Toleransens grenser

Den moderne, veltilpassede og gjerne velutdannede nordmann liker å se seg selv som ytterst tolerant og antiautoritær. Og på ett vis er han det: Moralisme skyr han som pesten, ikke minst den som rammer ham selv, hans verdier og livsstil. Han skal ha seg frabedt enhver puritansk pekefinger, uansett hvem som hever den. Vi lever i den liberale individualismens tid. Enhver får skape sitt liv og finne sine verdier. Denne streben kalles også selvrealisering.

Men «selvrealisering» er et program som øyeblikkelig påkaller motforestillinger. For hva slags «selv» skal virkeliggjøres? I mennesket er det også ondskap: egoisme, misunnelse, aggresjon, hevnlyst, gjerrighet osv. Noen synes å ha rikelig med destruktive krefter i sin personlighet, som for eksempel Adolf Hitler og Anders Behring Breivik. Realiserte ikke de i en viss forstand seg selv? Begrepet «selvrealisering» er alene ganske innholdsløst. Det krever sterke normative føringer.

Men la oss se bort fra den slags malurt og fastholde at den liberale nordmann av i dag har en oppfatning av seg selv som tolerant og i alle fall ikke autoritær. Han har så stor respekt for andres «selvrealisering» at han endog kvier seg for å overføre egne verdier til den nye slekt.  Oppdragelsen skal være «fri». Vi har fått en angst for oppdragelse, som filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og førsteamanuensis Per Bjørn Foros skrev i en kronikk i Aftenposten 27. desember i fjor: «Etter at 68-opprøret kortsluttet autoritet med autoritær og dermed mistet distinksjonen mellom god og dårlig utøvelse av autoritet, har man uavhengig av ideologisk ståsted grepet til merkelapper som autoritær, paternalistisk og moralistisk når normative spørsmål reises.»

Den såkalte 68-generasjonens opprør rettet seg mot maktstrukturer i de vestlige demokratiske samfunn; dessverre uten det kritiske sideblikk til de langt verre maktstrukturer i en del kommunistiske diktaturer. Men da sistnevnte etter hvert gikk opp for dem, og den sterkt voksende velstanden i Norge ga dem materielle goder i overflod, var det bare den antiautoritære grunnholdning tilbake fra opprøret i 1968. Og den ble nok forsterket hos etterkommerne, som ble gjenstand for den «frie» oppdragelse, i opposisjon til en rekke klassiske dyder. Den materielle velstanden bare økte, og med den følelsen av selvtilstrekkelighet, som har en farlig nabo: likegyldigheten og relativismen.

I dette selvopptatte åndelige og kulturelle klima vokste det frem et behov for en positiv, respektert selvoppfatning, og den tolerante liberaleren var god å ty til. Vi finner ham og henne overalt: i akademia, på lærerværelset, i presteskapet, i politikken, i medieverdenen – ja, kanskje særlig der. Men hvor tolerante er de egentlig? Hvor dypt har de reflektert over de fundamentale friheter som de høylytt bekjenner seg til: ytringsfrihet og livssynsfrihet?  Får en av dagens journalister vær av noe som ligner konservativ moralisme, går han straks i full los. «Mørkemannen» skal tas, nesten for enhver pris. Og han kan jakte i trygg forvissning om at han har et kobbel av likesinnede kolleger og andre i ryggen.

Da en kjent norsk muslim skulle motta Kongens gull i fjor(for fortjenstfullt arbeid blant innvandrerbarn), utløste det et ramaskrik hos den tolerante majoritet. Majesteten så seg nødt til å trekke medaljen tilbake. I den forbindelse fant Aftenposten det for godt å undersøke «holdninger» hos tidligere medaljemottakere. De oppdaget at endog «abortmotstandere» hadde mottatt kongelig heder! Underforstått: hvordan kan sånt skje? Og nylig trakk en kvinnelig prest tilbake sitt ordinasjonsløfte i protest mot alle de «homofobe» holdninger hun møter. Slik jeg forsto henne, bør alle som mener noe annet enn henne om ekteskap mellom personer av samme kjønn og om åpne homofile og samboende(«gifte») prester, plasseres i kategorien «homofobe». Hun fikk selvsagt store oppslag i media, og journalistene var blottet for motforestillinger.

Kjente ofre for den kompakte majoritets begrensede toleranse er Børre Knudsen og Nina Karin Monsen. De er ofre fordi begge er møtt med skjellsord og avsky som burde være en demokratisk kultur fremmed; den førstnevnte mistet også sitt presteembete.  Man kan diskutere metoder og ordbruk hos disse – i kampens hete kan alle ty til overdrivelser. Men dypest sett er det meningene deres som har vakt et til dels glødende sinne hos det «liberale» flertall, som vil ha seg frabedt ethvert forsøk på å begrense selvfølgelige rettigheter som retten til å ta menneskefosterets liv, og retten til å inngå lovformelig ekteskap mellom personer av samme kjønn.

Striden mellom den den såkalt liberale moderniteten og de bibelske tradisjonalistene, er høyst levende i den norske kirke. Og modernistene har vunnet skanse etter skanse. Men å tilpasse seg tidsånden gir visst ingen gevinst i økt kirkesøkning. Det inngir ikke nødvendigvis respekt, ikke engang hos de mer kirkefremmede. Tro og kristendomsforståelse blir stadig mer individualisert, som et forhold mellom det enkelte mennesket og Gud. I pakt med det lutherske utgangspunktet.

Men en slik utvikling vil neppe styrke kristendommens stilling. Vårherre stiftet kirken på en klippe, og mon ikke kardinal Ratzinger så klarere enn de fleste, da han før konklavet i 2005 advarte nettopp mot «relativismens diktatur».