Kristendom og politikk

Den kjente amerikanske høyesterettsdommer, Antonin Scalia (1936-2016), var en etterkommer av innvandrere fra Sicilia. Hans katolske tro preget ham hele livet, og i Høyesterett ble han en varm og sterk forsvarer av tradisjonelle verdier og grunnlovskonservatisme. Gjennom skoletid og universitetsopphold markerte han seg som en ener – med fremragende resultater. Under en muntlig eksaminasjon i historie ved Georgetown-universitetet, parerte han professorenes spørsmål på en briljant måte. Inntil siste spørsmål: «Hvis De måtte velge én begivenhet i verdenshistorien som den viktigste, hvilken ville De da presentere?». I følge Scalia selv var det et greit spørsmål å avslutte med, her kunne han jo ikke svare feil. Mange år senere husket han ikke hva han trakk frem, muligens slaget ved Waterloo, men han skulle huske professorens kommentar resten av livet: «Nei, mr. Scalia. Inkarnasjonen, mr. Scalia». Og den eldre Scalia bemerker: «It was the last lesson I learned at Georgetown: not to separate your religious life from your intellectual life. They´re not separate.»

Selv om Georgetown er et katolsk universitet, er det de facto sekulært og regnes som ett av USAs eliteuniversiteter, ikke minst innen fagene statsvitenskap og jus. Professorens bemerkning var overraskende, og for moderne europeiske ører nærmest uhørt: Slik skal ikke en universitetslærer formidle kunnskap – han forkynte sin personlige, religiøse tro og befant seg derved langt utenfor historiefaget som vitenskap. Men Scalia kritiserte ham ikke. Fra en kristen synsvinkel, traff professoren blink. Og den generelle lærdom Scalia trakk av hendelsen, at vår tro ikke bør eller kan skilles fra vårt intellektuelle liv, har mye for seg. Vel å merke hvis man beholder respekten for vitenskapen og dens tenkemåte og ikke fornekter empirisk forskning ut fra mer eller mindre religiøst forvirrede forestillinger, slik f.eks. fundamentalistiske kreasjonister gjør når de avviser evolusjonen.

Men hva hvis man beveger seg fra det intellektuelle liv, akademia, og over til det politiske liv, hvilken rolle skal den kristne tro og kristendommen ha her?

 Politikk er til syvende og sist en strid om verdier, selv om det i den politiske diskusjon og prosess kan være stor uenighet om faktiske forhold. Men sistnevnte uenighet er det en objektiv løsning på, i vår tid forsøksvis presentert av såkalte «faktasjekkere» som i siste valgkamp. Også fagfolk og ulike eksperter ellers kan bidra til avklaring uten disse «sjekkeres» mellomkomst. Men den egentlige politiske strid, verdikampen, har ingen nøytral dommer som kan avgjøre hva som er «riktig».

Som utgangspunkt kan det slås fast at det er en stor verdi at et samfunn har politisk uenighet som grunnlag for politisk makt. Det er nok av totalitære samfunn, også i dag, der opposisjon mot det sittende regimet er farlig, endog livsfarlig. Og mange har ment at det er en nær sammenheng mellom de moderne former for demokrati og et kristent syn på mennesket som fritt og selvstendig med en ukrenkelig egenverdi og iboende rettigheter («skapt i Guds bilde»). Eksempelvis skriver den tyske nobelprisvinneren Thomas Mann (1875-1955) et sted: «Demokrati og kristendom er intimt forbundet, de er i den grad solidariske med hverandre at man kan kalle demokratiet for den kristne livsfølelses politiske gestalt». Og den kristne filosof Jaques Maritain (1882-1973) hevder at demokratiet er «av evangelisk opprinnelse» og skriver at dets vitale prinsipp, dets sjel, er «maksimalvurderingen av den menneskelige person». Men dette forhindrer naturligvis ikke at de fleste ikke-kristne humanister deler det samme grunnleggende menneskesyn som demokratiets fundament. For det gjør de vitterlig.

Nettopp fordi mennesket er fritt og uavhengig kommer et mangfold av meninger og verdisyn til uttrykk i et demokratisk samfunn. Pluralismen blir således et kjennetegn ved et ekte demokrati. Et annet viktig trekk er demokratiets innebygde respekt for enkeltmenneskene og for minoriteter med meninger som avviker fra flertallets. De kristne kirker, ikke minst den katolske, har gjennom historien syndet mot disse prinsipper, som er vokst frem og modnet i en lang historisk utvikling. Blir kirken for tett koplet til den verdslige makt, har det i praksis ført til ensretting av samfunnet og liten respekt for annerledes tenkende. I tradisjonelt sterkt katolske nasjoner ser vi at kirken helt frem til vår tid har søkt å utnytte sin makt over sinnene med å forlange politiske løsninger som ikke en gang et flertall av befolkningen støtter, i alle fall som et stort mindretall tar avstand fra. 

Allerede omkring midten av 1800-tallet uttrykte den katolske presten, senere kardinal John Henry Newman, et for datiden meget radikalt synspunkt da han skrev at det blir så mye korrupsjon, hykleri og troløshet når «a dogmatic faith is imposed on a nation by law, that I like freedom better». Og videre: «I think Italy will be more religious, that is, there will be more true religion in it, when the Church has to fight for its supremacy, than when that supremacy depends on the provisions of courts, and police, and territorial claims». Dette er kloke ord – og i enkelte land aktuelle også i dag.

 Kirken bør altså motstå enhver fristelse til å komme i en verdslig maktposisjon og påtvinge et folk standpunkter basert på kirkelige læresetninger. Noe ganske annet er at kirken kan finne det påkrevet å protestere høylytt mot statlig maktutøvelse, selv om denne i utgangspunktet hviler på demokratiske valg, og endog støttes av et flertall i befolkningen. Eksempelvis var pave Frans’ harde utfall mot president Trumps planer om å bygge mur mot Mexico vel begrunnet. Og etter hvert som den nazistiske ideologi festet grepet i 1930-årenes Tyskland, og antisemittismen ble særlig påfallende og farlig, burde det påkalle kraftige protester fra kristne kirkesamfunn. Både protestantiske kirker og den katolske kirke er kritisert for unnfallenhet den gang. Et til dels sterkt kirkelig engasjement har vi derimot sett i flere katolske land i spørsmålet om abort skal tillates, eventuelt om hvordan en avgjørelse som tillater inngrepet, skal treffes. Men så politisert og omstridt som abortspørsmålet er blitt i Vesten, og så vanskelig som det er å velge en «riktig» løsning i lovgivningen, blir kirkens intervensjon av mer politisk enn moralsk karakter. Kirken bør i dette spørsmålet nøye seg med å appellere til de troendes etiske bevissthet og understreke at abort under alle omstendigheter er uakseptabelt. Kirken bør altså velge sine politiske kamper med stor omhu og etter grundig overveielse. Dersom en kirke i offentligheten markerer seg for ofte med dagsaktuelle politiske utfall, og for sjelden med forkynnelse av tradisjonelle kristne trossannheter, blir den mer lik et politisk parti enn en egentlig kirke. Til tider synes den norske statskirke, ved flere geistlige røster, å bevege seg farlig nær denne grensen.

Dette fører over i spørsmålet om et politisk parti bør kalle seg «kristelig» eller «kristent». I noen få europeiske land er det fortsatt partier som smykker seg med slike merkelapper – i Norge «Kristelig Folkeparti». Jeg vil uten videre slå fast: Gud er partiløs. Selvsagt finnes det standpunkter, gjerne i ytterkantene, hvor vår kristne samvittighet mobiliseres og leder oss til bifall eller protest. Det kan f.eks. gjelde spørsmålet om såkalt «aktiv dødshjelp» eller euthanasi. Eller spørsmålet om genetiske tester som i sin konsekvens kan medføre sortering av fostre for å forhindre barn med Downs syndrom, med lav intelligens osv. Men i det store og hele dreier politikk seg om spørsmål hvor vi ikke finner synderlig veiledning i vår kristne tro. De viktigste temaene fra siste valgkamp var sentralisering/desentralisering, skatt og innvandring. Selv dette siste spørsmålet, som stort sett dreier seg om mennesker i nød, har i vår tid ingen klar «kristen» løsning innenfor en nasjonal ramme. Det nærmest roper på et internasjonalt, solidarisk fellesløft. Følgelig blir det prinsipielt uriktig og nærmest en tilsnikelse å bruke betegnelsen «kristelig» i navnet på et politisk parti.

Det er et ubestridelig faktum at troende kristne finnes i flere politiske partier, antagelig i alle de som gjør seg gjeldende i Norge. Og slik bør det være. Som Maritain peker på, bør de troende være en «surdeig» som fremmer et kristent sinnelag, en kristen verdi-intuisjon, i alle sider av det verdslige samfunnet. Bare ved en slik omfattende «gjæringsprosess» vil man kunne ha håp om å hindre at det blir flertall for det «sorteringssamfunnet» som «Kristelig Folkeparti» advarer så sterkt mot. Og utenfor dette «kristelige» partiet har de troende den utfordring, og den fordel, at de må argumentere rasjonelt – bare slik kan de ha håp om å få ikke-troende humanister på samme lag i spørsmål der menneskeverdet er i spill.