsing og verre overgrep. Men den kan bidra til en forklaring på hvorfor slik grenseoverskridende atferd synes å ha blitt langt mer utbredt de senere år.

Og da kan det avslutningsvis være hensiktsmessig å vende tilbake til den hypotese pornoliberalerne i Skandinavia fremmet på 1960- og 1970 tallet: At frigivelsen av pornografien ville berike seksuallivet og føre til nedgang i seksualkriminaliteten. I hvilken utstrekning det første ha skjedd, er vanskelig å måle, og de menneskelige omkostningene av den nærmest frie tilgang til porno har uansett vært mange. Noen nedgang i seksualkriminaliteten har vi i alle fall ikke registrert. Den har økt formidabelt og er noe nær tredoblet fra 1993 til i dag. 

Metoo-kampanjen er viktig. Den kan bidra til å bremse en uheldig utvikling og antagelig opplyse noen menn om kvinnelig følelsesliv og reaksjonsmønster. Men de underliggende krefter som kan ha bidratt til utviklingen, og som har vært tema for denne artikkelen, kan det synes umulig å stanse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: