Avkristning

Den egentlige avkristning innebærer at folk mister en personlig tro på den kristne Gud – på Jesus Kristus som Guds sønn og menneskehetens frelser. Det er noe ganske annet at tradisjonelt kristne privilegier som en konfesjonell stat, med bindinger til luthersk kristendom i Grunnloven, eller en kristen formålsparagraf i skolen, blir fjernet i demokratiske prosesser. Dette er sekularisering – eller «verdsliggjøring» – av institusjoner som i seg selv er og bør være verdslige og livssynsåpne. En sekularisering av samfunnsinstitusjoner behøver ikke å følges av eller være en følge av avkristning i folket. Men ofte blandes disse fenomener, og sekularisering vil ofte være et tegn på at den kristne tro eller en bestemt dominerende konfesjon er på vikende front.

Fra en kristen synsvinkel er ikke sekularisering et onde. Jeg tror ikke luthersk kristendom er tjent med å tviholde på privilegier som statskirke eller kristne formålsparagrafer i offentlige institusjoner. Og jeg er ytterst skeptisk til at den katolske kirke i f.eks. Spania eller Irland legger press på politiske organer for å beholde en særlig streng abortlovgivning. Dette er utvilsomt et følsomt og vanskelig politisk spørsmål, og det er ikke gitt at det strenge etiske syn som Kirken har, og som jeg deler, bør «påtvinges» store folkegrupper med en annen oppfatning. Det er få mennesker i dagens Norge som vil tillegge fosteret fullt menneskeverd, i alle fall i tidlige faser av svangerskapet. Og dersom det er lite formålstjenlig å fastholde et absolutt forbud mot abort i en moderne stats lovgivning, vil alle oppmykninger med adgang til abort på visse indikasjoner, innebære en statlig gradering av menneskeverdet, hvilket etter mitt syn er uheldig. Da er det bare den andre ytterlighet, den selvbestemte abort, som ikke medfører en slik offisiell gradering. Spørsmålet er overlatt til den private sfære og til den person som er nærmest til å treffe avgjørelsen, fortrinnsvis etter en grundig og samvittighetsfull vurdering. Fra en katolsk-kristen synsvinkel kan det naturligvis rettes innvendinger mot en slik regulering, men den kan også sees på som det minste onde. Og selv om vi ikke kan få et samsvar mellom katolsk etikk og lov i dette spørsmålet, bør vi som enkeltpersoner søke å påvirke stemninger og oppfatninger ved i ord og i handling formidle de verdier som følger av vår kristne tro – kort sagt være et «salt» i et samfunn der kristne verdier er på vei ut.

Ganske visst vil mange slike verdier, eller snarere rester av slike, bestå i et samfunn selv etter en omfattende avkristning, der den egentlige kristne tro ikke lenger preger folket. Begrepet «kulturkristen» er kommet til i de senere år og er kanskje mer karakteristisk for nordmenns forhold til kristendommen enn troen på dens læresannheter. Men det er mildt sagt et vagt fenomen og som sådant ganske forsvarsløst mot en tidsånd som går i ganske andre retninger. Det har nok en viss livskraft i den aktuelle situasjon, hvor mange nordmenn utvilsomt er blitt sterkt kritiske til innvandring – i første rekke fra muslimske samfunn. Denne avvisende holdningen er blitt stadig mer merkbar og er etter hvert fanget opp i alle de største politiske partiene våre. I noen grad bunner den nok i frykt, og bakteppet er naturligvis de senere års økende islamistiske terror. I denne situasjonen gjelder det å søke etter det nasjonale, det som er typisk norsk og tradisjonelt. Da kan den kristne kultur være nyttig å gripe til. Og uten verdi er det naturligvis ikke at mange likegyldige, og endog ikke-troende, velger å være medlemmer av den norske folkekirken og benytte seg av dens tjenester ved livets store begivenheter.

Men uten at folket, eller store deler av det, er trygt forankret i selve kilden – den kristne tro – vil de avledede verdiene etter hvert tørke inn. Man trenger ikke en særegen observasjonsevne eller analytisk begavelse for å konstatere at vi er kommet langt i denne utviklingen. Det blir særlig synlig i diskusjoner om samliv, seksualitet, reproduksjon, abort og «sortering», surrogati, eggdonasjon, og – i livets andre ende – aktiv dødshjelp, euthanasi og assistert selvmord. Disse dødshjelpsfenomener får en stadig sterkere utbredelse i vestlige samfunn. Men her står de kristne kirker stort sett samlet i en massiv motstand og i ønsket om streng lovgivning, og mange human-etikere og helsearbeidere er av samme oppfatning. Motstanden bunner bl.a. i en underliggende frykt for nedvurdering av menneskeverdet til gamle, syke og hjelpeløse mennesker og for en utglidning i praksis som gjør disse – og deres pårørende – engstelige for sikkerheten eksempelvis ved institusjoner. Men de gamle og syke kan også oppleve forventninger og endog press fra pårørende om ikke å være dem til økende byrde. Selv ser jeg også en betydelig risiko for at legaliseringen av euthanasi vil påvirke strafferettspleiens behandling av drapssaker der gamle og hjelpeløse er ofre. Gjerningsmannens påstand om at offeret var pint av smerte eller depresjon og tryglet om snarest mulig å bli tatt av dage, vil få en langt større tyngde dersom drapet kunne ha vært legalt om det var sant at offeret ønsket det, visse saksbehandlingsregler var fulgt, og helsepersonell hadde satt den livsavsluttende injeksjonen. Men som nevnt er motstanden mot å legalisere dødshjelp på vikende front, og enkelte land har allerede tillatt dette på nærmere vilkår, f.eks. Nederland og Sveits. Og flere norske ungdomspartier er tilhengere av oppmykning.

Hvor langt er så avkristningen kommet? Stadig oftere leser jeg setninger som ligner denne: «Nå når gud er død, kan vi diskutere spørsmålene mer fordomsfritt». Her stiller skribenten diagnosen på samfunnet: Vi tror ikke lenger på Gud. For stadig flere mennesker passer sosiologen Niels-Fredrik Nielsens «tristesse»: «Du kommer ikke nærmere paradiset enn å få en god nekrolog». Og det bekreftes av offentlige statistikker og meningsmålinger. En stor britisk undersøkelse, nylig gjengitt i avisen The Guardian, slår fast at 58 % av nordmenn mellom 16 og 29 år regner seg ikke som kristne. Undersøkelsen omfatter 22 europeiske land. Blant disse befinner Norge seg midt på listen – som nr. 11. Tsjekkia topper listen med 91 % som ikke har en religiøs tro, mens Polen er nest nederst med bare 17 %. Under Tsjekkia følger Estland, Sverige, Nederland og Storbritannia med fra 80 % til 70 % uten religiøs tro i den nevnte aldersgruppen. Danmark og Finland befinner seg omtrent på samme nivå som Norge. Sveits, Tyskland, Portugal, Irland, Slovenia, Østerrike og Litauen finner vi på nedre halvdel, altså med flest troende.

Våre nordiske velferds- og velstandssamfunn har altså et klart flertall unge som ikke tror på Gud. Det er ikke overraskende. Utviklingen synes å være den samme i befolkningen som helhet, i alle fall om man har deltakelse i kirkens gudstjenester som målestokk. En rapport fra Kirkerådet røper at det ble holdt ett tusen færre gudstjenester i folkekirken i 2017 enn i 2016. Siden 2013 er det blitt en halv million færre mennesker på gudstjenestene. Og hvis man ser nærmere på den viktigste av alle kristne høytider – påsken – har deltagelsen i kirkelige handlinger i den norske folkekirken vist en synkende tendens over flere år. Eksempelvis deltok 203 000 nordmenn i 2013 mot 191 000 i 2017. (Tallopplysningene i dette avsnittet er hentet fra en reportasje i avisen Vårt Land). Dåpstallene er også dystre. I 2001 ble 81.4 % av fødte barn døpt i den norske kirke; i 2017 var andelen sunket til 53.1 %. (Aftenposten). Også tallene for konfirmasjon og vielser går nedover

I en kommentar til nedgangstendensen i gudstjenestedeltagelsen uttalte Kirkerådets leder og nestleder at «man ikke skal se seg blind på tall». Hva som ligger i denne uttalelsen, skal jeg ikke spekulere i. Nedgangstendensene er åpenbare for den som vil se. Og i en kommentar til nedgangen i dåpstallene, uttrykte kirkerådslederen stor bekymring. Det interessante spørsmålet er hvorfor frafallet fra den norske kirke er så tydelig over tid. Jeg vil forsøke å antyde noen faktorer som kan bidra til nedgangen. Og jeg maler med grov pensel.

Innledningsvis vil jeg understreke at nedgangen ikke er særegen for den norske folkekirken. Dette er en generell tendens i Europa, men særlig påfallende i Norden. De velstandsmette velferdsstatene gir mange mennesker økonomisk trygghet, god helse, god utdannelse, sikre arbeidsplasser og lite kriminalitet. Det er ikke tilfeldig at folket i disse landene i en årlig undersøkelse kåres til noen av verdens «lykkeligste». En merkverdig kåring. Hva er «lykke»? Men la nå det ligge – de nettopp nevnte parametere er sikkert vurdert høyt. Det er ikke vanskelig å se for seg at folk i slike vellykkede samfunn opplever å styre sine liv under god eller endog full kontroll. Suksessen oppleves ikke som gratis – av nåde – men som egen fortjeneste. Individualismen, selmvopptattheten og hovmodet blir lett en del av tilværelsen. Og materialismen naturligvis – suksess måles lett i statussymboler som villaer, fritidsboliger, store og flotte biler og båter, lange og eksotiske reiser osv. På ulike nivåer gjennomsyres de nordiske velstandssamfunn mer og mindre av holdninger som nevnt og antagelig i sterkere grad enn de fleste andre europeiske samfunn. Men ingen europeiske land er upåvirket av denne utviklingen. Og poenget er: I slike vellykkede liv, der grunnleggende eksistensielle trusler er fraværende, blir Gud overflødig. Alt er resultatet av egen innsats og dyktighet, og vi trenger ingen overjordisk Allmakt. Livet går på skinner

I evangeliet etter Lukas, kapittel 18, vers 25-26, fremsier Kristus denne lignelsen: «Ja, det er lettere for en kamel å komme seg gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike!». Selv om ordene her retter seg mot en rik mann som allerede søker Gud, gir de også mening som en beskrivelse av hvor vanskelig det er for de rike å åpne seg for troen på Ham.

Men også de «vellykkede» borgere møter gjerne motgang i livet, som f.eks. alvorlig sykdom, ulykker, samlivsbrudd, barnedødsfall osv. Da har man ingen Gud å henvende seg til, i alle fall ikke gjennom kirken, som oppleves fremmed og irrelevant. Mange glir inn i en dyster tilværelse med depresjon og angst, medikament- og alkoholavhengighet og endog selvmordet. For ikke å bli misforstått: Den kristne tro er naturligvis ikke en garanti mot slik elendighet. Men den gir mange en hjelp og trøst som bringer balanse i livet. Det gjenstår å se hva som på dette området blir følgen av den verdensomfattende krisen som coronasmitten har skapt nå på ettervinteren 2020. Alle dødstallene og frykten for sykdom og død rir nå Europa og USA som en mare. Vil dette føre til at det avkristnede folket vil heve blikket og lete etter Gud?

Det er neppe bare denne generelle tendensen til avkristning i moderne og «vellykkede» samfunn, som forklarer nedgangen i kirketilhørighet i Norge, og for så vidt i de andre nordiske folkekirker. Disse har gjennom årtier søkt å tilpasse seg moderniteten, i form av nye verdier og holdninger som har sin opprinnelse utenfor den kristne religiøse og kulturelle tradisjon. Det er mitt inntrykk at man taler minst mulig om grunnleggende kristne trossannheter, om de mysterier vår tro bygger på, og som har vært de kristne kirkers felles tro siden oldtiden: Jomfrufødselen, Kristus som sann Gud og sant menneske og Hans fysiske oppstandelse, og ikke minst syndens svøpe, dommens dag og livets to utganger. I prekener berøres nok fra tid til annen disse temaer, men sjelden ellers. Som jeg har skrevet i en annen sammenheng, er det særlig i dagsaktuelle politiske spørsmål kirkens representanter ytrer seg offentlig. Og f.eks. i portrettintervjuer med bispekandidater eller nye biskoper. Det virker som om man nøler med å la trossannhetene utfordre den dominerende mening, at det som ikke kan dokumenteres vitenskapelig, eller er forenlig med en rent dennesidig fornuft, er utslag av naivitet og intellektuell umodenhet. Minst like vegrende har kirken vært i forsvaret av tradisjonell samlivs- og ekteskapsteologi. I løpet av få tiår er det meste snudd på hodet på dette feltet: Det tales ikke lenger om at seksuell aktivitet utenfor ekteskapet er synd, og det er det kanskje heller ikke i følge majoriteten av folkekirkens prester. Følgelig er også samliv mellom likekjønnede akseptert av et flertall, og mange ønsker også å likestille ekteskap mellom likekjønnede med ordinære ekteskap mellom mann og kvinne. Jeg iler til med å presisere at dette er utfordrende spørsmål også for den katolske kirke, ikke minst når det gjelder sjelesorg. Men læren om ekteskap og samliv er ikke endret.

Denne tilpasning til moderne, sekulære verdier kan bare forstås ut fra et ønske fra folkekirkens side om å tiltrekke seg dagens mennesker og bremse avkristningen. Som strategi har det neppe vært vellykket. Tallenes tale kan tyde på det. Så kan man innvende at det kanskje har bidratt til å redusere tempoet i avkristningen. Noen nye medlemmer er nok kommet til, men langt flere har antagelig fått svekket respekt for en så tilpasningsdyktig kirke. Og det har resultert i splittelse og utmeldinger i ikke ubetydelig grad. Hele denne tilpasningen er etter mitt syn en undervurdering av menneskets iboende lengsel etter en åndelig virkelighet og sannhet, etter en metafysisk livsforklaring, som den genuine kristne tro er et fullgodt svar på. Ikke minst det sekulære og «korrekte» nåtidsmennesket trenger å utfordres i noen av sine verdier, som ofte er sentrert om enkeltindividets «krav» på behovstilfredsstillelse, nær sagt på de fleste områder. Og utfordringen må komme fra en tenkning som ikke er «av denne verden», men ganske annerledes. Dessverre er det få røster for et slikt syn som hever seg i folkekirken i dag. Den engelske forfatter og tenker G. K. Chesterton sier det treffende: «Det er alltid lett å la tidsånden få tøylene. Vanskeligheten er selv å holde dem. Det er alltid lett å være modernist, akkurat som det er lett å være snobb».

 Tilpasningen til moderniteten kan spores også på andre områder. Endog moderne kirkebygg er uttrykk for dette. De bærer stadig mindre preg av gudshus, og mer av å ha vært en inspirasjon for fantasifulle arkitekter og kunstnere. Sterke kristne symboler som kors og krusifikser er kommet i bakgrunnen eller gjort abstrakte, og bygget skal friksjonsfritt kunne brukes også til konserter og andre mer verdslige formål. Kunst og musikk er kommet i forgrunnen. Man savner den glødende tro hos planleggere og byggmestre som gjennom århundrene har drevet frem de vakreste katedraler og kirker. Kunsthistorikeren Tommy Sørbø karakteriserer en del moderne kirker slik: «De er like åndfulle som et seminarrom på danskebåten». Dette utsagn er naturligvis en provokasjon fra Sørbøs side, men uten poeng er den ikke.

Selv om den katolske kirke globalt sett vokser, unngår den naturligvis ikke frafall, fortrinnsvis i enkelte gamle europeiske kulturnasjoner. Italia, Spania og Frankrike er alle preget av at kirken har mistet mye av grepet om folks sinn. Det har i alle fall i noen grad å gjøre med den generelle tendens til materialistisk selvtilfredshet og individualisme som preger mange vestlige samfunn, og som jeg berørte foran. Men her kommer også et annet forhold til: Det er blitt avdekket at geistlige i en rekke land har gjort seg skyldige i grufulle misbruk av barn og unge. Det dreier seg om seksuelle overgrep og vold. Og det har vart i årevis. Det gjorde skandalen større at kirkelige overordnede har forsøkt å dysse ned sakene og «løst» problemet med å flytte overgriperen til kirkelig tjeneste et annet sted. Det pågår en renselsesprosess i kirken, i regi av pave Frans, og vi får håpe at denne er grundig og omfatter alle mørke kroker. Disse overgripere har på kort sikt skadet kirken og kristendommen langt mer enn alle de gode tjenere har maktet å styrke den. De har grunnleggende forrådt sitt kristne kall og ikke opptrådt som det «jordens salt» evangeliet oppfordrer dem til, men snarere som en ondartet bakteriekultur som har bidratt til forråtnelse i en ellers levende kirkelig organisme.

Bortsett fra det som umiddelbart følger av geistlige utskeielser og kirkelig unnfallenhet i den forbindelse, bør vi katolikker ikke bekymre oss for meget over avkristningen i vår tid. Det er en nødvendig avskalling av medlemmer som ikke er dypt forankret i den kristne tro, og som er uten tillit til at kirken vil reise seg med fornyet kraft. Det har den i fortiden gjort fra langt mer dyptgående kriser enn dem vi har sett i nyere tid. Da kirken i oldtiden kjempet seg til en stadig større utbredelse, var det mennesker med brennende iver og sterk tro som brakte det glade budskap ut til menneskene. Og de levde etter sin lære og ble av den grunn forbilder og eksempler med stor forkynnende og misjonær kraft. Kanskje vil avkristningen – og avskallingen – gå sin gang til vi nærmer oss urkirkens minoritetsposisjon. Da kan vi håpe på at evangeliet vil spres og mottas på en ny og kraftfull måte.

Daværende teologiprofessor Joseph Ratzinger (1927 -), senere kardinal og pave Benedikt XVI, holdt i 1969 en visjonær tale i tysk radio. Her er noen utvalgte sitater fra den mektige talen: «The future of the Church can and will issue from those whose roots are deep and who live from pure fullness of their faith. It will not issue from those who accomodate themselves merely to the passing moment…». Og videre: «We have noe need of a Church that celebrates the cult of action in political prayers. It is utterly superfluous». Og Ratzinger ser for seg en fornyet kirke vokse frem: «Let us go a step farther. From the crisis of today the Church of tomorrow will emerge – a Church that has lost much. She will become small and will have to start afresh more or less from the beginning. She will no longer be able to inhabit many of the edifices she built in prosperity. As the number of her adherents diminishes, so it will lose many of her social privileges.». Og han fortsetter: «The Church will be a more spiritual Church, not presuming on a political mandate, flirting as little with the Left as with the Right». Han avslutter slik: «And so it seems certain to me that the Church is facing very hard times. The real crisis has scarcely begun. We will have to count on terrific upheavals. But I am equally certain about what will remain at the end: not the Church of the political cult, which is dead already, but the Church of faith».

Denne visjonære, ja profetiske betraktning gir veiledning og håp i en verdiforvirret tid, der den kristne tro og lære er i ferd med å bli stadig mindre relevant i våre vestlige samfunn. Katolsk tro er vital, og kirken voksende i flere utviklingsland. Det er gledelig. I sum har antallet katolikker faktisk steget betydelig de siste 40 år, fra ca. 700 millioner i 1970 til nærmere 1.3 milliarder i dag. Og hovedgrunnen er altså veksten i Afrika og Asia. Situasjonen er som nevnt annerledes i det gamle Europa, som i mange århundrer vært det inspirerende arnestedet for utbredelsen av troen på Kristus. Vi får håpe at den aktuelle avkristningen er et nødvendig trinn i en utvikling mot en konsolidert kristen minoritetskirke, som med stort pågangsmot og glødende tro vil bidra til en fornyet evangelisering av de tapte områder. Kristus har gitt oss et godt grunnlag for dette håpet da han i dåpsbefalingen, etter oppstandelsen, sa til disiplene: «Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende» (Matteus 28. kapittel, vers 20). Det har Han vært i to tusen år, selv om mange av kirkens tjenere i perioder har gjort hva de kunne for å hindre troens utbredelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: