Et nytt fenomen

Vi ante det før han ble valgt, og vi fikk det bekreftet kort etter valget av Donald Trump til president i 2016: De åpenlyse løgner var en del av hans metode og strategi. Det startet med at hans medierådgiver overdrev sterkt antallet mennesker som var møtt frem til The Mall under president-innsettelsen. Da innvendingene strømmet inn, ble begrepet «alternative fakta» presentert. En eufemisme for rene usannheter som vi knapt har sett maken til i et sivilisert vestlig demokrati.  Og slik fortsatte det under hele Trumps presidentperiode. Den amerikanske forfatteren John Freeman gir en treffende beskrivelse: «De siste årene har Trump tilbudt folk en ferie fra ubekvemme sannheter. Men tror du på fakta, bevis eller noe som ligner på sannhet, har Trump-æraen vært psykologisk utmattende.» Heldigvis har moderne media etablert en ordning med «fakta-sjekkere», som avslører usannheter fra fremtredende politikere. Ingen i USA slår Trump i å presentere usannheter, han er en suveren «vinner».

I sin tid lanserte daværende kardinal Ratzinger begrepet «relativismens diktatur». Han siktet nok til den moderne tids verdiforvirring og – oppløsning. Begrepet gjaldt altså normer og verdier. Den gode kardinalen kunne neppe forestille seg at det skulle kunne brukes på systematisk villedende omgang med fakta fra en amerikansk president. Da blir også sannheter relative, eller utskiftbare, og vi serveres en fiktiv virkelighet. Og altså fra verdens mektigste person, med de konsekvenser det kunne ha og hadde. Riktignok hadde verden ledd av Saddam Husseins informasjonsminister og hans løgnaktige propaganda, han fikk da også tilnavnet «Komiske Ali», men i vestlige demokratier var den slags uhørt. Nå er jeg ikke naiv om politikeres omgang med fakta i demokratiene. Fakta tøyes, usannheter formidles ved bevisst uforsiktighet, fakta utelates osv. Politikken er ingen søndagsskole. Men usannheter er normalt ikke ledd i en bevisst strategi.

Til tross for at Trump var en systematisk løgner, fikk han nesten halvparten av stemmene ved valget i høst – ca. 74 millioner. Han var altså nær ved å vinne. Og flertallet som stemte på ham, var naturligvis ikke pøbel og undermålere. De må ha visst at han mildt sagt hadde en lettvinn omgang med fakta. Men det betød ikke mer enn at de ville at han skulle fortsette som president. Jeg spør meg selv om vi her står overfor et spesifikt amerikansk fenomen, eller om den moderne tidsånd i våre vestlige samfunn innebærer at mange har et mer «avslappet» forhold til fakta og sannhet. Naturligvis var Trump ekstrem, men det kan være grunn til å spørre om forpliktelsen til å være sannferdig er noe devaluert også i vårt samfunn.

Jeg flytter blikket fra den politiske sfære, der løgner kan ha store konsekvenser, til et mer fredelig område: filmproduksjon basert på «reelle begivenheter». Her finner vi to aktuelle eksempler på «konstruert virkelighet». I begge beskrives virkelige personer, som levde i vår nære fortid, og som har høyst oppegående etterkommere. Serien «Atlantic crossing» gikk på TV høsten 2020 og omhandler særlig kronprinsesse Märthas nære vennskap med president Franklin D. Roosevelt under annen verdenskrig og hennes rolle i de alliertes bestrebelser for å få USA med i krigen mot Hitler. Et hovedankepunkt mot filmen – fra faghistorikere – er at den blåser opp kronprinsessens betydning utover alle rimelige proporsjoner, bedømt ut fra den empiri og dokumentasjon som foreligger. Men serien fremstiller også kronprins Olav som en bitter og sjalu ektemann, som endog drikker seg sørpe full på en pub i London. Også her fjerner filmen seg fra empirien, og det er ikke mindre alvorlig.  Jeg er ikke så opptatt av de åpenlyse sex-scenene mellom kronprinsparet, de er bare så unødvendige, påklistrede og altfor detaljerte. Antydningens kunst er fortsatt fremmed for mange norske filmskapere. Konsekvent undervurderes seerne. Beskrivelsen av vår senere kong Olav må såre hans nærmeste, vår nåværende kongefamilie.

Det må gjelde så meget mer for nålevende, nære etterkommere av politiinspektør Knut Rød, som var medansvarlig og sentral ved arrestasjonen og deportasjonen av jødene med «Donau» i november 1942. Det bar rett til gasskammeret og døden for hundrevis av norske jøder, uten at man kan hevde at de ansvarlige var klar over dette. I filmen «Den største forbrytelsen», som hadde premiere i romjulen 2020, fremstilles Rød endimensjonalt som en følelseskald psykopat med ett mål for øyet: Bli kvitt flest mulig jøder. Han viser ingen nåde, selv ikke overfor jødiske naboer som han kjente godt. Mot slutten av filmen opplyses det at Knut Rød ble frifunnet i 1948. Denne opplysningen er bare egnet til å forvirre. Det er nesten slik at man mistenker filmskaperne for å skape et inntrykk av et antisemittisk rettsoppgjør. Tiltalen mot Rød gjaldt «bistand til fienden» under krig. Lagmannsretten ble ledet av den høyt respekterte juristen Erik Solem, som også administrerte saken mot Quisling. Rød ble enstemmig frifunnet av tre juridiske dommere og fire legdommere. Retten fant bevist at Rød gikk inn i NS og statspolitiet utelukkende for å dekke over sitt «landsgagnlige» arbeid for motstandsbevegelsen. Han var altså dobbeltagent, og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge vitnet om dette i retten. Rød var heller ikke nådeløs overfor jødene, men sørget tvertom for at flere av dem ble varslet og kom seg over til Sverige. Han fikk dessuten ved forhandlinger med tysk ledelse fritatt en del jøder fra transporten. Og retten konstaterer at dersom han hadde trukket seg før arrestasjonene, ville disse ubønnhørlig ha funnet sted likevel, og motstandsbevegelsen hadde mistet en viktig brikke i kampen mot naziherredømmet.

Etter frifinnelsen gikk Knut Rød tilbake til sin stilling i politiet og arbeidet der til han gikk av med pensjon. Hans etterkommere har gjennom årene lidt meget under den forvrengte fremstilling som enkelte ved Holocaustsenteret har gitt av den frifinnende dommen, samtidig som Rød er fremstilt utelukkende som en kynisk «nazist». Det er dette feilaktige narrativet filmen utvilsomt bygger på. Det dramaturgiske grepet kan ikke rettferdiggjøre slik forvrengning av virkelige menneskeskjebner.

Jeg innledet denne artikkelen med ekstrem løgnaktighet på høyeste politiske nivå. Men kristne grupperinger kan heller ikke si seg fri fra et lemfeldig forhold til fakta og manipulering av informasjon. For det første er det mange reaksjonære «evangelikale» kristne som helhjertet støtter Trump og vanvittige konspirasjonsteorier. Men også blant katolske geistlige finnes det enkelte som faller i en lignende bås. Den omstridte erkebiskopen Carlo Maria Viganò støtter vaksinemotstanden i USA og er angivelig med i en gruppe som hevder at koronapandemien utnyttes til å begrense folks frihet og danne en «verdensregjering» (Eric Stoddhart i The Tablet). Og her til lands har en nylig sluppet film, «Covidfilmen 2020 – Historien om hvordan tall og ord lammet en hel verden», fått Folkehelseinstituttet til å advare mot farlige feil og misvisende konklusjoner, avdekket av Faktisk.no. Man er engstelig for at filmen skal få folk til å nekte vaksinering. Konsekvensene kan bli katastrofale, særlig i hardt pandemirammede land. Når vitenskap og fakta neglisjeres og erstattes av en «ny virkelighet», er vi på et farlig skråplan. Det er mange, store og små, urovekkende tegn på at det kan gå utforbakke. Vi behøver alle større årvåkenhet – på mange plan.

Derfor er det godt begrunnet når politikeren Trine Skei Grande nominerer «The International Fact-Checking Network» til Nobels Fredspris. Faktasjekkere er i vår tid så viktige at en slik pristildeling kan være aktuell. Virksomheten er utvilsomt fredsrelevant. Verdenslederes løgner kan føre til internasjonale kriser og i verste fall til krig. Eller bli en viktig drivkraft i en ønsket opprustning med sikte på en krigføring. Det er nok å tenke på Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels i 1930-årenes Tyskland. I 1960-årenes antikrigsbevegelse hadde den amerikanske matematikeren og visesangeren Tom Lehrer en vise med en strofe om Hitler: «He is dead, but he won´t lie down», som et apropos til nynazistiske og fascistiske tendenser. Strofen er enda mer aktuell i dag, og den synes dessverre også å treffe Goebbels.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: