Menneskeverd i en koronatid

Når dette skrives, har norske myndigheter forsiktig begynt å lempe på de restriktive tiltakene som ble satt i verk 12. mars. Smittespredningen er kommet under en viss kontroll, og antall sykehusinnleggelser med og uten intensivbehandling går langsomt nedover. Men dødstallene stiger fortsatt og har passert 190. Ser vi til andre land, er det dramatiske inntrykk. Disse behøver jeg ikke utdype, de er kjent for alle som følger med. De fleste land har satt i verk meget inngripende tiltak for å begrense smittespredningen. Norge er blant dem. I en situasjon med mye vitenskapelig uvisshet valgte norske myndigheter på et relativt tidlig tidspunkt å gå drastisk til verks ut fra en «føre var»-tankegang. Enorme økonomiske kostnader er følgen av tiltakene, og det kan ta lang tid før vi eventuelt igjen er tilbake i den posisjonen vi var før pandemien. De menneskelige omkostningene er også store: Arbeidsledighet, konkurser og sannsynligvis sosiale og familiære negative konsekvenser vi i dag ikke har oversikt over.

Alt dette settes i verk for å redde flest mulige menneskeliv. Og det gjøres selv om korona-viruset primært dreper gamle mennesker med underliggende sykdom  eller lidelser, mennesker som etter naturens orden skal dø om ikke så lang tid. De som ofrer mest i kampen mot virusets dødbringende virkninger, er helsepersonellet. De kjemper under umenneskelig tøffe arbeidsforhold, med lite søvn, begrenset smittevernutstyr og høy personlig helserisiko. Vi vet fra andre land at mange er blitt smittet, altfor mange har mistet livet, og enkelte har tatt sitt eget liv. Men også i vårt land har disse frontsoldatene meget krevende og risikofylte arbeidsdager. De fortjener all den støtte og oppmerksomhet de kan få.

Det vi ser av innsats mot viruset i denne vanskelige tiden, både i form av politiske tiltak, permitteringer, prioriteringer av offentlig pengebruk og ikke minst kurativ innsats på helseinstitusjonene, viser vårt samfunn fra sin beste side. Alle ofrer noe for å hindre at mange gamle og syke dør. Dette viser en høy respekt for menneskeverdet – for menneskelivets uvurderlige verdi – og er i samsvar med den kristne og humanistiske kulturtradisjon som vi gjerne viser til. Riktignok er det noen røster som kan bære bud om litt andre verdier. To medisinske professorer grep den 16. april fatt i en uttalelse i Aftenposten fra 1. april der en person skrev: «Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen». De skriver: «Men han nevner ikke at rundt 1.6 millioner nordmenn ikke er unge og friske». Professorene kritiserer også det syn nevnte person gir uttrykk for når han synes å ønske at «epidemien brenner seg gjennom befolkningen i sakte tempo». De anfører at vi i så fall risikerer «økende smittetall og mange dødsfall i aldersgruppene fra 50 år og oppover».

Det finnes nok dem som mener at det er en omkostning vi bør ta. Det er vel nettopp det svenskene synes å gjøre. De lar samfunnsmaskineriet gå stort sett som før epidemien, sparer enorme summer sammenliknet med restriktive land som f.eks. Norge og Danmark, men har en høy andel smittede og dødsfall blant eldre mennesker. Jeg vil ikke hevde at dette er et bevisst kynisk spill med eldre og sykes liv og helse, men i sin virkning synes denne strategien å akseptere en større omkostning i den retning.

Likevel: I de aller fleste land ofres samfunnsøkonomien for å redde liv og helse. Men da kan det være grunn til å reflektere litt over menneskeverdets status i vårt og enkelte andre land som nå kjemper mot dette farlige viruset. Dersom menneskelivets ukrenkelighet over tid får en svekket gyldighet som forpliktende norm, er det ikke utenkelig at sykdommer som særlig truer eldre og syke mennesker, i fremtiden ikke blir møtt med den samme vilje til bekjempelse som vi ser i dag.

Spørsmålet blir da: Er det så noen tegn til svekkelse av menneskeverdet i vår vestlige verden? Mitt svar er ja. Det er over noen tiår tydelige tegn på at respekten for menneskelivet er for nedadgående. Vi ser det tydeligst ved livets ytterpunkter: Både når et nytt menneskeliv spirer og når alvorlig sykdom, fysisk forfall, smerte og ensomhet rammer den aldrende. Jeg kommenterer først sistnevnte fase. Flere av Europas gamle kulturnasjoner har for lengst innført en adgang for mennesker til å få såkalt «aktiv dødshjelp». Det betyr altså at en person får rett til å dø ved hjelp av medisinsk personell, som avslutter dennes liv med hensikt. Nederland har vært et foregangsland i denne utviklingen og er etterfulgt av Belgia og Luxembourg. Lovens vilkår i disse landene er – ved somatisk sykdom – kort sagt at pasienten har uutholdelige smerter og er håpløst syk. Og naturligvis at det foreligger samtykke fra denne. Også psykisk syke og demente kan få aktiv dødshjelp, og da er det nok at samtykket forelå før sykdommen ble altfor inngripende. I Nederland har antallet som får dødshjelp økt kraftig. I 2017 fikk 6585 personer dette, derav 83 med psykisk sykdom. Tolkingen av lovens skjønnsmessige kriterier er i praksis blitt stadig mer liberal, og mange mener at Nederland er ute på et skråplan. Det er i så fall ikke uventet. Når først prinsippet er innført, ligger det i den kortsiktige nåtidsmaterialismens natur, der stadig færre har en himmel over sine liv, at utglidninger lett vil finne sted. For de som styrer utviklingen kan spørsmålet bli: Hva er mest nyttig for samfunnet? For de pårørende?

I Belgia er reglene litt forskjellige fra Nederland. Det er ikke noe krav at pasienten er døende, og det er ingen nedre grense for å få «aktiv dødshjelp». I Nederland er aldersgrensen 12 år. Skjærer man gjennom alle vakre ord om at barnet skal være «modent» og gi et «informert samtykke» er realiteten at det er foreldrene som styrer dette. Det gir uhyggelige perspektiver, som jeg neppe behøver å utdype.

Situasjonen er heldigvis annerledes i vårt land, der det fortsatt er et flertall som ikke vil innføre en adgang til «aktiv dødshjelp». Men flertallet blir stadig mindre. I Fremskrittspartiet er det sterke krefter som ønsker en slik adgang, det samme i flere politiske ungdomsorganisasjoner. Blant landets leger har det vært en massiv motstand, men tilhengerne av «aktiv dødshjelp» øker blant de yngre. Det er altså fortrinnsvis ungdommen som har et liberalt syn her. Det lover ikke godt, og det går neppe mange år før spørsmålet for alvor kommer på de ledende politikeres agenda, og hvor utfallet kan bli at Norge føyer seg inn i rekken av de land som tillater «aktiv dødshjelp».

Jeg kan ikke her drøfte spørsmålet i større bredde. Jeg nøyer meg med å antyde at et samfunns omfattende praktisering av «aktiv dødshjelp», som i Belgia og Nederland, over tid kan påvirke den oppfatning omgivelsene har av eldre og varig syke personer – som individer med et stadig mer svekket menneskeverd. Da er vi inne på farlige veier. Så skal jeg avstå fra enhver spekulasjon omkring det høye antall døde som følge av viruset i enkelte land kan ha sammenheng med et noe annet menneskesyn disse steder. Det ville være en hån mot et kjempende helsepersonell og uten ethvert empirisk belegg. Men det forhindrer ikke at jeg er urolig over de langsiktige virkninger av lovgivningen om «aktiv dødshjelp» og praktiseringen av denne i gamle europeiske kulturnasjoner.

Også ved menneskelivets begynnelse er menneskeverdet truet. Vi har sett det lenge, og det viser seg også i den aller nyeste abortdebatten i vårt land. Vår abortlov har nå i mange år gitt kvinnen rett til selv å bestemme om hun vil ta abort frem til utløpet av tolvte svangerskapsuke. Abort etter den tid krever samtykke fra en nemnd med to leger. Det kreves da at visse kriterier er oppfylt, f.eks. at fullbyrdelse av svangerskapet vil sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon eller at svangerskapet er resultatet av et seksuallovbrudd. Generelt gjelder at vilkårene skal tolkes strengere jo lenger ut i svangerskapet kvinnen er kommet, og etter utløpet av attende svangerskapsuke kreves «særlig tungtveiende» grunner. Og her kommer en absolutt skranke inn: Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til abort ikke gis. I praksis blir nær sagt alle abortsøknader som behandles i nemnda, innvilget. Med andre ord gjelder selvbestemmelsen de facto også etter utløpet av tolvte svangerskapsuke, og i alle fall frem til utløpet av den attende uken.

Allerede kravet om «fri abort», som i sin tid bar frem den loven vi i dag har, innebar en fullstendig nedgradering av fosterets menneskeverd. I dag er det et overveldende flertall som støtter denne loven. For å få aksept for dette synet, måtte kvinneaktivistene omdefinere det befruktede egget og det senere fosteret fra å være et potensielt fullverdig menneske til kun å bli «en del av kvinnens kropp», en celleklump som ofte forstyrret og skapte vansker for hennes fremtidige liv. I propagandaen ble assosiasjonene til en svulst nærliggende. Jeg skal på ingen måte bagatellisere de grunner som kan anføres for å ønske eller få en abort, noen av dem er dypt menneskelige og lette å forstå. Men man dreper ikke barn selv om de skaper en meget vanskelig situasjon for foreldrene. Og da er vi ved kjernespørsmålet: Når oppstår et menneskeverdig liv, som har krav på fullt vern. For meg er det eneste rasjonelle og bokstavelig talt naturlige tidspunkt når mann og kvinne har fullbyrdet sitt samleie, kvinnens egg er befruktet, og nytt liv vitterlig er skapt. Da har naturen lagt alt til rette for at et menneske blir til. Dette er også kirkens absolutte standpunkt.

Abortaktivister og andre tilhengere av prinsippet om selvbestemt abort kan ikke angi noen rasjonell grense for når et beskyttelsesverdig menneskeliv oppstår. Det nærmeste synes å være den absolutte grense loven setter: Når fosteret er levedyktig, altså utenfor morens kropp, inntrer det ukrenkelige, menneskeverdige liv. Men dette er en høyst relativ grense. Den varierer med legevitenskapen til enhver tid og med medisinsk utstyr og kompetanse ved det aktuelle sykehuset. Man befinner seg altså i den absurde situasjon at et foster som i går kunne aborteres, i dag er et menneskeliv som det brukes store ressurser på å redde og holde i live. Og tilsvarende underlige paradokser kan oppstå samtidig, mellom sykehus i ulike distrikter og i nærliggende land. Det er ikke underlig om slikt skaper en smule forvirring hos dem som reflekterer over dette. De synes ikke å være mange.

Utviklingen av fosterdiagnostikken vil ytterligere bidra til at abortpraksis vil stride mot det vi gjerne forbinder med respekt for menneskeverdet. I dag er det bare gravide over 38 år som har rett til slik diagnostikk, ellers er det noen strenge unntakstilfeller. Nye forenklede metoder for fosterdiagnostikk, der man f.eks. kan få kunnskap om barnets kjønn eller mulig Downs lenge før utløpet av tolvte uke av svangerskapet, har ført til et økende krav om at slik test skal være tilgjengelig for alle gravide. Jeg føler meg sikker på at vi kommer dit. Og da vil sorteringen av foster skje under full selvbestemmelse, uten særlige vilkår i lov og uten nemndsbehandling. I de land hvor det er innført en slik adgang, fødes praktisk talt ikke barn med Downs. Når dette suppleres med en adgang til eggdonasjon, der klinikker reklamerer for egg med særlig intelligente og vakre donorer, er det grunn til uro. Og denne består primært i hvordan disse ønsker om mennesker som er uten lyter og skavanker, som endog kan realiseres ved abortpraksis, vil påvirke vår oppfatning av dem som fødes med ufullkommenheter og mangler som skiller dem fra majoriteten.

En viktig presisering: Det jeg her har skrevet om abort er min prinsipielle og etiske oppfatning, som jeg mener harmonerer med kirkens syn. Et annet spørsmål er hvilken lovgivning man bør ha i et sekulært og avkristnet samfunn. Den drøftelsen er det ikke plass til her. Annet sted har jeg begrunnet hvorfor jeg tror en lov om selvbestemt abort er det minste ondet når et absolutt forbud av mange grunner er en umulighet.

Med de dystre perspektiver jeg har berørt, er det desto større grunn til å glede seg over den humanismen som utfolder seg i virusbekjempelsen, der de eldste og sykeste blant oss har størst behov for vern. Helsepersonellets formidable innsats og store personlige ofre er nevnt. Men det er også grunn til å glede seg over den yngre og arbeidsføre del av befolkningen, som i solidaritet og god dugnadsånd følger myndighetenes påbud og henstillinger i smittevernets tjeneste. Ofrene er store også her: Økonomien er i krise, det store pensjonsfondet som skal være en sikkerhet for fremtidige pensjoner svekkes, arbeidsledigheten er høy osv.  Mitt fromme håp er at den humanismen vi nå registrerer, også vil overføres til diskusjonene om aktiv dødshjelp og om visse sider ved abortpraksis. Det trengs vitterlig sterke motstemmer på disse vanskelige områdene.