Om sølibatet

Midt i førjulstiden (2017) fikk vi en sjokkrapport fra Australia om seksuelle overgrep fortrinnsvis i kirkelig sammenheng. Undersøkelseskommisjonen har arbeidet i flere år og rapporterer om at titusenvis av personer har fortalt om overgrep blant annet fra katolske geistlige. Rapporten føyer seg inn i rekken av lignende utredninger andre steder fra, i første rekke Europa og USA. Den katolske kirke i Australia har allerede dypt beklaget det som har skjedd. Men den har avvist forslaget fra kommisjonen om å oppheve sølibatet for katolske geistlige og den absolutte taushetsplikten som påhviler prester som har mottatt skriftemål fra en overgriper.

Det siste er ikke så vanskelig å forstå. Faller taushetsplikten, undergraves skriftemålet som sakrament. Ved at plikten til å bevare taushet om de betroelser en prest mottar i sjelesørgerisk sammenheng er absolutt, sikrer kirken seg at også de verste overgripere vil kunne oppsøke en prest og søke nåden. Derved får presten synderen i tale og mulighet til å påvirke ham i riktig retning. Det vil også være en mulighet å utsette absolusjonen (syndsforlatelsen) inntil overgriperen f.eks. har meldt seg for politiet for å ta sin straff. Dersom synderen er villig til dette, er det for skriftefaderen et klart tegn på den dype og oppriktige anger som skal til før tilgivelsens sakrament har sin nådevirkning.

Men hva med sølibatet – kan en opphevelse av dette bidra til å hindre overgrep? Dette er et langt vanskeligere spørsmål. Før jeg går videre, er det nødvendig å presisere at sølibatets berettigelse kun drøftes for prester og geistlige som ikke er i et klostersamfunn. For ordensbrødre og -søstre som lever i et klosterfellesskap, er det naturligvis ikke aktuelt å tale om opphevelse av sølibatet.

Sølibatet har en lang historie i den katolske kirke. Kort fortalt finner vi spørsmålet drøftet på kirkemøter allerede i de første århundrer, og det har stort sett vært fastholdt som en plikt for katolske prester gjennom mange hundre år. Men det har i perioder vært diskutert i kirken, også i middelalderen, og var sterkt svekket i senmiddelalderen. Senere har det konsekvent vært fastholdt som en kirkerettslig plikt, men uten noen læremessig, dogmatisk status. Når vi har noen få gifte katolske prester i Norge i dag, dreier det seg om unntak hjemlet i kirkeretten for ikke-katolske prester som er gift, og som konverterer til den katolske kirke og fortsatt har sitt kall til prestetjeneste.

Hva er Kirkens begrunnelse for sølibatet? I Den katolske kirkes katekisme heter det: «Sølibatet er et tegn på det nye liv som Kirkens tjener er vigslet til å tjene; tar man det på seg av lett hjerte, forkynner det klart om Guds rike». Det har også en bibelsk forankring. I Matteus 19,12 taler Kristus om de ugifte og nevner først dem som er «født uskikket til ekteskap», og fortsetter: «..og der finnes dem som selv har valgt det slik, for himlenes rikes skyld». Og i Paulus’ første brev til korintierne skriver apostelen: «Og jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte er innstilt på det som hører Herren til, og på å være ham til lags; men den som er gift tenker på det som hører verden til, og på å være sin hustru til lags, og dermed står han splittet.» 

Det er ingen tvil om at disse ord fra apostelen inneholder en dyp sannhet. Kirken har i århundrer kunnet glede seg over prester og andre geistlige som har viet sitt liv fullstendig til evangeliet og de kirkelige tjenester. Fraværet av ektefelle og barn har frigjort store krefter hos disse Kristi tjenere. Den selvvalgte avholdenheten fra et samliv med en hustru har også gjort prestene til et forbilde for mange legfolk, som av ulike grunner har måtte avstå fra seksuell omgang – permanent eller for en tid. I parentes bemerket: Jeg er fullstendig klar over at det jeg her skriver om seksuell avholdenhet virker nærmest surrealistisk på de fleste moderne mennesker, i alle fall i store deler av den vestlige verden. Disse er vokst opp i og lever i dag i samfunn som er mer sexfikserte og opptatt av nytelse og umiddelbar behovstilfredsstillelse enn i noe samfunn vi kjenner i overskuelig fortid. Massemedia og film er fylt av sex i de fleste varianter og ungdom – og barn! – har fri tilgang til pornografi via internett. 

Denne sexfikseringen i vår tid har ikke gjort det enklere for prester å leve i sølibat. Det er nok slik at flere prester sliter med sølibatløftet, og enkelte sliter ikke i det hele tatt – de bare bryter det. Det er ikke vakkert og skaper gjerne stor uro i de menigheter det blir kjent.

Men én ting er brudd på dette løftet ved frivillig seksuell omgang mellom voksne – langt verre er det når sårbare personer blir utnyttet av en prest, og aller verst når barn blir ofre for seksuelle tilnærmelser eller endog klare overgrep. Slike overgrepshistorier er som nevnt avdekket i et betydelig omfang i de senere år, og de har brakt kirken i en større omdømmekrise enn noen gang tidligere i dens nyere historie. Alle de geistlige, prester og ordensfolk som har et ryddig forhold til sølibatet, blir dypt ulykkelige over det som avdekkes – i likhet med legfolk som med god vilje forsøker å leve etter evangeliets ord. Og sorgen ledsages av sinne og frustrasjon: Dette må stanses og hindres. Og spørsmålet er altså om sølibatet er en faktor som kan ha bidratt til overgrepene.

Det kan neppe utelukkes. Men utenforstående kritikere har som regel en altfor overfladisk oppfatning her. Det er selvsagt ingen rett linje fra det sølibatære liv til overgrep. De aller fleste prester og ordensfolk makter å holde sitt løfte livet ut og er gode forbilder for sine omgivelser. Det er heller ingen grunn til å tvile på at alle de som føler et oppriktig kall til å bli prest, eller til å tre inn i et ordenssamfunn, har en oppriktig intensjon om å holde sitt løfte om et liv i sølibat. At enkelte ikke makter det fullt ut etter en tid, er en omkostning Kirken må regne med, i alle fall slik at enkelte bryter ut og stifter familie. Men det som altså vanskelig kan utelukkes, og her er vi kanskje ved problemets kjerne, er at enkelte både har et preste- eller ordenskall og en seksuell tilbøyelighet eller orientering som ikke er akseptert av noen, nemlig seksuell tiltrekning mot barn eller svært unge mennesker. Det er sannsynlig at enkelte av disse søker et liv i sølibat for å beskytte seg mot egne, unormale drifter, som hvis de leves ut, møtes med den strengeste fordømmelse av samfunnet og lang fengselsstraff for overgriperen. Og jo mer fremtredende dette motivet er, desto større er sannsynligheten for at det før eller siden går galt. De fleste prester får utstrakt kontakt med barn i løpet av tjenesten.

Den pedofile orienteringen kan være både homo- og heteroseksuell. Det er et bestemt inntrykk at overgrep fra katolske presters side hovedsakelig retter seg mot gutter. Svært mange av de ofrene som står frem, er i alle fall av hankjønn. Dette fører over i et mer generelt fenomen som ikke bør forties: rekrutteringen til prestetjeneste og ordenssamfunn. Selv om de vestlige samfunn i dag er meget tolerante overfor homofilt samliv mellom voksne, og stadig flere stater endog aksepterer ekteskap mellom likekjønnede personer, er det ikke så lenge siden situasjonen var ganske annerledes. Seksuell omgang mellom menn var straffbar i Norge inntil 1972. Og fordømmelsen av slik atferd, eller i alle fall intoleransen, var utbredt lenge etter den tid. Det var lenge skambelagt å røpe en homofil legning, og selv om åpenheten og toleransen i dag er stor, henger det nok fortsatt igjen noe av den tidligere motviljen i deler av folket, også utenfor de radikale, høyreekstreme miljøene.

På denne bakgrunn er det grunn til å anta at katolsk preste- og ordenstjeneste har tiltrukket en god del personer med homofil legning. Det har gitt en beskyttelse mot skambelagte tilbøyeligheter, også for dem som er langt fra å ha pedofil orientering. De pedofile er ganske sikkert et meget lite mindretall. Takk og pris. Så sterkt som overhodet mulig må det understrekes at det ikke er noe problem at en katolsk prest er homofil. Akkurat som den heterofile er han forpliktet av sitt sølibatløfte, og det er ingen grunn til å anta at den ene gruppen bryter dette oftere enn den andre. Det er bare i én relasjon dragningen mot samme kjønn kan være problematisk: Ved inntreden i et ordenssamfunn, hva enten det dreier seg om munke- eller nonneorden. Her vil det nok kunne skape vansker at en person har en seksuell orientering mot samme kjønn, altså mot medbrødre eller medsøstre i det klosterfellesskapet. Det kan bli en belastning for den enkelte homofile, med forelskelser og fristelser, noe som i så fall kan få uheldige følger for klostersamfunnet. Dette er imidlertid sjelden omtalt, og det er usikkert hvor stort dette antatte problemet i realiteten er. Det faller for øvrig på siden av mitt emne.

Spørsmålet blir: Vil en opphevelse av sølibatet som absolutt forutsetning for katolsk prestetjeneste bidra til å hindre seksuelle overgrep mot barn og ungdom og generelt uønsket seksuell atferd? Det gis ikke noe enkelt svar her, og det må sondres mellom ulike tilfeller. Når det gjelder pedofile overgrep, som det er viktigst å hindre, er det vanskelig å se at en opphevelse som nevnt vil ha nevneverdig forebyggende virkning, i alle fall på kort sikt. Personer med slik seksuell orientering vil jo fortsatt kunne velge sølibatær prestetjeneste, sannsynligvis med et edelt motiv om å beskytte seg selv og andre mot utslag av den unormale driften. Og det vil være noe nær umulig for kirken å gjennomskue disse på forhånd, med mindre de allerede har vært ilagt straffereaksjoner for pedofil atferd. Det er også sannsynlig at kirken, etter en eventuell opphevelse av det pliktmessige sølibatet, fortsatt vil foretrekke og prioritere prester som velger å leve ugift. I så fall vil det gå lang tid før det blir mange gifte prester som besetter prestestillinger og slik fortrenger de sølibatære. På den annen side vil problemet med lav rekruttering til prestestillinger kunne føre til at antallet gifte prester øker raskere.

For uønsket seksuell atferd overfor voksne blir situasjonen noe annerledes. Hva enten presten har en heterofil eller en homofil legning, skjer det ikke rent sjelden brudd på sølibatløftet ved atferd som kan være mer og mindre frivillig fra den annen parts side. Prester har dessuten i kraft av sin stilling og posisjon i menigheten en betydelig autoritet, som lett kan gi innpass til mer intim kontakt med kanskje sårbare personer. Mye av dette blir aldri kjent, i alle fall ikke utenfor skriftestolene. For heterofile prester vil adgangen til å kunne gifte seg og fortsette i kallet høyst sannsynlig bidra til at det blir færre tilfeller av uønskede seksuelle tilnærmelser overfor kvinner. Og der hvor den seksuelle kontakten er ønsket mellom to selvstendige individer, vil ekteskapet kunne være en trygg havn for presten og hindre brudd på sølibatløftet. Det kan også være grunn til å tro at flere heterofile personer med et alvorlig kall fortsatt vil velge å leve ugift som katolsk prest, og at dette absolutt frivillige valget gir en bedre garanti mot brudd enn dagens obligatoriske sølibat.  For homofile prester vil problemene bestå, da ekteskap med en kvinne ikke vil være en aktuell løsning, i alle fall ingen god sådan.

Den sikreste konklusjon på disse noe spredte bemerkninger er at spørsmålet om opphevelse av det pliktmessige sølibatet bør utredes og drøftes grundig i kirken. Sølibatets begrunnelse står for så vidt like sterkt i dag, og det har en lang tradisjon. At det har vært til velsignelse for kirken og troens utbredelse, er det ingen grunn til å betvile. Jeg er ikke beredt til å konkludere med at det bør oppheves. Men det har altså sine skyggesider og kanskje nattsvarte pletter. Det er ikke sikkert at de pedofile overgrep har økt i vår tid. Men vår tids krav til åpenhet om det meste, har brakt også dette omfattende problemet frem i lyset. Det skal vi i det minste være glade for. Og selv om det er uvisst i hvilken grad dette alvorligste problemet har en kausal forbindelse med sølibatet, vil allerede en forstandig tvil om dette være et viktig moment i en diskusjon om hvorvidt det obligatoriske sølibatet for prester bør opprettholdes.