Bioteknologi og etikk

Teknologiske fremskritt har gitt menneskeheten mange velsignelser. Fra den industrielle revolusjon startet i Storbritannia for mer enn 200 år siden og til i dag, er det slike fremskritt som først og fremst har formet den verden vi lever i. Og det har vært en utvikling som bare har gått raskere og raskere. Drivkreftene bak denne utviklingen er som regel sterke nasjonale og menneskelige behov og utsikter til stor fortjeneste for kapitalister. Våpenteknologien har vanligvis gjort enorme fremskritt når krig forberedes, truer eller er i gang. Eksempelvis ble atombomben utviklet i skyggen av annen verdenskrig. Og siden den gang er mye uhyggelig skjedd på dette området, ikke minst ved bruk av digital teknologi som har åpnet for «avstandsangrep» med en ufattelig høy presisjon. For tiden er digital robot-teknologi og førerløse fremkomstmidler noe av det som er i vinden. Og på det medisinske området har den digitale revolusjon gitt nye og epokegjørende muligheter innenfor f.eks. diagnostikk og kirurgi.

Det er innlysende at den teknologiske utvikling ikke bare er til det gode for menneskeheten. Onder og farer følger utviklingen som en skygge. Atombombens eksistens er antagelig krigsforebyggende, men samtidig er denne totalødeleggende bomben praktisk talt umulig å bruke, endog i forsvarsøyemed. En atomkrig vil bli et ragnarok som truer nær sagt alt liv på vår klode. Misbruk av digital teknologi skjer daglig og er ett av tidens store debattemaer. Terrorister har stor nytte av slik teknologi – man kan bare ane hva den omseggripende bruken av droner kan bety for grupperinger som ønsker død og ødeleggelse av sivilsamfunn. Men også vanlige kriminelle har lenge hatt «glede» av digitale hjelpemidler. Nettkriminalitet er utbredt over hele verden.

For mitt formål behøver ikke denne listen forlenges. Den er tilstrekkelig til på ny å understreke betydningen av reflektert ambivalens og høy etisk bevissthet når det er spørsmål om å ta i bruk ny teknologi. Historien viser at gjennomgående er det teknologenes begeistring som smitter over på beslutningstakere og derved blir bestemmende for hva som realiseres. Og først når rusen har lagt seg, blir etiske reservasjoner og motforestillinger et tema. Men da er det ofte for sent. Det teknologiske gjennombrudd er et irreversibelt faktum. Eksempel: Face-book og lignende plattformer var en «utrolig» oppfinnelse som ville «bringe mennesker nærmere hverandre» osv. Det har disse utvilsomt gjort, ikke minst i disse corona-tider hvor de fleste lever ganske så isolert. Disse digitale kontaktmuligheter er i slike situasjoner av uvurderlig betydning. Men blåmandagen er for lengst kommet. Dette uredigerte, sosiale medium er også et verbalt kloakkrør. Og eieren har bidratt til ukontrollert spredning av enorme mengder private opplysninger fra brukerne. Det er tid for selvransakelse og besinnelse.

Så til mitt egentlige tema: Bioteknologiens stadige fremskritt. Også på dette punkt har forskerne og beslutningstakerne utvilsomt gode intensjoner. Mest aktuelt er fertilitetsområdet, der hensikten er å hjelpe barnløse med å få barn. De tekniske mulighetene er etter hvert blitt mange, og oppfinnsomheten er stor. Det kan være grunn til å minne om hva som er lovlig i dagens Norge. Først en gammel ordning: inseminasjon av sæd. I ekteskap der mannen er uten evne til å befrukte sin kone har dette vært tillatt og i bruk i over 80 år. Den gjeldende bioteknologiloven tillater dette også når mannen er «bærer av alvorlig arvelig sykdom» og videre «når to kvinner er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold». Også assistert befruktning – utenfor kroppen – er tillatt etter norsk lov. Det betyr at kvinnens egne egg kan befruktes på denne måten, enten av en ektemanns eller samboers sæd, eller ved hjelp av donor-sæd, og deretter plasseres inn i hennes livmor. Slik befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift, eller som er samboer «i ekteskapslignende forhold», også likekjønnede sådanne. Det barn som måtte bli frukten av at donor-sæd er benyttet ved assistert befruktning, har etter bioteknologiloven § 2-7 rett til å få vite navn på donoren – dets biologiske far – når det fyller 18 år. Det samme er ikke uttalt for barn født etter inseminasjon av donor-sæd, men det må bero på en inkurie. Det er ingen grunn til å skille mellom assistert befruktning og inseminasjon på dette punkt. Videre forbyr loven enhver form for eggdonasjon fra en kvinne til en annen, hva enten sistnevnte lever i ekteskap eller ikke. Og befruktede egg kan ikke innsettes i livmoren til en annen kvinne enn den som eggcellen stammer fra. Loven åpner heller ikke for noen form for surrogati, altså at en «erstatningsmor» bærer frem et barn på vegne av andre, hva enten dette skjer ved inseminasjon av sæd eller eggdonasjon fra «bestilleren».

Dette er en kortversjon av gjeldende regler om «befruktningshjelp». I forlengelsen av disse er det i bioteknologiloven gitt regler om blant annet genetisk undersøkelse av befruktede egg (preimplantasjonsdiagnostikk) og om genterapi (påvirkning av celler med tilføring av genetisk materiale), altså det man kan kalle genmanipulering. Begge disse tiltak kan etter gjeldende lov bare benyttes for å hindre at alvorlige arvelige sykdommer overføres til det barnet som fødes.

I de siste to år er det blitt klarlagt at et klart flertall i Stortinget går inn for endringer i bioteknologiloven som vil innebære at inseminasjon og assistert befruktning blir lovlig i Norge. Planen var å få disse endringene gjennomført i løpet av vårsesjonen 2020, men på grunn av den pågående corona-krisen er det uvisst om lovendringene vil bli gjennomført denne våren. Det er likevel lite tvilsomt at de kommer.

Dette bærer bud om at vi bare har sett begynnelsen på en radikal endring av verdier og etikk, som høyst sannsynlig vil følge etter en stadig utvikling i bioteknologien. Fra en kristen-etisk synsvinkel, og i alle fall fra en katolsk sådan, er det lite av det som er tillatt i dagens norske bioteknologilov som er akseptabelt. Tradisjonell katolsk lære er at seksuell omgang utelukkende hører til i det heterofile ekteskap, og at menneskelivet starter i befruktningsøyeblikket. Et befruktet egg er derfor potensielt et fullverdig menneske og har et absolutt krav på beskyttelse. Følgelig blir f.eks. all forskning på og destruksjon av befruktede egg uakseptabel. Dette skal ikke utdypes i denne sammenheng. Siden avstanden mellom katolsk/kristen etikk og dominerende oppfatninger i dagens Norge er så stor, vil jeg se litt nærmere på enkelte sider ved den bioteknologiske utvikling i et mer allmenn-etisk perspektiv.

Først en mer overordnet refleksjon. Som nevnt er det en såkalt god hensikt bak de bioteknologiske fremskritt og de lovregler vi har om befruktningshjelp. Mange mennesker har et naturlig og sterkt ønske om å ha egne barn. Naturen selv løser dette problemet for de fleste ved normalt seksuelt samkvem mellom kvinne og mann. Og dersom dette skjer mellom to som har en dyp kjærlighet til hverandre, har naturen sørget for det beste utgangspunkt for barnets oppvekst. Men av ulike grunner er det noen heterofile par som ikke kan få barn. Og likekjønnede par og enslige kan etter naturens orden ikke få barn. Enkelte barnløse heterofile par har valgt adopsjon og fått barn på det viset. Det er som regel en lykkelig løsning både for barnet, adopsjonsforeldrene og normalt også for de biologiske foreldrene.

Etter hvert som bioteknologien ga muligheter for befruktningshjelp til nær sagt alle, viste det seg at «alle» – også mange av dem som fra naturens side umulig kan få barn – har sterke ønsker om dette. Og denne kombinasjonen av det teknisk mulige og sterke ønsker fra ulike befolkningsgrupper, er blitt vanskelig å motstå i vårt liberale velstandssamfunn, som ellers legger til rette for behovstilfredsstillelse for folket på de fleste livsområder. I parentes bemerket: Det siste her er å gi eldre par bedre muligheter for sex på sykehjem! De som ser betenkeligheter ved at den bioteknologiske utvikling styrer etikken, overdøves i media, som ofte fylles av tårevåte reportasjer om lesbiske par eller enslige som sterkt ønsker seg barn, eller lykketårer fra dem som har fått sine barn og beskriver den harmoniske familien. Jeg vil på ingen måte bestride oppriktigheten i disse ønsker, men den slags individuelt-sentimentale reportasjer fører gjerne til at etiske prinsippspørsmål forsvinner i tåken. Det så vi tydelig også under abortdebatten på 1970-tallet, og vi ser tilløp til det samme i debatten om aktiv dødshjelp. Når så reportasjen avsluttes med uttalelser fra velmenende psykologer, familieterapeuter mv. om at «intet tyder på at barn som vokser opp hos lesbiske par, eller hos single for den saks skyld, får en dårligere oppvekst enn hos den vanlige heterofile familien», er gjerne siste ord sagt. Slike uttalelser har et begrenset grunnlag i empiri. Og det er noe selvmotsigende i den norske debatten på dette punkt. Når temaet er fars rolle i barns oppdragelse, som i debatten om pappapermisjoner, understreker fagfolk og andre hvor viktig han er som rollemodell ved siden av mor. Men er det tale om at lesbiske par eller enslige kvinner skal få befruktningshjelp, hører vi ikke en døyt om fars betydning i barnets utvikling. Disse radikale endringer av tradisjonelle familiemønstre, er et relativt nytt fenomen av et foreløpig begrenset omfang. Lite vet man om langsiktige virkninger. I det følgende skal jeg berøre enkelte andre og mer konkrete motforestillinger.

I Klassekampen 10. april 2018 kommenterte redaktør Bjørgulv Braanen debatten om bioteknologiske fremskritt, eggdonasjon og assistert befruktning til enslige. Han var ikke urolig for at enslige «ikke kan være like gode omsorgspersoner som ektepar», men for at hvert skritt vi tar på dette området «kan føre oss nærmere et samfunn der barn produseres løsrevet fra menneskene og deres mellommenneskelige relasjoner». Det er i sannhet et uhyggelig scenario, i første rekke for de barn som blir resultatet av slike eksperimenter. Men disse sistnevnte synes ikke å være Braanens hovedbekymring. Han er først og fremst opptatt av at det i kjølvannet av slik manipulering av naturen kan oppstå «et marked, ikke bare for sæd, men også for kjøp og salg av egg, i kombinasjon med innleide surrogatmødre». Det er den kommersielle utnyttelse av situasjonen, som primært uroer Braanen, som her nok er noe preget av sitt (fortidige?) marxistiske grunnsyn. Jeg skal ikke underkjenne at dette kan bli et problem. Det er det allerede om man ser utover i det internasjonale landskap. Foretak tjener store penger på organisert surrogati, sæd- og eggdonasjon, ikke minst i USA. Følgende annonse for egg-donasjon benyttes av et foretak i California: «We are known as the Gold Standard for egg donation, representing the brightest, most beautiful, kindhearted and accomplished SuperDonors in the world». Og nordmenn benytter seg av slike tilbud, endog surrogati. Vi har en tidligere mannlig politidirektør og statssekretær, nå sykehusdirektør, som lever i homofilt parforhold, og som har bestilt og hentet barn fra surrogatmor i utlandet. Det var jo ulovlig her til lands!

Min hovedbekymring ved de metoder for befruktningshjelp som i første rekke er aktuelle, assistert befruktning til enslige og eggdonasjon, er identitetsbehovet til de barna som blir resultatet av disse. Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, er fundamentale spørsmål i menneskers liv.  at et flertall Vi vet nå at et flertall på Stortinget vil åpne for at et donor-egg kan befruktes av donor-sæd og deretter innføres i en kvinne som lever i et partnerforhold, heterofilt eller likekjønnet. Barnet vil i så fall få fire foreldre, og de som barnet vil oppleve som foreldre, har det ingen genetisk tilknytning til. Dette er jo ganske ekstremt. Men har man identitetsbehovet for øye, oppstår jo problemer allerede ved den tradisjonelle sæddonasjonen, ved assistert befruktning med donor-sæd og ved eggdonasjon.

Som nevnt foran åpner gjeldende lov for at barnet som er resultatet av donor-sæd, har krav på å få vite donorens identitet når det er fylt 18 år. Denne retten har eksistert i ca. 15 år nå. I Norge er det satt en grense for hvor mange barn en sæd-donor kan bli opphav til: Øvre grense er åtte barn. Men sæd-donasjon ved inseminasjon til ektepar har som nevnt eksistert i mange år, og tidligere var sæd-giverne anonyme. Mange barn er derfor avskåret fra å få vite hvem deres far er. Med de begrensninger norsk lov har satt for assistert befruktning, egg-donasjon og surrogati, har utlandets mer liberale regler vært løsningen for mange. Resultatet er at mange barn fødes uten å kunne få vite biologisk fars identitet, og noen fødes uten mulighet for å vite hvem som er deres genetiske mor.

I diskusjonene om bioteknologiske fremskritt har barnets identitetsbehov spilt en underordnet rolle. Det er de barnløses ønsker om befruktningshjelp som dominerer debatten. Men vi vet av erfaring, fortalt oss gjennom mange enkeltskjebner, at det kan være av en eksistensielt avgjørende betydning for mange mennesker å få kjennskap til sitt biologiske og genetiske opphav. De mest kjente eksemplene har vi fra adopsjonssakene, eksempelvis illustrert ved TV-programmer som hjelper adopterte til å finne frem til biologiske foreldre. Det er ofte lykkelige møter, som endrer på manges livssituasjon.

 Det er derimot ingen grunn til å tro at det vil være en lykkelig oppdagelse om en ungdom får vite at biologisk/genetisk far eller mor er opphav til tallrike barn spredt rundt i verden, og at de har inngått et kommersielt samarbeid med et foretak som utfører ulike former for befruktningshjelp. Og med dagens norske regler for øye: Situasjonen er neppe så mye bedre om avkommet får vite at dets biologiske far er en sæd-donor som har gitt opphav til syv halvsøsken av ukjent identitet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at kunnskap som nevnt, tilført en ungdom fra dem han trodde var far eller mor, vil virke sjokkartet og hos mange traumatiserende. Dette kan faktisk tale for at anonymitet for opphavsforeldre tross alt er det beste. Den retten barnet har i Norge til å kjenne biologisk fars identitet, begrenses for øvrig av at det ikke foreligger noen plikt for foreldrene til å fortelle barnet at det er resultat av sæd-donasjon fra en ukjent mann.

Og anonymiteten reiser nye spørsmål. Den samme mann eller kvinne (ved eggdonasjon) vil kunne være opphav til en rekke barn, som altså blir halvsøsken. Risikoen for at disse barna havner i parforhold med hverandre er kanskje liten, men den er på ingen måte fraværende. Det er ikke uten grunn at vår straffelov forbyr seksuell omgang mellom søsken, derunder halvsøsken. Det er selvsagt ikke straffbart med slik omgang når man er uvitende om søskenforholdet, men en viktig del av begrunnelsen for straffbarheten slår til også her: Det er en forhøyet risiko for uheldige eugeniske (arvemessige) følger for avkom etter slik incest. Denne risikoen tales det sjelden om i den offentlige debatten.

Et annet dystert scenario er dette: Når mennesket er gitt muligheter for å velge genetisk opphav til sitt barn, vil det lett tvinge seg frem krav om bestemte egenskaper hos donorene. Våre vellykkethets-idealer vil bli bestemmende for valget. Noen ønsker spesielt intelligente barn, andre ønsker idrettstalenter, kunstneriske begavelser osv. Og alle ønsker vakre barn. Dette er ingen fantasifull utopi fra min side, men allerede en realitet i det internasjonale markedet på dette området. Jeg viser til sitatet foran med reklame for en californisk fertilitetsklinikk. Og dersom de rester av puritanisme som fortsatt finnes i den norske folkesjelen, fører til at vi gir vesentlig strengere regler enn de som gjelder i andre land, vil det medføre at mange potensielle foreldre reiser utenlands på jakt etter super-donorer. Noen gjør det som nevnt allerede. Jeg behøver neppe tilføye at det er de mest velstående som vil nyte godt av disse «privilegier».

Selv om noen benekter det, er vi i den vestlige verden inne på et skråplan på det bioteknologiske feltet. Når f.eks. noen tar til orde for såkalt altruistisk surrogati, f.eks. en erstatningsmor som uten godtgjørelse påtar seg å føde et barn for en barnløs venninne, er veien kort over til surrogati i kommersielt øyemed. Dette er illustrerende for hvordan skråplaneffekten arter seg. Velmenende forslag bærer i seg kimen til neste skritt i en stadig farligere utvikling. Kanskje ser vi det tydeligst når adgangen til sæd-donasjon anføres som god grunn til å innføre eggdonasjon. Og det er de mest liberale land som fører an i utviklingen. De drar resten etter seg. Et hyppig brukt argument i den norske debatten er nettopp dette: «Men det er jo tillatt i Danmark, Sverige og Nederland…». Og da må jo vi følge etter – som vi nesten alltid har gjort på så mange områder.

Som jeg har understreket, er det et sterkt ønske om å få barn som driver frem den del av den bioteknologiske utvikling vi her taler om. Og det er mange mennesker som bærer på dette ønsket, som i utgangspunktet er meget naturlig og forståelig. Samtidig drepes det hvert år ca. 15 000 potensielt fullverdige menneskebarn ved provosert abort. Disse er altså uønsket av mødrene. Det er noe paradoksalt i dette. Og det er naturligvis helt utopisk å tenke seg at de uønskede fostre ved offentlige stimuleringstiltak får leve og fødes, for så å adopteres av dem som sterkt ønsker barn. Men det er lov å tenke seg en slik bro mellom dem som vil abortere og dem som sterkt ønsker seg barn. Det ville ha vært et fremskritt i humanitet og sivilisasjon. Det er bare en drøm, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til Ciceros utbrudd: «O tempora, o mores!».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: