«Mørk middelalder»?

Et lite apropos til Luther-jubiléet.

Mange av oss som er vokst opp i en luthersk tradisjon, hatt tradisjonell norsk kristendomsundervisning på skolen, lest norsk luthersk kirkehistorie og blitt konfirmert i den norske statskirken, har fått et noe fordomsfullt og skjevt syn på den katolske verdenskirke, og hva denne kirke lærer om kristentroen. Hvor ofte har vi ikke hørt om «den mørke middelalder», da avlatshandelen florerte, da pavene skeiet ut i verdslige forlystelser og maktmisbruk og klostrene var i oppløsning som følge av munkers og nonners utsvevende liv. Ingen kan benekte at den slags misbruk forekom, særlig i senmiddelalderen. Men var det alt vi behøvde å vite om middelalderens kirke? Selvsagt ikke. Det var mange fromme katolikker, legfolk ordensfolk og geistlige, som holdt seg til kjernen i de overleverte tro, levde etter den og førte den videre. Ellers hadde kirken utvilsomt gått til grunne. Men i vår lutherske oppdragelse fikk vi aldri høre om slikt, og fikk i det hele vite fint lite om alle de hundreår Norge var katolsk, om hvordan de hedenske vikingesinn gradvis ble kristne, om hvordan den norske livsfølelsen langsomt ble (katolsk) kristen. Ved kristningen fikk det norske folk innsikt i inkarnasjonens mysterium, at Gud ble menneske i Kristus, og at Gud derved elsket mennesket og ga dets liv en ukrenkelig egenverdi. Dette innebar blant annet et farvel med vikingetidens blodhevn-kultur og utsetting av uønskede barn. 

I kirkehistorien fikk vi vite at kristendommen for alvor kom til Norge etter Olavs død på Stiklestad i 1030. Men hvor ofte fikk vi presisert at det var hva vi etter reformasjonen ville kalle «katolsk» kristendom det dreide seg om?  Det nevnes som regel ikke, eller det fortrenges. På samme måte som det faktum at Norge var like lenge katolsk kristent som det etter reformasjonen har vært protestantisk. Hele denne katolske perioden karakteriseres gjerne som «mørk middelalder». Men faktum er altså at kristningen av vikingene og deres etterkommere, den foredling av sinn og kultur som fant sted i Norge i hundreårene etter 1030, var den katolske kirkes oppgave og ansvar. I stedet for å bli «kreditert» dette kristningsverket, blir altså den katolske perioden stort sett beskrevet med negative fortegn og karakterisert som «mørk». Og underforstått i denne historieskrivingen ligger at lyset ble slått på ved innføringen av reformasjonen i 1537, samtidig som man oftest unnlater å nevne at den ble gjennomført med tvang og i regi av den dansk-norske kongemakten, som hadde klare verdslige og maktpolitiske fordeler av et trosskifte. I det følgende skal jeg søke å nyansere dette synet, i første rekke ved å trekke veksler på historisk ekspertise som har særlig innsikt i temaet. 

Jeg vil begynne med å sitere en fremtredende fagmann på området, professor i kulturhistorie Arne Bugge Amundsen ved Universitetet i Oslo. Han skriver I Norges religionshistorie, utgitt i 2005, dette:

«Den lutherske reformasjonen var verken forberedt eller ønsket i Norge. Mange lutherske kirkehistorikere har riktignok forsøkt å skildre hvordan den gamle kirken også i vårt land var preget av forfall, hykleri og all slags misbruk, og at reformasjonen kom som et ideologisk og historisk nødvendig svar på dette. Det er et syn som går tilbake til de nye lutherske kirkelederne i Norge på 1500-tallet. De brukte seierherrenes konfesjonelle språk, som de hadde overtatt fra Luther selv….Andre kirkehistorikere har sett reformasjonsprosessen som en stor ulykke som fratok Norges befolkning åndelige og materielle verdier og brøt kontaktene med den kontinentale utviklingen. Ofte har dette blitt kombinert med det syn at reformasjonen var en viktig del av at den danske kongemakten sikret seg hegemoni i vårt land. Det siste synet har vært dominerende i den allmenne historieskrivningen helt siden 1800-tallet, og det kan ha mye for seg.»

 Det kan også være grunn til å sitere hva den lutherske teologen og historikeren Berge Furre skriver i Nansenskolens Årbok for 1994: «Reformasjonen var eit brot med det som hadde vore, og truleg på kort sikt det største trugsmål mot kristendomens stilling i dette landet mellom slaget på Stiklestad og Bjørnsons «fråfall». Konfesjonsskiftet vart gjennomført ved maktovergrep ovanfrå og med tvang overfor både biskopar og prestar. Nemndande luthersk agitasjon hadde det knapt vore utanfor Bergen. Noka folkerørsle bak reformasjonen var det iallfall ikkje.» Og videre skriver Furre om hvordan kongemakten forsøkte å tvinge folket bort fra den gamle troen og dens riter: «Men det fann ikkje folk seg i utan vidare. Dei gamle rituala frå kyrkje og kyrkjegard, som no var forbodne, tok dei med seg heim til gard og grannelag, fiksa på dei etter beste skjøn, planta dei i eigen heimehage av folketru og let dei gro der. Folketru supplerte kyrkjetru. Det ser ut til å ha skjedd ei slags kollektiv privatisering av trua i protest mot overgrepet».

Professor Bugge Amundsen, og for så vidt Berge Furre, heller altså mot den oppfatning at reformasjonen innebar tap av åndelige og materielle verdier for vårt folk, og en slik mening er naturligvis uforenlig med at reformasjonen var lyset som erstattet et tidligere mørke. Det skal vi se litt nærmere på.

I Norges religionshistorie skriver Bugge Amundsen i den forbindelse følgende:

 «Det har vært vanlig å peke på at først med den lutherske reformasjonen kom grunnlaget for at folk flest fikk kunnskap om innholdet i troen og fromheten. Lutherdommens mantra ble «katekismen» – opplæringen i de kunnskaper som Martin Luther hadde formulert i sin kortfattede troslære i 1520-årene. Det er særlig den som i senere historieskrivning har blitt fremstilt som et betydelig fremskritt for allmenn kunnskap. Dette er meningsløs tale – om man ikke skal anlegge et snevert ideologisk perspektiv på de religiøse forholdene på 1500-tallet, og med Peder Palladius bedømme alt før reformasjonen som «Løgen». Også gjennom hele middelalderen var det nemlig lagt vekt på at folk flest skulle ha fromhetsmessig kompetanse. I språk og handling skulle de forstå og beherske det som skjedde i kirkehuset og under de kirkelige handlingene, og de fikk opplæring på sitt eget tungemål, ikke bare på prestenes latin.» 

Det syn som her korrigeres, og som kan karakteriseres som reformatorisk luthersk propaganda, har dessverre hatt nedslag i norske kirkehistoriske fremstillinger helt frem til vår tid. Og det har påvirket dagligtalen, der uttrykk som «mørk middelalder» fortsatt er vanlig.

For en tid tilbake fikk vi, fra noe uventet hold og i noen korte glimt, presentert et nyansert syn på middelalderens Norge. Det var den prisbelønte sakprosaforfatteren, lektoren og feministen Elisabeth Aasen, som uttalte følgende i et intervju (Dag og Tid 23.desember 2016): 

«Det som imponerte meg ved mellomalderen, var korleis klostera blei drivne som både universitet og yrkesutdanning. Det var fenomenalt kva mange av disse abbedissene kunne. Så langt attende som til 800-talet kan vi finne sprenglærde damer. Og eg måtte spørje meg: Kvifor har vi ikkje fått vite om dette? Klosteret må ha vore eit fantastisk alternativ til ekteskap for mange kvinner.» 

En del av svaret på hvorfor vi ikke har fått vite om dette, har jeg vel gitt foran. Det ville ha svekket myten om den mørke, katolske middelalder. Men går man inn i Sigrid Undsets essays og artikler, får man vite mer om middelalderen. Det må heller ikke glemmes at middelalderromanene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn er skrevet med en inngående og presis historisk kunnskap om denne epoken, ikke minst om kirke- og klosterlivet. Men Elisabeth Aasen fremhever forbausende nok ikke Sigrid Undset som forfatter i dette intervjuet. 

Da er det passende også å sitere litt fra vår eneste kvinnelige nobelprisvinner i litteratur. I et essay fra 1928 skriver Sigrid Undset: 

«Reformatorene så det likefrem som sin oppgave å bekjempe hele folkets religiøse tradisjon. Forestillinger som var grodd inn i folkesjelen, skikker som var blitt deler av selve dagliglivet, ble forsettlig misforstått, hånet og gjort mistenkelige. Senere tiders menn, som selv mente de var ærlige og upartiske, tok uten videre disse forvrengte fremstillinger for god fisk. På den måte er en masse av vårt historiske stoff blitt fortolket ut fra en karikert protestantisk oppfatning av vår religiøse historie.» (For ytterligere lesning viser jeg her til samlingen Sigrid Undset: Essays og artikler 1910-1949 i fire bind, samlet og redigert av professor dr. philos Liv Bliksrud).

Noen vil kanskje innvende at Sigrid Undset så historien gjennom sine katolske øyne. Jeg velger derfor også å sitere fra en artikkel av historikeren dr. theol og dr. philos Oskar Garstein, inntatt i boken Den katolske kirke i Norge, som utkom i 1993. Garstein, som var vokst opp som sønn av misjonærer i Frelsesarméen og luthersk teolog, var ekspert på motreformasjonen i Norge og analyserte blant annet hvorfor det tok så lang tid etter reformasjonen før den katolske tro og livsfølelse i det norske folk måtte gi tapt for den nye lutherske lære. Han skriver: 

«For et protestantisk tenkesett har det ligget nær å slutte at denne lange innføringstid i den nye tro skyldes åndelig sløvhet, som dypest sett hadde sin grunn i den alminnelige religiøse og moralske oppløsningsprosess som fant sted i tiden forut for reformasjonens innførelse. Der hvor imidlertid det bevarte kildemateriale fra tiden etter 1537 gjør det mulig å lære folkets eget standpunkt å kjenne, kommer en annen og sannere forklaring for dagen. Den lange innføringstid skyldtes en varm hengivenhet for den gamle tro, og innbitt motstand mot det nye. Med andre ord: Den religiøse og moralske gehalt i senmiddelalderens kristendom her i landet må ha stått på et betydelig høyere nivå enn mange protestantiske forskere vanligvis forestiller seg. Ellers kunne det ikke …. oppstå enalmen religiøs motstandsbevegelse av dimensjoner på 1500- og 1600-tallet i Norge.»

Den som mest sammenhengende og med solid dokumentasjon viser at reformasjonen ble møtt med til dels sterk motstand i folket, er kulturhistorikeren Henning Laugerud i boken «Reformasjon uten folk», St. Olav forlag (2018). Laugeruds forskning bekrefter i høy grad det bildet som flere nyere lutherske historikere har tegnet av tiden før og etter reformasjonen, og som jeg har gitt brokker av i sitatene foran. Det eneste jeg skal sitere fra Laugeruds bok er et utsagn av mer generell karakter, om hvordan vår forståelse av historiens gang ofte ledes av en forestilling om at vi befinner oss inne i en kontinuerlig prosess der menneskeheten går fremover. Laugerud skriver:

 «Et av problemene vi står overfor når det gjelder forestillinger om så vel middelalder som den tidlige nytids historie, er nettopp en type historieforståelse hvor fortiden er et problem som skal «overvinnes» og historien beveger seg «fremover» fra «mørke» til «lys», med en slags indre drift til noe bedre – det man gjerne kaller en teleologisk historieforstålelse. Det er dette C.S. Lewis har kalt for «kronologisk snobberi». Denne fremskrittstanken var et grunnmotiv i opplysningstenkningen, men har som sin opprinnelse reformasjonstidens tendensiøse polemikk». 

Dette er til å få forstand av – også for oss som ikke er faghistorikere. Derfor blir det også innlysende riktig når Laugerud avslutter avsnittet om historieforståelsen slik: 

«Ethvert forsøk på å beskrive fremvekst eller utvikling av bestemte kulturelle fenomener vil alltid være en forenkling av komplekse historiske forhold. Historien oppviser aldri entydige utviklingslinjer eller enkle sammenhenger. Det er derfor det er viktig og nødvendig å se på alt i fortiden som ligger i erindringens halvmørke». 

Jeg kan bare nikke og slutte meg til.