«Skriften alene»

I dette jubileumsåret for reformasjonen kan det passe med noen enkle betraktninger om kjerneforskjellen mellom lutherdom og katolisisme. Augustinermunken Martin Luther kom på kant med sin kirke, med paven i spissen, i en slik grad at han brøt ut og skapte en delvis ny teologi. Han hadde all grunn til å gremme seg over sider ved kirkens utvikling i senmiddelalderen. Den var i forfall blant annet med en ytre gjerningskristendom, avlatshandel og utsvevende liv blant geistlige. Det var naturligvis mange, prester, ordensfolk og legfolk, som levde etter evangeliet og kirkens sanne lære, ellers hadde den neppe overlevd. Men forfallet var omfattende.

Luthers brudd med moderkirken ble støyende og kraftig. Han var en betydelig personlighet med stor tillit til egne oppfatninger. Hans personlige og samvittighetsbaserte reaksjon på utglidningene i kirken ble også normerende for den teologi han formulerte i sine teser. Man kan også si det slik at Luthers personlige opplevelse ble løftet opp til høyeste, allmenngyldige norm, som kanskje medførte at tesene fikk en skarpere og mer definitiv form av den grunn. Den mest fundamentale av tesene var nok denne: Sola Scriptura – Skriften alene. Bibelen ble derved gjort til den eneste norm for teologien og troslæren. Her ligger det avgjørende skillet mellom de protestantiske kirkesamfunn og den katolske kirke. Denne tesen innebærer nemlig at det ikke skal være noe kirkelig hierarki mellom Bibelen og den enkeltes kristnes samvittighet. Det finnes ingen kirkelig autoritet som med bindende virkning bestemmer hvordan Skriften skal forstås. Det er til syvende og sist den enkeltes lesning og tolkning som blir avgjørende for forståelsen. En annen sak er at denne forståelsen kan være inspirert av den lutherske kirkens tradisjonelle forståelse, av hva et flertall av biskopene mener, eller hva en spesielt kyndig teolog har uttalt. Men den enkeltes egen tolkning blir til sist utslagsgivende, som den ble hos Martin Luther selv.

Dette leder til at uttrykket «Skriften alene» egentlig er noe misvisende. Det gir inntrykk av en slags objektivitet, at den hellige skrift har et innhold «alene», i seg selv og uavhengig av alle som leser den. Men det er naturligvis en illusjon. Som allerede antydet er Bibelen aldri «alene». Tekstenes meningsinnhold blir til i samspill med leserens aktive medvirkning, ved dennes intellekt, personlige erfaringer, følelser og preferanser. Det er på denne bakgrunn ikke underlig at det gjennom historien er oppstått myriader av sekter på protestantisk side, med ulike tolkninger av den hellige skrift som utløsende for splittelsene. Forfatteren Edvard Hoem skrev nylig: «Bibelfundamentalisme og kyrkjesplitting er eit farvel både til lutherdom og haugianisme». Mon det? Startet ikke reformasjonen med en slags bibelfundamentalisme hos Luther selv – Sola Scriptura? Og er ikke kirkesplittelse nærmest en nødvendig følge av dette utgangspunktet? Et dagsaktuelt apropos er den dypt splittende uenigheten om kirkelig vigsel av likekjønnede, som bunner i ulik bibelforståelse, og som fører til utmeldelser og dannelser av nye fraksjoner, i eller utenfor statskirken.

Den katolske kirke er uansett ikke bibelfundamentalistisk. Ikke i den forstand at den enkeltes lesning og forståelse av Bibelen ut fra sin tid danner grunnlaget for troen. Og heller ikke i den forstand at Bibelen skal leses tilnærmet bokstavelig. Det katolske motstykket til Luthers «Skriften alene» er «Skriften i tradisjonen», som Det annet vatikankonsil uttrykte det. Det er den kirkelige forståelse av de hellige skrifter, overlevert fra generasjon til generasjon fra de første kristne menigheter og utdypet på kirkemøter og konsiler under pavens ledelse, som er grunnlaget for den katolske troslære. Og den bibel Luther autoriserte, besto av hellige tekster samlet av kirken selv to-tre hundreår etter Kristus. Utvalget var etter vår katolske tro inspirert av Den hellige ånd og naturligvis i harmoni med den apostoliske overlevering av troen – tradisjonen.  Kristus har ikke etterlatt seg en bok som skal være bestemmende for troen, men en kirke som fikk ansvaret for å samle, autorisere og forstå de hellige skrifter. Sigrid Undset fikk sagt dette på sin måte: «Vor Herre visste vel hva han gjorde, da han betrodde sit evangelium til tolv apostler, hvorav de fleste aldri betrådte forfatterbanen – var han kommet til verden først og fremst for at utgi en bok, hadde han vel snarere engagert tolv stenografer og latt papirfabrikation og boktrykkerkunst bli opfundet med det samme».

Samtidig er det viktig å understreke at Kirkens lære ikke inneholder bibelfremmede elementer. Alt har en tilknytning til Den hellige skrift. Som dominikanerpater Arne Fjeld skriver et sted: «Kirken lærer bare det som eksplisitt eller implisitt – tydelig uttrykt eller underforstått – er nevnt i Bibelen». Så kan en kritisk røst naturligvis reise spørsmål om hvor Kirken henter sin autoritet fra – har den bibelsk forankring? Svaret er et klart ja. Pavene er etter Kirkens tro, like tilbake fra de første århundrer, ansett som Peters etterfølgere. Og i Matteusevangeliet sier Kristus: «Du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og helvetes porter skal ikke vinne over den». Peter var apostlenes leder og altså tillagt en særlig autoritet ved den fullmakt han fikk fra Kristus. De øvrige apostlenes etterfølgere er da biskopene og prestene. Kristus lover altså å bistå Kirken, så den ikke blir slukt av «helvetes porter». Tilsynelatende har det vært nær ved å gå galt noen ganger i Kirkens historie. Og det har ikke vært ytre fiender som har vært den største trussel, Kirkens egne geistlige har gitt sterke bidrag til forfallsperioder. Men Kirken har alltid reist seg – hellige menn og kvinner og trofaste troende har båret den gjennom kriser. Helvetes porter har ikke seiret. En parentes: I dette bibelsitatet forutsettes altså et «helvete», et ord som synes ute av bruk i luthersk forkynnelse, og en teologisk realitet som nærmest er tabu i den norske «inkluderende folkekirken».

Det faktum at den katolske troslære er tradisjonsbundet, og at reformer skjer langsomt og etter omfattende interne prosesser, har fått kritikere til å kalle kirken «reaksjonær» – et skjellsord i norsk kirkepolitisk og allmennpolitisk debatt. Det tar vi katolikker med stor ro. Jeg kan vanskelig se noe område av det menneskelige fellesskap hvor konservatisme er viktigere enn i Kirken. Dens oppgave er å forkynne og videreføre Guds eget budskap til menneskene, gitt oss ved Hans egen Sønns liv, død og oppstandelse for to tusen år siden. Det betyr på den annen side ikke at Kirken ukritisk viderefører enhver overlevert oppfatning fra oldkirken eller fra senere kirkelige epoker for den saks skyld. Mange trosretninger er forkastet av de kirkelige autoriteter gjennom historien, og i slike prosesser er det katolikkers tro at Kirken er veiledet av Den Hellige Ånd og av Kristus selv, som lovet å være med oss alle dager. Enda en gang tyr jeg til Sigrid Undset, som treffende har beskrevet Kirkens rolle i en omskiftelig verden. Følgende skrev hun i begynnelsen av 1920-årene, omtrent på den tid hun konverterte til katolisismen: «Jeg har en følelse av at jeg setter sjøbein ganske alene i en verden av «strømninger» og leter etter et holdepunkt som ikke gir seg til å bukte eller utvikle seg. Jeg lengter etter den gamle kirken på klippen som aldri har sagt at en ting er god fordi den er ny, eller god fordi den er gammel, men tvert imot har vinen som sakrament, som er best når den er gammel, og brødet som er best når det er nytt». 

Jeg har intet å tilføye og sier bare: Amen.