«Troen alene»

Enda et apropos til reformasjonsjubiléet

Ett av kjernepunktene i Luthers brudd med den katolske kirke var striden om den såkalte «rettferdiggjørelsen» – kort sagt veien til frelse. Reformatoren hadde god grunn til å ta kraftig avstand fra de utslag av «gjerningskristendom» som bredte om seg i senmiddelalderen. Det innebar en tro på at ytre sett gode gjerninger, oppfyllelsen av kirkelige bud og pålegg, gjorde den enkelte fortjent til det evige liv. Mot dette satte Luther maksimen «sola fide» – troen alene – som den eneste vei til frelsen. Troen på den oppstandne Kristus og hans frelsesbudskap er avgjørende.

Luther så på mennesket som fanget i arvesynden, uten mulighet til ved egen vilje å bidra til frelsen. Vår vilje er «trellbundet». Som den kjente reformerte teolog Karl Barth har uttrykt det: «Det går ingen vei fra mennesket til Gud, bare fra Gud til mennesket». Det er ren nåde, fullstendig upåvirket av den menneskelige vilje, som gir noen utvalgte mennesker den frelsende troen. Det betyr ikke at gode gjerninger er uten verdi etter luthersk lære, men de har bare betydning for våre medmennesker. I et frelsesperspektiv er de uten verdi. Ved at troen alene blir avgjørende, kan også menneskene allerede i det jordiske liv oppnå frelsesvisshet. Dette er i store trekk også dagens lutherske lære.

Det katolske syn på frelsesveien har en noe annen betoning: Sann kristen tro kan ikke løsrives fra de gode gjerninger. De er egentlig to sider av samme sak, som det bankende hjerte uløselig er knyttet til den levende menneskekroppen. Selv om det til syvende og sist er ren nåde fra Gud som frelser mennesket, betyr ikke det at menneskets vilje er «trellbundet». Mennesket er det ypperste i skaperverket, skapt i Guds bilde, med en vilje som er fri til å velge det gode og det onde, og valget er ikke uten betydning i et frelsesperspektiv. Med vår gode vilje kan vi samarbeide med Guds nåde, gitt oss ved Kristi offerdød. At allerede dette «samarbeidet» er et utslag av nåde, forhindrer ikke at vår vilje er fri, og at vi bærer ansvar for våre handlinger. Noen frelsesvisshet er det ikke tale om. Vår skjebne er å leve i uvisshet, bønn og håp – inntil dommens dag.

Det er altså tale om to forskjellige måter å betrakte rettferdiggjørelsen på. Det er nedlagt mye økumenisk arbeid i å kartlegge hvor langt uenigheten rekker i dag. Det viktigste skritt ble tatt med Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren fra 1999. Der ble man enig om det vesentligste, nemlig at rettferdiggjørelsen – frelsen – utelukkende er gitt av nåde, og at troen på den oppstandne Kristus i så måte er avgjørende. Men ved lesingen av dette dokumentet slår det meg – må jeg innrømme – at man kanskje særlig fra katolsk side har strukket seg langt for å oppnå enighet, og den teologiske formuleringskunst har i den forbindelse fått utfolde seg. Det er lett å få fornemmelsen av at noen viktige nyanseforskjeller ikke gjøres tydelige nok.

Den tradisjonelle motsetning mellom luthersk og katolsk lære om rettferdiggjørelsen har gitt seg flere utslag, ikke minst i menneskesyn og derav i en del kulturelle ytringsformer. Men først noen observasjoner av mer teologisk karakter. (Teologien har det til felles med rettsvitenskapen at den invaderes av legmannsbetraktninger, og dette benytter jeg meg altså av, sikkert til ergrelse for mer sakkyndige  personer).

Dersom det er slik, som Luther hevdet, at troen er den eneste veien til frelse, og at den samtidig er en aldeles ufortjent gave til utvalgte mennesker, oppstår minst ett dilemma. Hva er da logikken og rettferdigheten i at de som ikke får denne gaven, skal straffes med evig død i form av fravær fra Gud? Og skal denne straffen også ramme for fullt et menneske som ellers har levet i kjærlighet til sin neste, hjulpet sine medmennesker, vært selvoppofrende, kanskje inntil døden?  Det blir dessuten vanskeligere å begrunne at de som aldri har hørt om Kristus, enten fordi de levde før Han ble født, eller i en kultur der Han var fullstendig ukjent, overhodet skal kunne oppnå frelse? Det gir en langt bedre sammenheng i læren om rettferdiggjørelsen, og den kommer i bedre harmoni med Kristi grunnleggende kjærlighetsbudskap, dersom vi ikke fullt ut fastholder denne «menneskets tilintetgjørelse foran Gud» (Jaques Maritain), som er en konsekvens av Luthers lære. 

Bibelen forteller oss at mennesket er skapt i «Guds bilde», hvilket til fulle ble bekreftet ved det kanskje største mysteriet i den kristne tro: Inkarnasjonen. Det er vanskelig å se for seg at denne skapningen er fanget i arvesynden og med en «trellbundet vilje». Jeg tror at Gud gleder seg ved vår frie vilje, våre valg av det rette og det gode i situasjoner hvor vår natur, våre begjær, trekker oss i motsatt retning. Vår erfaring er at slike valg gir oss nåde til å bli sterkere neste gang fristelsene er overhengende. Slik kan vi samarbeide med nåden. Hos oss som har lært Kristus å kjenne og tror på Ham, er denne gode vilje en frukt av troen. Men den kan naturligvis også gjøre seg gjeldende hos ikke-troende. Når vi en gang kanskje finner evig hvile i Guds favn, er det naturligvis en ren nåde fra Hans side. Det er jo også av nåde at vi overhodet er til og har en fri vilje. Men nåden har ikke opphevet denne frie vilje eller gjort den betydningsløs i et frelsesperspektiv. Den er jo selve adelsmerket hos det menneske som nettopp er skapt i «Guds bilde».

 De tradisjonelle forskjeller mellom den lutherske og den katolske lære om rettferdiggjørelsen, har altså ført til et ulikt menneskesyn, som igjen har gitt ulike nedslag i kulturen i katolske og lutherske samfunn. Jeg er temmelig sikker på at det er i synet på mennesket vi finner kimen til den tradisjonelle lutherske pietismen, med isolasjon fra den «syndige» verden og dens elendighet.  Og det har fulgt av det katolske menneskesynet at skaperverket gir oss mange gleder, som vi har lov å nyte og dyrke. Derav følger kulturåpenhet og et avslappet forhold til denne verdens goder som f.eks. alkohol og god mat. I dag er disse forskjellene vesentlige mindre, og den strenge pietismen på sterk retur, hvor det for øvrig lenge har vært et skille mellom høy- og lavkirkelige miljøer.

Men ulikheten i menneskesyn har også hatt andre viktige konsekvenser. Eksempelvis anser jeg det usannsynlig – innenfor en luthersk teologisk atmosfære – at en filosof som Thomas Aquinas kunne ha utviklet sin mektige tankebygning, der skaperverket gjennom logisk resonnement fremstilles som en «værensstige» med mennesket på toppen, og hvor målet er å forankre det hele i Gud. Luther hadde liten sans for Thomas og hans filosofi, for å si det forsiktig. Og Thomas har hatt en enorm betydning for vestlig tenkning; hans arbeider danner også en del av bakgrunnen for utviklingen av den moderne, vitenskapelige tenkemåte. Videre er det en klar sammenheng mellom det katolske menneskesynet og forestillingen om «naturlige» menneskelige rettigheter. Det er ikke her anledning til å gå nærmere inn på filosofien om naturretten og utviklingen av menneskerettighetene, som noen – også fremtredende norske akademikere – synes å tro har sin opprinnelse kun i opplysningstidens tenkning. Dypere sett må den forankres i det kristne, katolske menneskesynet jeg har skissert her.

På denne bakgrunn er det mildt sagt forunderlig at en professor i medisin, Leiv M. Hove, presterer å skrive (Bergens Tidende 17. april 2017) at Luthers idéer «skapte det Europa vi kjenner i dag». Det er sjelden vi ser slike overdrivelser på trykk. Og denne konklusjon trekker professoren etter å ha skrevet kun om alle sykdommer Luther angivelig led av! Noen er visst i større jubileumsrus enn andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: