Katolisisme og prevensjon

Lite har provosert den ikke-katolske vestlige opinion mer enn kirkens syn på bruk av preventive midler i familieplanleggingen. Med ujevne mellomrom hamres det løs på den sølibatære geistlighets livsfjerne og «iskalde» avvisning av prevensjonsbruk, ikke minst fordi den katolske kirke har stor innflytelse i Afrika og Sør-Amerika, der seksuelt overførte sykdommer av alvorlig karakter til tider har vært utbredt, og der overbefolkning kan være et til dels stort problem.

Hva er så kirkens syn på prevensjon brukt for å forebygge smitte eller for å hindre uønskede svangerskap? Det tradisjonelle synet er nedfelt i encyklikaen «Humanae Vitae» («Menneskelivet»), undertegnet av pave Paul VI høsten 1968. I dette læredokumentet sies mye vakkert om det livsvarige ekteskapet mellom mann og kvinne – som den eneste legitime ramme for seksuelt samliv. Det understrekes også at dette samliv har som sin viktigste bestemmelse og etter naturens orden å frembringe nytt liv. Men samtidig har seksuallivet en egenverdi som uttrykk for hengivenhet og kjærlighet mellom ektefeller, og som middel til å styrke båndet mellom disse. Men denne side av dokumentet, som for så vidt også kan virke foreldet og livsfjernt i moderne, sekulariserte og kirkefremmede ører, fikk minimal oppmerksomhet. Jeg tror kanskje situasjonen i så måte ville ha vært annerledes i dag, når det er avdekket at en rekke katolske geistlige i nær og fjern fortid har neglisjert disse anvisninger og endog begått grove seksuelle overgrep mot mindreårige barn. Fjernere fra egen kirkes grunnleggende lære om det seksuelle samliv er det vanskeligere å komme. 

 Skytset ble rettet inn mot den del av læredokumentet som behandlet spørsmålet om moderne familieplanlegging. Her forbyr kirken enhver bruk av såkalt «kunstig» prevensjon som kondomer, piller osv. Dette standpunkt inntok paven i strid med et klart flertall i den ekspertkommisjon som han hadde oppnevnt for å utrede temaet. Det var ikke bare røster utenfor kirken som raste mot dette standpunktet. Innenfor kirken var motstanden betydelig, både blant prester og legfolk. Det er liten tvil om at vår norske biskop John Willem Gran var uenig i pavens standpunkt. I et skriv han sendte ut kort etter at Humanae Vitae var offentliggjort, viser han til den uenighet som gjør seg gjeldende innad i kirken og understreker at enhver er forpliktet til, etter grundig og redelig å ha satt seg inn i læredokumentets synspunkter, å følge sin egen samvittighet. I så fall står man ansvarlig bare overfor Gud, og begår ingen synd. Den samme henvisning til samvittigheten hadde det hyrdebrevet som de nordiske biskoper sendte ut samme høst.

Det kan være grunn til å minne om at pavens kontroversielle standpunkt ikke gjaldt et grunnleggende trosspørsmål, og vi befinner oss langt fra det området hvor paven kan opptre med ufeilbarlig autoritet. Selv har jeg vanskelig for å slutte meg til det resonnement som ligger under forbudet mot «kunstig» prevensjon. Vi mennesker er av Gud gitt naturen i gave. Men det er også vår plikt å bruke den i menneskehetens tjeneste. Vi har derfor «forbedret» den gjennom hele vår historie. Det er nok å tenke på alle de inngrep i naturens gang – og i livets tjeneste – som skjer innenfor den kurative medisin. Det er vanskelig å se at det skulle gå en grense ved bruk av preventive midler for å hindre uønskede svangerskap. Det er så mange andre eksperimenter med menneskenaturen og biologien som i dag bør alarmere vår etiske bevissthet. Det er nok å tenke på alt man gjør for å frembringe nytt liv ved manipulasjon av sæd og egg, implantering av befruktede egg i andres livmor osv.

Men så er det nødvendig med noen viktige presiseringer. Når kirken taler om bruk av prevensjon og drøfter dette spørsmålet, er forutsetningen at det dreier seg om bruk innenfor det ekteskapelige samliv mellom mann og kvinne. Er det tale om seksualliv utenfor ekteskapet, er man allerede i strid med kirkens lære om ekteskapets sakrament, og spørsmålet om prevensjon blir irrelevant. Denne ramme for seksuallivet virker naturligvis fullstendig avleggs for de fleste av dagens mennesker. Og vi er nok her på et område hvor forskjellen mellom liv og lære er stor også hos katolikker. Jeg vil likevel minne om at ekteskapet i katolsk teologi inngås når to modne mennesker, mann og kvinne, med fast tro og overbevisning, overfor hverandre forplikter seg til et livsvarig samliv i troskap. Det er dette løftet som utløser sakramentets nådevirkning, ikke den etterfølgende kirkelige velsignelse. Det er følgelig ikke nødvendigvis en synd at et par har hatt seksuell omgang før denne velsignelsen.

En annen presisering er også nødvendig: Preventive midler som innebærer at et befruktet egg destrueres, f.eks. bruk av spiral, vil alltid være utillatelig etter katolsk lære. Da er et potensielt fullverdig menneskeliv allerede skapt, og det har krav på absolutt vern.

Ekteskapet som sakrament og eneste ramme for seksuallivet står fast i katolsk læretradisjon. Det samme gjør det absolutte forbud mot abort. Men når det gjelder bruk av preventive midler, har det skjedd en viss utvikling i kirkens syn etter encyklikaen fra 1968. Både den globale aids-epidemien for noen tiår siden, og utbredelsen av det farlige zika-viruset i Sør-Amerika nylig, har ført til nyanser i de pavelige uttalelser om smittebeskyttende prevensjon i form av kondomer. For å forebygge livstruende smitte, vil det etter omstendighetene være riktig å benytte slike midler i samlivet. Men igjen: Denne kirkelige nyansering av forbudet mot «kunstig» prevensjon gjelder innenfor ekteskapet. Seksualliv utenfor denne rammen er som nevnt uakseptabelt etter katolsk lære og er ikke gjenstand for utredning og nyansering.

Det katolske synet på bruk av preventive midler som jeg her kort har gjort rede for, vil på ingen måte dempe den beske kritikken jeg nevnte innledningsvis i denne lille artikkelen. Det er forståelig at mange reagerer sterkt på at kirken ikke vil delta i bistandsprogrammer som innebærer veiledning i bruk av kondomer og utdeling av slike i større befolkningsgrupper i utviklingsland, selvsagt ikke begrenset til personer som er gift. Det er i disse land de seksuelt overførte, smittsomme og farlige epidemier gjør seg sterkest gjeldende. Også fra geistlig katolsk hold har røster hevet seg for å spre kondomer for å hindre alvorlig sykdom og død. En slik nødrettsbetraktning kan synes godt begrunnet. I alle fall ved første øyekast. Og det er gjerne der man stanser når det hamres løs på kirkens vegrende holdning.

Denne holdning kan imidlertid også ha noen gode grunner for seg. Kritikerne hevder gjerne at det ville ha en stor positiv virkning om kirken støttet kondomkampanjer, fordi mange i Afrika og Sør-Amerika lytter til hva den sier. Men nettopp denne makt over mange sinn kan gjøre kirkens støtte problematisk. Kirkens seksualmoral er streng, og ekteskapet et sakrament. Dens geistlige har i generasjoner undervist disse regioners relativt lavt utdannede befolkning, hvorav mange endog er analfabeter, i kirkens syn på samliv og prevensjon. Dersom kirken plutselig skulle delta i en kondomkampanje, initiert av FN eller internasjonale hjelpeorganisasjoner, ville det hos katolikker lett bli oppfattet som en liberalisering av kirkens syn. Kondomspredningen ville jo skje helt tilfeldig, til alle som måtte være interessert. Kirken ville bli identifisert med et såkalt «verdinøytralt» syn på seksuallivet, der kondombruk er det sentrale budskap, ikke hvem man inngår seksuell forbindelse med. Et langt mer løssluppent forhold til seksualitet kunne lett bli følgen. 

Som nevnt kan dette likevel forsvares hvis man kan gå ut fra at det redder liv og helse hos mange mennesker. Men akkurat på dette for kritikerne så avgjørende punkt kan det også reises motforestillinger. Fra tid til annen kan man lese intervjuer med prostituerte i Skandinavia om deres erfaringer og kundegrupper. Ofte gjentas at de har store problemer med å få sexkjøperne til å bruke kondom. Og det er påfallende at dette gjelder også under trussel om alvorlig smitte, og det gjelder endog velutdannede kunder, som har gode kunnskaper om hvilken fare de utsetter seg selv eller den prostituerte for. Hvordan kan man tro at store grupper av menn i utviklingsland vil følge en henstilling om å bruke kondom? Og dersom følgen av kirkens deltakelse i en kondomkampanje oppleves som at den slakker på kravene til de troendes seksualmoral, og det ender opp med langt mer løssluppen og uforpliktende seksuell atferd i befolkningen, står man overfor en farligere situasjon enn man gjorde før kampanjen tok til. I det minste er dette en risiko man må ta i betraktning. Jeg vil anta at det er nettopp det kirken har gjort når den beskyldes for å være «kald og livsfjern» i det spørsmålet jeg her har berørt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: