Oldkirken og reformasjonen

Når jeg i det følgende skal berøre en liten flik av det temaet som overskriften antyder, nemlig Luthers og protestantismens forhold til oldkirken, bygger jeg i stor utstrekning på de forelesninger som pave Benedikt XVI holdt i 2007-2008 om «Kirkefedrene», utgitt på St. Olav forlag i 2010.

I en tidligere artikkel har jeg pekt på hvordan Luther mente å ha fått et særlig kall fra Gud til å «gjenoppdage de rene evangeliske sannheter» – de som den katolske kirke hadde endt med å tilsløre og fornekte med sin autoritære struktur og sine dogmer. Og den ansvarlige var paven selv, som inkarnasjonen av «den skinnbarlige Antikrist», som reformatoren uttrykte det. Under det nylig avsluttede reformasjonsjubiléet leste jeg også et sted en begeistret karakteristikk av Luthers store livsverk som en «renselse» og tilbakeføring av kristendommen til oldkirkens teologi og læresetninger. Intet mindre. 

Det er nok mange lutheranere som mener at det går en direkte linje fra reformasjonen og ned til oldkirken, og således at den lutherske utgave av kristendommen står nærmere opprinnelsen enn den katolske. En så vidt oppsiktsvekkende oppfatning fortjener å bli etterprøvet, og jeg kan vanskelig tenke meg en bedre måte å gjøre det på enn å gå til de store kirkefedrene – oldkirkens autoriteter – og deres skrifter. Utgangspunkt og gjenstand for undersøkelsen bør være de mest grunnleggende lutherske teser: «Skriften alene» og «Troen alene».

Den første av disse innebærer i korthet at Bibelen alene er kilden til den sanne, evangeliske lære. Bibelen og den enkeltes forståelse, fortrinnsvis Luthers forståelse, er den eneste autoritet man skal lytte til. Det kirkelige hierarki med biskoper, kardinaler og paven i spissen er et blendverk som ikke har forankring i Guds ord. Og den katolske kirkes dogmer og læresetninger, som ikke har direkte kilde i Bibelen, er falsk lære. Derved forkastet Luther også den katolske tradisjon og dens betydning for forståelsen av de hellige skrifter og dens selvstendige betydning som kilde til kirkens lære.

På den annen side er det den katolske kirkes syn at den kristne kirke ble innstiftet av Herren selv ved at han ga Peter bokstavelig talt en nøkkelrolle som leder av apostelkollegiet. Og denne lederrolle utøvet Peter helt til sin martyrdød i Roma. Allerede tidlig under kristenforfølgelsene i den før-konstantiske perioden ser vi fremveksten av et kirkelig hierarki, også slik at Romas biskop – som Peters etterfølger – inntar en autoritativ posisjon. Tidlig sliter kirken med splittelser blant de kristne, ikke minst i synet på den treenige Gud og på Kristus som sant menneske og sann Gud. 

Det tidligste spor av kirkesplittelse og inngripen fra Romas biskop finner vi i pontifikatet til den hellige Klemens. Han var Peters tredje etterfølger som overhyrde i Roma, i det siste tiåret av det første århundret. Det er skrevet om ham at han «hadde sett apostlene». I år 96 sendte han et brev til kirken i Korint, ikke så lenge etter at Paulus hadde sendt to brev dit. Bakgrunnen var at det var oppstått en alvorlig splittelse blant de kristne. Eusebius av Caesarea, som levde i annen halvdel av 200-tallet, var kirkens første historiker og en viktig kilde til kunnskap om oldkirkens første tid. Han skrev følgende om brevet fra Klemens: «Til ettertiden ble det overlevert et brev fra Klemens, anerkjent som autentisk, stort og underfullt. Det er skrevet av ham på vegne av Kirken i Roma til Kirken i Korint…Vi vet at i lange tider, og fremdeles i våre dager, er dette brevet blitt lest offentlig under de troendes sammenkomster». Brevet fikk nærmest en kanonisk status. En annen kirkefader, Ireneus som var biskop av Lyon og født omkring år 135, var kjent som en årvåken og sterk forsvarer av kirkens lære mot alskens heresier. Han omtalte også dette brevet: «Da det hadde oppstått en ikke liten splid mellom brødrene i Korint, sendte Kirken i Roma under Klemens et svært viktig brev til korinterne for at de skulle forsones i fred, fornye sin tro og forkynne den tradisjonen de for litt siden hadde mottatt fra apostlene».

Pave Benedikt XVI tilføyer: «Vi kan derfor si at dette brevet viser en første utøvelse av det romerske primat siden Peters død». Men brevet er interessant også av en annen grunn: Det taler om forkynnelse av «tradisjonen….fra apostlene». Dette er jo lenge før de bibelske skrifter ble samlet. Tradisjonen var et levende uttrykk for kirkens lære. Og da kirken selv samlet og autoriserte de skrifter som ble til Bibelen, slik vi kjenner den i dag, var utvalget naturlig nok skrifter som harmonerte med kirkens overleverte lære og teologi.

La oss også gå litt nærmere inn på den nevnte biskop Ireneus, som var en iherdig bekjemper av kjetteri. Pave Benedikt sier om ham at han var den første av Kirkens store teologer som skapte en systematisk teologi. Ireneus levde, som Klemens, i tid nær apostlene. Det evangelium han forkynte, var mottatt av biskop Polykarp av Smyrnia, som igjen hadde mottatt det fra apostelen Johannes. Polykarp var for øvrig en disippel av Johannes. Ireneus skriver at den tro han formidler er den apostoliske tro, som kommer direkte fra Kristus, og som Kirken offentlig bekjenner. Og ifølge pave Benedikts gjengivelse sier Ireneus videre: «De kristne som slutter seg til denne tro som i all offentlighet er overlevert fra apostlene til deres etterfølgere, må rette seg etter det biskopene sier, og må på en særlig måte reflektere den lære som kommer fra den ærverdige og gamle Kirke i Roma. Grunnet sin høye alder har denne Kirke størst grad av apostolisitet. Den har sin opprinnelse fra apostelkollegiets søyler, Peter og Paulus. Alle kirker må rette seg etter Kirken i Roma, og i henne må de anerkjenne målet for den sanne apostoliske tradisjon, Kirkens felles tro».

Jeg avslutter denne sekvens med å sitere noen passasjer fra den afrikanske biskop Kyprian, som levde på 200-tallet. Han pekte på at den synlige kirke er hierarkisk, mens den usynlige er mystisk. Han understreket likevel klart at kirken er én og grunnlagt på apostelen Peter. Han skrev gjentatte ganger at «den som forlater Peters stol, som Kirken er bygget på, bedrar seg selv når han tror han forblir i Kirken».

Den annen av Luthers teser, «Troen alene», har en like dårlig forankring i oldkirkens teologi og lære som «Skriften alene». Ifølge denne er mennesket av natur grunnleggende syndig, og vår vilje er «trellbundet» og ufri. Det betyr at mennesket ikke på noe vis kan gjøre noe som er godt i Guds øyne, i alle fall ikke i et frelsesperspektiv. Vi rettferdiggjøres kun av troen, ikke av vårt levesett og våre handlinger. Jeg har i en annen artikkel søkt å påvise at dette menneskesynet, som var helt sentralt i Luthers opprør, harmonerer dårlig både med Bibelens ord om at mennesket er skapt «i Guds bilde» og med våre egne erfaringer som troende mennesker: Nåden gir oss også evne og vilje til kjærlighetsgjerninger.

Hva mente så kirkefedrene om dette spørsmålet? 

Vi kan jo begynne med den hellige Basilios, som levde på 300-tallet og ble biskop av Caesarea i Kappadokia, dagens Tyrkia. Han formante sine kristne brødre til «å vokse i fullkommenhet» – som et troens kjennetegn. Således skrev han at kjærlighetsgjerninger er nødvendige for å vise troen; gjennom disse tjener menneskene Gud selv. 

Den hellige Gregor av Nazianz, levde på samme tid som Basilios og var fra samme sted. Han ble valgt til biskop av Konstantinopel. Han understreker at Kristus, ved å bli menneske, ga oss mennesker mulighet til å bli som ham. Og skrev: «Nestekjærligheten: Det er den eneste frelsen for vår kropp og vår sjel».

En tredje samtidig kirkefader, Gregor av Nyssa, også biskop og sentral ved det økumeniske konsilet i Konstantinopel i 381 og bror av Basilios, skrev følgende: «Mennesket gjenkjenner altså i seg selv gjenskinnet fra det guddommelige lys. Ved å rense sitt hjerte, blir han atter en gang, likesom fra begynnelsen, et rent bilde av Gud, den eksemplariske skjønnhet». Han får frem at mennesket samarbeider med Gud i å forme det guddommelige bilde i seg selv, slik at «vår åndelige fødsel er resultatet av et fritt valg, og at vi på et vis blir våre egne foreldre ved å skape oss selv slik vi selv ønsker å være, og ved vår egen vilje former oss etter den modellen vi selv velger». Og videre: «Veien, som fører den menneskelige natur tilbake til himmelen, er ikke noe annet enn å adskilles fra denne verdens onder….Å bli lik Gud vil si å bli rettferdig, hellig og god».

Den mest kjente av alle kirkefedre, den hellige Augustin, skrev sin berømte «Confessiones» – Bekjennelser – omkring år 400. Her beskriver han sin vei fra å være en sanselig ikke-kristen livsnyter til å bli en bekjennende kristen, som tar avstand fra sin ville fortid og går inn i en ny tilværelse i Kristus. Også etter at han har «sett» Kristus og fått troen på Ham som Guds sønn, kjemper to viljer i ham: Den ene trekker ham ned mot det sanselige, syndige livet, og den andre vil inn i det nye, avholdende og hellige livet. Augustin skriver: «Du så i nåde til meg i dødens dyp, og med din høyre hånd renset du mitt hjerte til bunns og tok bort fordervelsens avgrunn i meg. Jeg ville ikke mer det jeg hadde villet, men jeg ville det som du ville. Det var det hele. Men hvor hadde min frie vilje vært i alle disse årene?». Her er vi sannelig langt fra «den trellbundne vilje», som Luther talte om. Og det var ingen tvil om at Augustin fryktet dommen over sine onde gjerninger: «Din høyre hånd var allerede nær ved meg for å dra meg opp av søla og rense meg. Men jeg visste det ikke. Det eneste som holdt meg tilbake fra en enda dypere malstrøm av sanselige lyster, var frykten for døden og din kommende dom, som aldri vek fra mitt bryst, hvor mye jeg ellers skiftet mening.». Hele boken er for øvrig en beskrivelse av veien mot hellighet, et liv «levendegjort i Kristus», som Augustin skriver et sted.

Den siste kirkefader jeg vil trekke frem er Afraat «den vise», som levde på 300-tallet og var fra regionene Ninive-Mossul i dagens Irak. Han var også konsentrert om å etterfølge Kristi liv – på evangeliets vei. Ydmykheten var for ham en nøkkel-dyd. Ved å forbli ydmyk vil den kristne få et nært forhold til Gud allerede i det jordiske livet: «Gud kommer nær det menneske som elsker». Pave Benedikt oppsummerer: «Troen muliggjør altså en oppriktig kjærlighet, som uttrykker seg i kjærligheten til Gud og ens neste». Dette igjen fortettes i Pauli brev til galaterne 5 kap. 6 vers, der han skriver at «i Kristus Jesus gjelder….bare tro, virksom ved kjærlighet». 

Disse utdrag av tanker fra noen av oldkirkens autoriteter, der fullkommengjørelse i det jordiske liv må være menneskets mål, viser hvor dype røtter helgen-venerasjonen har i den kristne og katolske kirke. «Vi kan alle bli helgener» er et utsagn som fra tid til annen høres i vår kirke. Det er mer enn et munnhell. Og det er meget fjernt fra Luthers menneskesyn, slik det kommer til uttrykk i hans begrunnelse for tesen om rettferdiggjørelse alene ved troen. Oppsummert må det være grunnlag for å konkludere med at den kirke og den lære vi ser utvikle seg i oldkirken er den katolske, slik vi i dens rene kjerne kjenner den også i dag.

Avslutningsvis vil jeg kort berøre et interessant intervju fra 10. januar 2018 i Vårt Lands serie «Min tro». Det var teologen Marit Skartveit, kapellan i Frelsesarméen, som omtaler sin tro. Hun arbeider med en doktorgrad som sammenligner «helliggjørelse» i østlig, ortodoks tradisjon med den metodistiske/salvasjonistiske. Om dette arbeidet sier hun: «Temaet er: Kva gjer Gud med mennesket når han får eit ja og får kome inn i eit menneskeliv? Det er den tanken at mennesket kan bli forvandla av Gud. Og at mennesket går frå å vera dødeleg til å bli ein del av æva. Det evige livet startar i dette livet.  Det er ei gåve frå Gud, og den veks seg større og større».

Nærmere katolsk tenkemåte i læren om rettferdiggjørelsen kan man vanskelig komme i noen få setninger, og oldtidens kirkefedre ville ha nikket samtykkende. Det er kanskje heller ikke tilfeldig at hennes bakgrunn nettopp er Frelsesarméen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: