Reformasjonsjubiléet – noen ettertanker

Jubileumsåret 2017 er historie. Fra et katolsk synspunkt har markeringen gitt et blandet inntrykk. Viktige nyanseringer har sluppet til, men ofte har sviktende kunnskaper både om historie og katolsk lære blitt fremført uimotsagt. Det toppet seg i desember på radiokanalen P2 da en akademisk skolert person uttalte at Luthers og Melanchthons skrift Loci communes(«selvfølgelige sannheter») danner «grunnlaget for kristendommen i Norge». Det kom ingen innvending fra programlederen. Dette er ett eksempel blant mange i løpet av 2017.

Men la oss se nærmere på Luther og noen underbelyste sider av reformasjonen. Den tyske professor (ikke katolikk) Heinz Schilling har skrevet en mektig biografi om Martin Luther. Den har fått meget gode anmeldelser og er oversatt til flere språk. Schilling gir en nyansert fremstilling av reformatoren. Men han skriver en rekke steder om Luthers «gjenoppdagelse av den evangeliske sannheten», uten å sette det i anførselstegn eller på annen måte knytte det direkte til opphavsmannen. Det kan neppe forstås som at biografen skal identifiseres med utsagnets innhold. Men for Luther var det ikke tvil; han hadde sett Lyset og var i egne øyne den eneste som formidlet sentrale kristne sannheter. Hans enorme selvtillit i teologien og hans tilspissede læresetninger må forstås blant annet på bakgrunn av forfallet i deler av den katolske kirke i senmiddelalderen. Det var ikke usedelig og annen upassende atferd i geistlige kretser som var kjernen i Luthers kritikk, men den visstnok utbredte misforståelse at man kunne bidra til egen frelse ved ytre gjerninger som sølibat, fromhetsøvelser osv. Salget av avlatsbrev for å lette «de timelige straffer» og prøvelsene i skjærsilden provoserte naturlig nok også Luther kraftig. 

Hans legendariske temperament rammet ikke bare «Antikrist» (paven) og hans lakeier, men i høy grad også dem som sto ham nærmere. Hans nære allierte i selve reformasjonen, Philipp Melanchthon, fikk f.eks. følgende tirade i et brev fra Luther: «…kjemp mot deg selv, din største fiende, som forsyner Satan med så mye han kan bruke mot deg»; «jeg ber så visst flittig for deg, og det gjør meg vondt at du din bekymrings-blodigle gjør bønnene mine så fåfengte». Men det han avskydde aller mest, var uenighet og opprør blant de reformerte. Det startet tidlig, og Luther kalte dem «falske brødre» og «djevelens skapninger». Det var ingen annen enn ham som var profeten, og bare han «kunne tale på oppdrag fra Gud», som Schilling uttrykker det. Særlig skarpe og tragiske ble motsetningene mellom Luther og Thomas Müntzer, en annen opprørsk teolog. Sistnevnte støttet et bondeopprør mot fyrstene og landeierne. I tillegg til en ny kristen lære hadde Müntzer sosialrevolusjonære idéer som støttet bøndenes kamp. Det førte til at også Luther ble en sterk motstander av denne kampen og ga sin støtte til datidens myndigheter – fyrstene og godsherrene – da disse slo ned bondeopprøret. Og Luther holdt lite tilbake i sin oppfordring til fyrstene. Han skrev blant annet: «Og så – stikk, slå, drep, hver den som kan! Dør du i kampens hete, heldig er du! En saligere død kan du aldri noen sinne få. Du dør jo i lydighet mot det guddommelige ord og oppdrag». Og videre: «Flykt unna bøndene, den som kan – som fra djevelen selv!». Han avsluttet slik: «Synes noen jeg er for hard, bør han huske at opprør er et uutholdelig onde, og at verdens undergang kan ventes hva tid som helst». Og dette siste sier altså han som er en av historiens mest kjente opprørere. Men han – i motsetning til de protestantiske dissidentene – hadde jo fått sitt oppdrag direkte fra Gud……

Det hele endte blodig. Fem tusen bønder og tilhengere av Müntzer lå døde igjen på slagmarken. Selv ble han torturert av fyrstenes soldater og deretter halshugget sammen med 53 av sine meningsfeller. Da Luther fikk vite om all denne gru, presterte han å skrive: «Det er bedre at alle bønder blir drept enn at fyrstene og styresmaktene blir det, for bøndene griper til sverd uten makt fra Gud». Det er ikke vanskelig å slutte seg til Schillings karakteristikk av denne setningen som «forferdelig». Setningen kan sies å ha en forhistorie. I en litt tidligere fase hadde Luther trodd at hans ord om «den nyoppdagede evangeliske sannheten» i seg selv var nok til å skape en samlet vekkelse av troende mot den vederstyggelige og djevelske «pavekirken». Men da han skjønte at dette var fåfengt, og at splittelse og knoppskyting av protestantiske dissentere fulgte reformasjonen fra første stund, satte han sin lit til at fyrstene og øvrigheten ville sørge for at den «rette lære», Wittenberg-teologien, ville bli satt ut i livet, om nødvendig med makt.

Denne tillit til at bare ledende maktpersoner kunne gjennomføre reformasjonen, fikk følger også for Norge, som jeg kommer litt tilbake til. For et moderne blikk er det uforståelig at Luther kunne tro at hans nyervervede teologiske innsikt, til dels i skarp strid med en mer enn tusen års kristen tradisjon, uten videre ville vinne allmenn tilslutning. Like merkelig er det at han overraskes av sprekkdannelser og uenighet i egen protestantisk leir. Luther brukte mange krefter på å bekjempe internprotestantiske utbrytere, og han synes ikke å ha vært seg bevisst at den teologiske uenigheten i kjølvannet av reformasjonen fulgte direkte av hans egen lære. Luther baserte jo denne på tesen Sola Scriptura – «Skriften alene» – og ikke på en kirkelig, hierarkisk autoritet. Det var hans egen samvittighetsfulle fordypelse i tekstene som ga ham den nye innsikt. Dette ble jo en subjektiv og selektiv fortolkning. Men Luther mente seg som nevnt kallet av Gud, og følgelig hadde han en overbevisning om å ha Vårherres fullmakt og støtte. Slik «objektiviserte» han sin egen posisjon. Det forklarer raseriet mot utbrytere og annerledes tenkende. Men også disse trodde jo på tesen Sola Scriptura, og de hadde sin samvittighetsfulle og avvikende tolkning, f.eks. av dåpen og nattverden, som var to viktige stridstemaer blant protestantene. Som Luther kunne «dissidentene» hevde å ha sin samvittighet «fanget i Guds ord», og at de handlet på oppdrag fra Herren selv.

De sprekkdannelser og splittelser som startet allerede under reformasjonsprosessen, har fulgt protestantismen i hele dens femhundreårige historie. Og de ble forsterket etter hvert – i dag er det hundrevis av ulike retninger som hevder å ha funnet den rette lære. Det er en temmelig uoversiktlig situasjon, som allerede Søren Kierkegaard kommenterte ganske treffende: «Det Lutherske er et correctiv – men et correctiv gjort til det normative…er eo ipso forvirrende».

I overensstemmelse med Luthers strategi for utbredelse av sin lære ble reformasjonen i Norge i 1536 besluttet innført av den dansk-norske konge Christian III. Det norske selvstyre med et riksråd ble således opphevet, og lederen – den katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson – forlot Norge 1. april 1537. Det er lett å forstå at de nord-europeiske statsoverhoder og øvrighetspersoner raskt sluttet seg til Luthers nye lære. Det økte deres makt betraktelig, ikke minst ved at de konfiskerte de betydelige eiendommer som hadde tilhørt den katolske kirke, og som stort sett var gitt den av troende mennesker. Men de fikk også, igjen i harmoni med Luthers tenkning, etter hvert ansvar for gjennomføring av den rette lutherske lære og innførte strenge straffer for «katolske avvik». Statskirkeordningen var derved etablert.

Nyere historieforskning, mer uavhengig av et tradisjonelt luther-vennlig hegemoni i historiefaget, har gått dypere inn i reformasjonstiden, som lenge var et forsømt forskningsområde. Flere historikere har pekt på at reformasjonen var uønsket og ble til dels sabotert av folket. Katolsk tenkemåte og praksis ble videreført i det skjulte i lang tid etter reformasjonen. Professor Øystein Rian (ikke katolikk) har gått så langt som til å karakterisere reformasjonen som «den største menneskeskapte katastrofen i norsk historie». Historikeren Henning Laugerud (katolikk) ved Universitetet i Bergen utdypet dette i årstidsskriftet Segl (2017): «Vi mister troen vår. Vi mister vår selvstendighet. Vi mister det norske språket, som erstattes av dansk. Alle norske institusjoner hadde vært drevet av kirken og blir borte. Sykehus, skoler og alle velferdsordninger blir utradert, og bare katedralskolene startes opp igjen. Et offentlig helsevesen – og etter hvert sykehus av noen betydning – ble etablert først fra slutten av 1700-tallet».

Etter denne lille visitt til reformasjonen i Norge vil jeg kort berøre en enkelt, mytedannende karakteristikk av reformasjonens virkninger i den vestlige kulturkrets. Det hevdes blant annet at den danner en del av grunnlaget for demokratiet, livssynspluralismen – kort sagt opplysningstiden og moderniteten. Her vender jeg tilbake til biografen Heinz Schilling, som skriver: «I mentalitet, tenkning og handling tilhørte Luther en for oss dypt fremmed, førmoderne verden, der folk så demoner og engler virke i det daglige, og alt jordisk hadde sin plass i en høyere, transcendental virkelighet». Så kan man kanskje si at Luthers opprør mot den dominerende og nærmest enerådende katolske kirke, som medførte at vi fikk en rekke ulike konfesjoner og retninger innenfor kristendommen, objektivt sett og på lang sikt bidro til moderne fenomener som vi i dag verdsetter høyt. Men den æren må nok reformasjonen dele med en rekke andre historiske begivenheter og ideologiske opprør – her dreier det seg utvilsomt om et komplekst årsaksforhold. Og det som er ubestridelig, er at livssynspluralisme og demokrati lå særdeles fjernt fra Luther og hans tid. Han ville som nevnt gjennomføre reformasjonen ved tvang og ved fyrsters hjelp, og han tålte ikke motsigelser og avvik fra «den rette lære». Og som Schilling påpeker, heksebrenningene økte kraftig etter reformasjonen, i særdeleshet i de nyetablerte lutherske regioner.

 Opplysningstiden (ca. 1690-1790) karakteriseres gjerne som den kritiske fornuftens tid, da man fikk tro på mennesket og dets evner og på betydningen av kunnskap, noe som igjen ga grunnlag for den moderne humanismen. Forbindelseslinjen mellom denne epoken og reformasjonen er meget svak, også av den grunn at Luther hevdet at mennesket er grunnleggende syndig av natur, at det ikke kan utrette noe godt i Guds øyne fordi dets vilje er «trellbundet». Mennesket er altså en slave av sin syndige natur. Mot dette sto de katolske humanister som levde samtidig med Luther, f.eks. professor og dekan Johannes Driedo (1480-1535). Som Heinz Schilling skriver, anførte Driedo at «det syndige mennesket er mottakelig for tro og nåde gjennom sin medfødte fornuft og frie vilje». Og hans åndsfelle, den langt mer berømte Erasmus av Rotterdam (1466-1536), rettet kraftige angrep på Luthers lære om menneskets manglende frihet. Erasmus understreket forbindelsen mellom teologi og filosofi, tro og fornuft og anførte at den frie viljen er «kraften som gjør at mennesket kan vende seg mot eller bort fra det som fører til den evige frelse». De katolske humanistene så det slik at uten viljens frihet kan ikke mennesket betraktes som et ansvarlig vesen, hverken filosofisk eller teologisk. Forbindelseslinjen fra denne tenkning til den moderne humanismen var derfor langt tydeligere enn fra Luther og hans reformasjon.For en katolikk er det naturlig å se reformasjonens mest fruktbare og positive virkning i det støtet den ga til revitalisering av den katolske kirke. Reformasjonen var den direkte foranledning til konsilet i Trient på midten av 1500-tallet. Resultatet var en presisering av den katolske kirkes lære på de punkter der Luther hadde sterkt avvikende syn. Konsilet var en del av motreformasjonen, som tok til ca. 1540 og avløste de reformbevegelser i kirken som hadde begynt i senmiddelalderen, ikke minst drevet frem av den nevnte Erasmus, men ikke hatt kraft til å påvirke paven og hans råd i tilstrekkelig grad. Med Luthers opprør, ble det således langt mer fart i reformbestrebelsene. Det kan vi altså takke reformasjonen for.