Tautra Mariakloster

Det sies at dersom man fjerner Trøndelag fra norgeshistorien, blir det bare to permer tilbake. En overdrivelse naturligvis, men med en sann kjerne. I middelalderen var denne del av Norge et åndelig og politisk senter. Det var her den nye troen – kristendommen – fikk sitt arnested ved Olav Haraldssons martyrium på Stiklestad i 1030. Derved fikk Norge sin første helgen. Det var ikke fromheten som gjorde ham hellig, men at Gud brukte hans liv og død i sin frelsesplan. Den nye troen satte etter hvert sterke åndelige krefter i sving. Vi fikk klostre og munkeordener, og byggingen av den storslåtte Nidarosdomen ble påbegynt og fullført i høymiddelalderen. Den ble bygget på eller ved det stedet hvor levningene etter Olav den hellige angivelig skulle befinne seg. De mirakler som ifølge tradisjonen inntraff etter Olavs død, og som bidro til helligkåringen, ble kjent utover i Europa. Det førte til at Nidaros, som Trondheim het den gangen, og domkirken ble et viktig pilegrimsmål. Tusener av pilegrimer strømmet til Nidaros i middelalderen.

Den 25. mars 1207 ble det første Tautra Mariakloster innviet. På latin het det Monasterium Sanctæ Mariæ de tuta Insula. (Den hellige Marias kloster av den trygge eller sikre øy). Det var munker fra cistercienserordenen, som allerede i 1146 hadde etablert Lyse kloster ved Bergen, som fant frem til denne vakre (og trygge) øya ved Frosta i Trondheimsfjorden. Cistercienserordenen har sin opprinnelse i landsbyen Citeaux(latin: Cisterium) i Burgund i Frankrike. Det var i 1098 en gruppe munker fra benediktinerordenen brøt ut og ville etablere en meget strengere orden – mer i samsvar med de fromhetskrav som den hellige Benedikt av Nursia hadde formulert omkring år 530. Under sterk innflytelse av den hellige Bernhard av Clairvaux (1090-1153) vokste den nye orden raskt og ble en spydspiss i korstogene mot muslimene på 1100 og 1200-tallet. Allerede ved Bernhards død var det etablert 350 cistercienserklostre. 

Etter hvert ble også Tautra Mariakloster etablert. Et annet var Munkeby kloster nær Levanger, som sannsynligvis var etablert noen år tidligere. Tautra-klosteret ble først nedlagt ved reformasjonen i 1537. Det var dette året Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson (ca 1480-1538), måtte flykte fra sin festning på Steinvikholmen – ikke så langt fra Tautra. Dermed var det offisielt slutt på den katolske tiden i Norge. Fortsatt kan man se imponerende ruiner av middelalderens cistercienser-klostre i Trøndelag – både på Tautra og Munkeby. Der har de stått i snart 500 protestantiske år.

Middelalderklosteret på Tautra har også fått en plass i verdenslitteraturen. Vår nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949) har i sin mest berømte middelalderroman – trilogien «Kristin Lavransdatter» – flettet klosteret inn i handlingen. Således ser Kristin sine to eldste sønner sette kursen dit fra Nidaros: «Dagen etter stod hun på Brattøren og så legbrødrene fra Tautra sette seil på båten som skulle føre bort presten og hennes eldste to sønner». Senere ble de noviser i klosteret.

Omkring det siste årtusenskiftet skjedde det fra katolsk synspunkt noe vesentlig på Tautra. Noen fremsynte mennesker hadde allerede i noen år bedt og drømt om et nytt cistercienserkloster på denne historiske øya i Frosta. Tanken om gjenetablering av et cistercienserkloster ble først lansert av en norsk cisterciensernonne – sr. Ina Andresen – som holdt til i et kloster i Frankrike.  En støttegruppe ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet med Unn Lindgard Madsø som initiativtager og drivende kraft. Tanken om et nonnekloster på Tautra ble møtt med begeistring både i Trondheim og hos lokale myndigheter i Frosta kommune. Pressen hadde store oppslag om klosterplanene.

For å gjøre en lang historie kortere: Etter noen år med kapell og tilhold i et eldre hus på stedet, der sr. Ina og to medsøstre utgjorde det første fellesskapet, ble det på grunn av sykdom og andre forhold en oppløsning av denne første etableringen. Så fulgte en periode med uvisshet om fremtiden. Men støttegruppen ga ikke opp. Og tanken om et nytt cistercienserkloster var fortsatt levende, hos legfolk og geistlige. Året 1998 ble starten på et nytt kapittel. Cistercienserkommuniteten Our Lady of the Mississippi Abbey i Iowa vurderte å grunnlegge et nonnekloster i Norge. Abbedissen i dette amerikanske klosteret, Mother Gail Fitzpatrick, kom til Norge i januar og møtte støttegruppen for Tautra Mariakloster. Overfor Mother Gail understreket gruppen betydningen av at det ble et cisterciensisk kloster, både på grunn av den historiske kontinuiteten og fordi denne ordenen karakteriseres ved sin gode spiritualitet og enkle og strenge livsførsel i bønn og arbeid.

Den 28. januar 1998 besluttet søstrene i Iowa enstemmig at et nytt klostersamfunn skulle etableres i Norge. Som første leder, med delegert myndighet fra moderklosteret i Iowa, ble valgt sr Rosemary Durcan. Hun hadde vært med allerede ved grunnleggelsen i 1964 av klosteret Our Lady of the Missisippi Abbey og hadde dessuten erfaring som priorinne i klosteret Our Lady of the Redwoods Monastery i California. Sr Rosemary fikk med seg fire søstre til det nye livet på Tautra i Norge. Dessuten sluttet to norske søstre seg til kommuniteten. Tre små hus, som allerede befant seg på øya, ble gradvis innredet til kloster. Innvielsen av klosteret skjedde 25. mars 1999.

Tanken om å bygge et nytt og funksjonelt klosteranlegg tok deretter raskt form. Et byggefond ble etablert. Penger ble samlet inn, dels ved gaver fra inn- og utland, ikke minst Tyskland og USA, og dels ved at søstrene bidro ved salg av blant annet rosenkranser, bivokslys og såper som ble produsert i klosteret. Arkitekt ble engasjert og planer utarbeidet. Den 8. mai 2003 ble grunnstenen for det nye klosteret lagt ned av Norges dronning Sonja. 

Kort tid etter denne høytideligheten kom den irske cisterciensermunken Anthony O`Brien til Tautra som ny kapellan for Mariaklosteret. Han er der fortsatt, til velsignelse og glede for søstrene. Pater Anthony er en allsidig og praktisk mann, som trives både som prest og sjelesørger, men også i praktisk arbeid eller på fisketur.

Den 25. mars 2006 er også en merkedag i klosterets historie. Denne dagen fikk Tautra Mariakloster selvstendighet som kloster i Cistercienserordenen. Dagen etter ble Mor Rosemary Durcan valgt til den første priorinne i det selvstendige klosteret. På dette tidspunkt, da det nye klosteret var under oppførelse, var allerede søstrene og deres klosterliv på Tautra velkjent blant innbyggerne på Frosta, i Trøndelag som helhet og også blant mange ellers i landet. Søstrene har selv beskrevet sin situasjon i 2006 slik: «Gjennom de syv årene vi har vært her opplever vi at vi svarer godt på den åndelige tørst i folket. Vi har vært overveldet over den interesse klosteret har vakt og de mange som kommer i busslaster og er med på våre tidebønner. Det er klart at mye av dette er turisme og nysgjerrighet, men de besøkendes evne til å tre inn i vår stillhet og slik være med i bønnen, vitner om noe dypere og noe mer……..Vi opplever at vårt liv her avmystifiserer katolikker, nonner og klosterliv blant folk flest». 

Det nye, ferdige klosteret ble overrakt nonnene 10. juli 2006. Den høytidelige innvielsen av kirken fant sted 12. mai 2007. Dronning Sonja var igjen den fremste blant de ca. 180 gjestene. Vigslingen av klosterkirken ble en vakker seremoni. I samsvar med katolsk tradisjon ble det også lagt relikvier i et hulrom i alteret, blant annet relikvier fra Benedikt av Nursia og Theresa av Jesusbarnet (Lisieux).

Det nye klosteret er usedvanlig vakkert, beliggende på et høydedrag på den lave øya. Bygget ruver ikke, det er på ett plan og lavt. Slik glir bygget inn i naturen og er tilpasset vær- og ikke minst vindforholdene. Det er tidvis meget værhardt på Tautra. Det eneste bygget som ruver litt høyere, er naturlig nok klosterkirken. Den er til gjengjeld ufattelig vakker. Det gir en dyp sjelelig ro å sitte i kirken og delta ved messe eller tidebønner, lytte til søstrenes vakre sang og se ut av det store vinduet bak alteret. Der ser man den varierte fjordnaturen. I solskinn er fjorden blå og innbydende, i ruskevær, når nordvesten herjer, svart og skremmende med hvite og farlige bølgetopper som brytes i rask bevegelse. Det er mye lys og mye himmel på Tautra. Det gir også virkninger inne i kirken, der solstråler og limtrebjelker, skygger og lys, spiller sammen i en fascinerende symfoni. Intet er overdådig ved dette klosteranlegget. Det er enkelhet og rene linjer som dominerer. Slik bør det også være i et cistercienserkloster av «den strenge observans».

For det sentrale er naturligvis ikke den ytre skjønnhet. Kjernen i det hele er troen på Guds kjærlighet og allmakt. Søstrenes liv er fullt og helt viet til Gud. Som sr. Sheryl skriver et sted: «Den hvite kutten med lange ermer som vi får når vi avlegger våre endelige klosterløfter, en sydd i én del, uten åpning foran. Den er et symbol på å være oppslukt av Gud og betyr at vi ikke kan forlate klosterlivet». Et enkelt liv i bønn og arbeid. 

Selv om søstrene ikke kan forlate klosterlivet, skjer det naturligvis forflytninger – noen kommer og noen reiser til andre klostre. Andre kommer som postulanter – for å prøve ut et kall. Og noen har vært på Tautra hele tiden, som den første priorinnen sr. Rosemary Durcan, sr. GilChrist, som også har vært priorinne, og norske sr. Hanne-Maria. Dagens priorinne, sr. Brigitte Pinot, er fransk.

Når klosteret nå har vært i drift noen år og åpenbart er kommet for å bli, er det også søstre som blir gamle og syke og dør på Tautra. Da oppstår særlige behov som ikke var tilstrekkelig ivaretatt under planleggingen av hovedklosteret, i alle fall ikke når antallet arbeidsføre søstre øker. De er nå 14 til sammen, fra åtte forskjellige nasjoner. Derfor har søstrene sett seg nødt til å planlegge en utvidelse av klosteret. Det er allerede tegnet en ny avdeling på nordsiden av det nåværende bygget – plassert litt lavere i terrenget som heller ned mot sjøen. Her ønsker søstrene fire nye soverom og fire sykerom for eldre og/eller syke. Det er også ønskelig med et lite kapell i dette nybygget – for de søstre som har vanskelig for å bevege seg. Det er også anlagt en liten kirkegård litt øst for denne nye avdelingen.

Det er kostbart å bygge nytt, ikke minst i Norge. Totalbudsjettet for den nye avdelingen er på ca. 25 millioner norske kroner og allerede er mer enn halvparten av beløpet skaffet til veie! Det har også denne gang vært mange generøse støttespillere. Men den tyngste etappen gjenstår. Det er alltid slik at de siste millionene er det vanskeligst å få inn. 

Søstrene har imidlertid lyktes før. Tautra Mariakloster har vist seg å være livskraftig. Det er et åndelig kraftsentrum, med stillhet, sang og vakker liturgi som tiltrekker mange mennesker i vår oppjagede tid, der forbruk og materiell nydelse er de største «goder». Livet som cisterciensernonne vil ved sin kontrastvirkning fascinere mange mennesker i dagens Norge. Som dronning Sonja uttrykte det ved grunnstennedleggelsen i 2003: «I vår tid, med vårt tempo og hektiske liv, trenger vi steder for bønn og stillhet hvor vik kan hente nye krefter. Klostre kan være svært viktige også for slike formål».  Og i sin preken ved kirkevigselen i 2007 uttalte biskopen: «Måtte dette klosteret for oss og kommende generasjoner være et sted som vitner om Guds trofasthet og kjærlighet til oss. Måtte Jomfru Maria holde sin beskyttende hånd over dette sted, denne kommunitet og over alle som søker tilflukt her på livets vei mot det himmelske fedreland».

De årene som er gått siden disse ord ble uttalt, har vist at biskopen er blitt bønnhørt. Og det er ingen grunn til å tvile på at Den hellige jomfru, Guds og kirkens Mor, fortsatt vil våke over det åndelige livet i Tautra Mariakloster.