Hvor lenge skal vi tåle uretten?

Tid for besinnelse

Vi er alle ofre for medievirkeligheten. I ett minutts sekvenser på Dagsrevyen flimrer forbi oss tørkerammede, utsultede, døende barn og krigsofre som skriker ut sin sorg og sitt raseri. Men ett minutt er kort tid, og neste nyhetssekvens dreier seg om skattelistene bør være åpent tilgjengelige, eller at det er tid for å legge på vinterdekk. Det blir uten mål og mening. Uforvarende blir vi ført inn i noe som mer ligner en virtuell enn en egentlig virkelighet. Vi fortrenger lett andres nød, det blir for tungt å la den sige inn. 

Omtrent så sløvt opplevde jeg selv alle oppslagene om innstramninger i asylpolitikken og tvangsreturene av enslige asylsøkere som fyller 18 år. Inntil jeg fikk innsikt i en ung afghaners dypt tragiske situasjon og forgjeves appell til norske utlendingsmyndigheter om å slippe returen. Til helvete – som han opplever det. Ikke uten grunn. Han har vært i Norge et par års tid, etter en dramatisk flukt fra hjemlandet. Han så sin unge jevnaldrende venn (14 år) bli skutt, han opplevde forlis i Middelhavet, og hadde store traumer å slite med da han ankom vårt «paradis» her i nord – det måtte føles slik. Han fikk venner her, ble vist omsorg og varme, gikk på skole, lærte norsk. Til overmål har han en eldre bror i Norge som er innvilget varig opphold.

Men det var jo bare en midlertidig lykke. Den norske stat vil før jul sende ham tilbake til Kabul, fordi han angivelig fyller 18 år. (Det er usikkerhet om alderen). Han har fått avslag på sin klage over UDIs utvisningsvedtak. Det legges liten vekt på at gutten er full av angst og depresjon, med minst ett alvorlig selvmordsforsøk. Han er nå under psykiatrisk behandling. Til hva? Returen til Kabul venter om en måned. Der er han alene. Uten familie som tar imot ham. Det som venter, er fare for forfølgelse og død. Slik opplever han det, og det er ingen grunnløs frykt. Det er ikke merkelig at mange går i dekning eller rømmer til et annet europeisk land. Hva ville vi ha gjort i en tilsvarende situasjon? Det var hjerteskjærende å lese reportasjen nylig (VG 27. oktober) om unge afghanere som av redsel er rømt fra det humane Norge, førende i bistandsarbeid og internasjonal konfliktløsning, for å tilbringe dager og netter under broer i Paris, i kulde og uten mat.

Livshistorien til den unge mannen jeg har trukket frem, er ikke enestående. Den er typisk for en rekke unge mennesker som norske myndigheter vil ha ut av landet. Allerede er flere hundre tvangsreturnert. Og angivelig skal 130 til ut før årsskiftet. En viktig forutsetning i myndighetenes avslag på en rekke slike returer er at Kabul er en trygg nok provins å sende ungdommene til. Men innflytelsesrike stemmer sier det motsatte. For en utenforstående legmann som jeg er, gjør det inntrykk når tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal, som var leder av Afghanistan-utvalget, forteller (VG 23. oktober) at situasjonen i Kabul er klart forverret og utrygg. Og eksperter sier det enda sterkere, eksempelvis forsker Torunn Wimpelmann ved Chr. Michelsens institutt (i samarbeid med Arne Strand) gjengitt i Dagsavisen og med referanser til analyser i FN-regi. Andre eksperter sier det samme.

Dette må da i det minste gi grunnlag for tvil om tvangsreturens berettigelse? Jeg har unnlatt å trekke inn jus i dette innlegget. Det er med styrke fremholdt at Norge med sine tvangsreturer av unge og enslige asylsøkere bryter ulike internasjonale konvensjoner. Det lar jeg ligge.  Det er politiske initiativ som er påkrevd. Men det vil være i samsvar med grunnleggende rettstenkning at den tvil som gjør seg gjeldende om hvorvidt disse unge går forfølgelse og kanskje død i møte, må lede til øyeblikkelig stans i returene. Tvilen må med andre ord komme den svake part til gode. Så får myndighetene bruke den etterfølgende tid til å utrede eventuelle lov- eller forskriftsendringer som sikrer disse ungdommene bedre. 

Jeg forstår at også norske borgere opplever terrorfrykt, og at den kanskje er én av flere grunner til at tvangsreturene er blitt gjennomført uten større motstand. Men da bør man i det minste tenke på hvilken bitterhet og hvilket hat mot norske myndigheter flere av de returnerte ungdommer vil kjenne på når de igjen lever i frykt for å tortureres eller dø. Og det er neppe annerledes for dem som flykter fra tvangsreturen og med stor sannsynlighet glir inn i en kriminell livsbane i en europeisk storby. 

Dersom norske myndigheter ikke besinner seg nå, blir vi felt av historiens dom. Hvordan kunne man tillate en slik praksis! Urimeligheten er så innlysende at jeg uten videre gjør historiske kulturpersonligheter som Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen til støttespillere.  Det er ikke tvilsomt hva disse ville ha ment i denne saken, og det er nesten så man kan høre dem buldre i protest.  Er vi blitt så mye sløvere? Dagens politikere har da vitterlig ideologiske grunnsyn som skulle tilsi en human og øyeblikkelig stans i returene. Enten man bygger på solidaritet med svake grupper eller på et kristent kulturgrunnlag – som faktisk begge de regjerende partier nevner i høytidsstunder – er det vanskelig å få disse grunnverdier til å harmonere med den returpraksis vi nå er vitne til.