Om ondskap

I opplysningstiden vokste det frem et nytt og optimistisk syn på mennesket og dets muligheter – etisk og ved bruk av fornuften. Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) gikk så langt som til å hevde at mennesket i sin naturlige tilstand er grunnleggende godt; den ondskap som vitterlig kan konstateres, skyldes kulturens fordervelse av mennesket. Det er neppe tvilsomt at dette særdeles positive menneskesynet i noen grad kom som en reaksjon på den protestantiske reformasjonens syn på menneskets manglende mulighet til å «behage» Gud med gode gjerninger – en teologi som også ble oppfattet slik at mennesket er grunnleggende «syndig». Opplysningstidens tro på det gode mennesket og dets muligheter ble ført videre inn i de store omveltninger på slutten av 1700-tallet, da vi fikk slagordet «frihet, likhet og brorskap» og de første trinn i utviklingen av menneskerettighetene. Denne troen preget også hele 1800-tallet, der befrielsen av mennesket fra kirkens og kristendommens «tvangstrøye» og dyrkelsen av den empiriske vitenskap som et nytt, frigjørende «livssyn» ble viktige elementer i den idéhistoriske utvikling.  

Denne innledende skisse av en utvikling er naturligvis malt med grov pensel. Men den burde være tilstrekkelig til å illustrere de skrekkelige tilbakeslag som skjedde på 1900-tallet. I parentes bemerket: Jeg har naturligvis ikke glemt de regionale og nasjonale kriger på 1800-tallet, grufulle som all krig er, men de rokket ikke ved den grunnleggende optimismen på menneskehetens vegne. Annerledes med 1900-tallets to verdenskriger og de store, totalitære ideologiers vekst og fall. Kommunismen og nazismen dyrket det kollektive og hadde ingen respekt for enkeltindivider med avvikende meninger, eller som av andre grunner ble definert som «untermenschen» – undermennesker. Utryddelse ble de endelige løsninger – i kjølvannet av begge ideologier. De allierte under annen verdenskrig – «demokratiets representanter» – begikk også uhyggelige overgrep, faktisk etter at seieren over nazistene var sikret. Den meningsløse og hevnpregede bombingen av Dresden (februar 1945) og atombombene over Hiroshima og Nagasaki (august 1945) rammet i første rekke sivile mål. 

Troen på det gode mennesket fikk en rekke nye grunnskudd etter annen verdenskrig, og jeg maler videre med grov pensel når jeg stikkordsmessig nevner følgende eksempler: den langvarige Vietnamkrigen med grusomheter på begge sider, kulturrevolusjonen i Kina, terroraksjoner i regi av Rote Armee Fraktion i Tyskland og Røde brigader i Italia, massemyrderiene utført av Røde Khmer i Kambodsja, Srebrenica-massakren, utviklingen av narkotikakarteller med spredning av farlige stoffer over hele den vestlige verden og enorme menneskeskapte og bevisste naturødeleggelser for å sikre kortsiktig økonomisk vekst. Og 2000-tallet har ikke gitt grunnlag for større optimisme på vegne av menneskeheten. Det nye årtusen ble innledet med den verste terroraksjon i fredstid som vi kjenner til: flyene mot Tvillingtårnene på Manhattan 11. september 2001. Dermed var den islamistiske terror for alvor i gang, og den har fortsatt like til i dag, med varierende metoder, men med død og frykt blant «vantro» som mål og resultat. Denne terroren viser seg praktisk talt over det meste av kloden, men ikke minst i de vestlige demokratier, som lenge hadde relativt åpne grenser. Nå rir den verden som en mare, mens den langvarige og lidelsesfulle krigen i Syria fortsetter, endog med kjemiske våpen. Dessuten en usikkerhetsfaktor som Trump i USA, for ikke å snakke om den oppblåste despoten i Nord Korea.

Det finnes naturligvis også lyspunkter i verden i dag og i den nære fortid. Men de overskygges stadig oftere av slike eksempler på ondskap som jeg her har nevnt. Humanismen og troen på mennesket har ikke gode kår for tiden. Forskere og fagfolk kvier seg for å bruke uttrykket «ondskap» når de beskriver fenomener som jeg her har trukket frem. Jeg har forståelse for det – det er utvilsomt et verdiladet begrep. Også mediefolk nøler med å bruke dette ordet, antagelig av samme grunn. Men av og til kan journalister gå til den motsatte ytterlighet og bevisstløst omtale f.eks. 11/9-2001 eller 22/7-2011 som «hendelser». Og denne ufølsomme ordbruken kan man stundom også registrere fra eksperters side, særlig i muntlige intervjuer. Da bruker man faktisk samme betegnelse på noen av historiens verste massemord som f.eks. på et bagatellmessig trafikkuhell!

Egentlig er det vel ingen stor uenighet om at de forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og andre forbrytelser som jeg har gitt eksempler på, er utslag av menneskelig ondskap, ja ondskap i høyeste potens. For den ikke-troende humanisten er ondskapens ofre mennesket og menneskeheten, og disse får aldri noen «oppreisning», og forbryterne får sjelden sin velfortjente og «rettferdige» straff, hva nå det måtte være for forbrytelser på dette nivået. Innenfor sitt gudløse univers må ateisten, uansett hvor stor humanist han er, leve med enorme skuffelser over menneskers dårskap og grusomheter og med en vedvarende utilfredsstilt tørst etter «rettferdighet».

Vi som kaller oss troende kristne opplever for så vidt det samme. Vi er jo også aktive deltakere i det sekulære samfunnslivet, og flere av oss har viet vårt liv til rettspleien i arbeid for at den jordiske rettferdighet skal skje fyldest. Men samtidig gir vår tro oss flere nye perspektiver på verdens ondskap. Begrepet «ondskap» har også en metafysisk side. Ondskapen er først og fremst et opprør mot Gud og Guds vilje med oss mennesker. Det er noe langt mer enn forbrytelser mot menneskeheten. Og innenfor denne trosdimensjonen og ved Jesu egne ord har vi lært at genuint onde mennesker får sin rettferdige straff. Denne straff er ikke synlig for oss her på jorden, men til gjengjeld er den uten ende – som et evig fravær av Gud. Og den er rettferdig fordi den rammer rette person – noe «justismord» er det aldri tale om. Med troens blikk vet vi også at de som er ofre for andres grusomheter, vil kunne få sin oppreisning i det hinsidige. Om deres liv ble kort og usselt på jorden, kan de bli skjenket rikelig nåde hos Gud.

Troende kristne og ikke-troende vil også kunne møtes i erkjennelsen av at det er mange handlinger eller forsømmelser som er langt fra å være forbrytelser, enn si grove forbrytelser, men som likevel er uetiske. Den ikke-troende humanist vil kunne henføre verdidommen over slik atferd, som f.eks. baktalelse, nedsettende omtale, sladder osv. til en nedarvet etikk – en anstendighetsnorm som følger av god skikk og bruk. I sekulær sammenheng vil begrepet «ondskap» sjeldnere bli brukt som forklaring på den slags mellommenneskelig grums. Annerledes for en kristen samvittighet, i alle fall innenfor en katolsk tradisjon. Denne samvittighet stilles jevnlig overfor et subtilt register av ondskap – i tanker, ord og gjerninger. Ofte kjenner vi kristne på våre svakheter og tilbøyeligheter til ondskap som overdreven selvopptatthet, hovmod, uakseptabelt begjær, manglende omtanke for mennesker som trenger oss, osv. Dette er svikt som vi naturligvis har til felles med ikke-troende medmennesker, men som for oss blir å vende ryggen til vår Skaper og Herre – altså en synd. Innenfor katolsk trosliv har man – bør man i det minste ha – en høyt utviklet syndsbevissthet. Det er nemlig en forutsetning for at vi kan oppnå renselse ved skriftemålet – syndsforlatelsens og botens sakrament. 

Men samtidig som vi katolikker ofte kjenner på våre synder – et fravær av Gud – har vi også den glede at vi kan oppleve Guds tilstedeværelse i våre liv. Det gjelder naturligvis i sakramentene, ikke minst i eukaristien (nattverden), men også i bønn eller påkallelse av helgeners forbønn. Slik overrisles vi jevnlig av en nåde som i de beste øyblikk gjennomstråler våre liv og våre handlinger. Det gjelder i første rekke de få hellige blant de kristne, og det er flere enn de erklærte helgener. De finnes også utenfor de kristnes rekker – Guds nåde har sine uransakelige veier.  Det er vår tro at Guds uutgrunnelige kjærlighet omfatter alle mennesker. Og vi som har fått den nåde å «vite» dette og  – ofte på utilstrekkelig vis – har forsøkt å la det styre vårt liv, kan kjenne oss igjen i disse oppsummerende tanker som Sigrid Undset tillegger en  døende Kristin Lavransdatter: «Det tyktes være henne et mysterium som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt henne fast i en pakt som var blitt satt for henne, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blitt øst over henne – og trass i hennes egenvilje, trass i hennes tunge, muldbundne sinn, var noe av den kjærlighet blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde som ikke elskovens heteste brann og ikke elskovens stormende vredesmot helt hadde kunnet legge øde». Slik kan en stor dikter med noen få vakre setninger beskrive et kristenliv slik det tilbakeskuende arter seg for mange av oss som har levd en stund.