PRIDE

Vi som er vokst opp på 1950- og 1960-tallet visste intet eller lite om homofili eller andre seksuelle legninger. I min hjemby var det en mann som på folkemunne ble kalt «Dama», men vi barn og unge trodde at det bare skyldtes en litt kvinnelig væremåte. De homofile levde den gang i skjul, og deres organisasjon – Forbundet av 1948 – var hadde få medlemmer og opptrådte ytterst diskret. Møtene var hemmelige. Dette skjulte livet, denne hemmeligholdelsen, var bokstavelig talt livsviktig. Den store majoriteten var den gang full av forakt og fordommer mot personer med avvikende seksuell legning. Ble noen avslørt som homofile, ble de hundset, utstøtt eller fysisk angrepet. Vold mot homofile var slett ikke uvanlig, heller ikke selvmord i denne gruppen. Dagjeldende straffelov fastslo i § 213 at «utuktig omgang mellom menn» var straffbar. Straffebudet var nærmest «sovende» til det ble opphevet i 1972, men det var et markant uttrykk for hvordan samfunnet den gang betraktet de homofile. Når man i dag ser hvor mange mennesker som i vårt land står frem som tiltrukket av personer med samme kjønn, aner man hvor mange som i fortiden led i det skjulte og følte seg presset inn i den heterofile majoritets normer og kultur.

Det var først mot slutten av 1960-tallet, da opprørsånden feide over den vestlige verden, at kampen for de homofiles rettigheter og anerkjennelse for alvor begynte. Og den tiltok i styrke utover i de etterfølgende tiår. Drivkraften var i mange år Karen-Christine Friele, som ble homobevegelsens ansikt utad. Kampen ga resultater. De homofile – menn og kvinner – ble stadig mer synlige i det norske samfunnet; det ble mindre belastende å «komme ut av skapet». Viktige milepæler i frigjørings- og likestillingskampen var vedtakelsen av partnerskapsloven i 1993 og enda mer vedtakelsen av en kjønnsnøytral ekteskapslov i 2008. Samtidig med like ekteskapsrettigheter fikk homofile av begge kjønn rett til adopsjon, og lesbiske adgang til assistert befruktning. For å gjøre en lang historie kort: Kampen for rettslig likestilling er praktisk talt vunnet. Det betyr ikke at alle fordommer mot homofile, transpersoner og andre seksuelle minoriteter er helt forsvunnet fra det norske samfunnet. Akkurat som personer med mørk hudfarge, fremmed etnisk bakgrunn og religiøse minoriteter vil de seksuelle minoriteter fortsatt kunne oppleve trakassering, hatefulle ytringer og diskriminering. Men slike overgrep vil være relativt sjeldne og forekomme nesten bare i marginale og ekstreme miljøer. Det overveldende flertallet i vårt land har for lengst akseptert homofili som en realitet, og de fleste også homofilt samliv som likeverdig med det heterofile samlivet. Det gjelder i alle fall i de yngre generasjoner.   

For de aller fleste homofile er det i dag neppe noen stor belastning å fortelle omgivelsene om sin legning. Det finnes utvilsomt unntak i enkelte religiøse samfunn, ikke minst innenfor Islam, men også i enkelt kristne miljøer. Likevel: Flertallet av prester i den norske folkekirken er i dag villige til å vie homofile par i kirken. Det må også ha hjulpet homofile at vi har så mange fremtredende personer, nasjonalt og internasjonalt, som står frem med denne legningen. I Norge gjelder det statsråder, fremtredende politikere ellers, toppledere i næringsliv og offentlig virksomhet, kunstnere og artister. Situasjonen er den samme i de fleste vestlige samfunn.

Pride-parader har sin opprinnelse i USA og har i flere årtier vært en årlig markering og demonstrasjon for homofiles og andre seksuelle minoriteters frigjøring og rettigheter. Så også i vårt land. Regnbueflagget symboliserer denne kampen og har fått en stadig større utbredelse. Under Pride-feiringen i Norge heises det også på offentlige bygninger. Det offisielle Norge støtter denne årlige markeringen, også ved at en rekke fremtredende politikere, gjerne med statsministeren i spissen, går i tog og vifter med regnbueflagget. Etter hvert er flagget blitt i mer alminnelig bruk ved en rekke arrangementer, ikke minst i idrettssammenheng. Alt dette viser hvor langt de homofile er kommet i kampen for likeverd og aksept for sin legning. De har majoriteten av folket og det offisielle Norge på sin side.

Viktigst av alle offentlige markeringer er den årlige Pride-feiringen, som finner sted over det ganske land. Arrangøren av feiringen er foreningen FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold). FRI er en direkte fortsettelse av den opprinnelige Forbundet av 1948, som i tidens løp har endret navn flere ganger. Den arbeider for likestilling og mot diskriminering av homofile og andre seksuelle minoriteter, nasjonalt og internasjonalt.

Det burde ikke være vanskelig for noen å støtte FRI i den rent menneskerettslige siden av dette arbeidet. Forfølgelse og vold mot homofile er sjelden i vårt land, og de diskrimineres ikke i arbeidslivet. Skjer slikt, ender det alminnelig fordømmelse og eventuell straffesak mot de ansvarlige. Pressen er her en våken vakthund. Situasjonen for norske homofile i muslimske og enkelte frikirkelige kristne samfunn følges med argusøyne. I enkelte andre land, som f.eks. Russland og Tyrkia, er trakassering og vold vanlig, og diskriminering nærmest en selvfølge. Negative og hatefulle holdninger til homofile har aksept hos myndighetene.

FRI identifiseres med Pride. Støtte til Pride vil derfor samtidig lett oppfattes som en støtte til FRI. Det er da nyttig å være klar over at denne foreningen arbeider aktivt også for andre saker enn den menneskerettslige støtte til seksuelle minoriteter. Foreningen har flere seksual- eller identitetspolitiske synspunkter som er kontroversielle, og som neppe støttes av alle de politikere og andre som vifter med regnbueflagget. Eksempelvis mener FRI at det «finnes et mangfold av kjønn», og at «mennesker skal selv definere sitt juridiske kjønn». Videre vil foreningen ha adgang til surrogatifødsler, og eggdonasjon. Den opererer også med uttrykket «stebarnsadopsjon» i familier med «to par ektefeller og to juridiske foreldre», der de to førstnevnte blir «medforeldre» – altså konstellasjoner som er krevende bare å forestille seg for oss tradisjonelle familiemennesker, for ikke å tale om hvordan et slikt «foreldreskap» vil arte seg i praksis.

Dette politiske programmet reiser en rekke etiske motforestillinger, og det kan sies å innebære sosiale eksperimenter som vi ikke kjenner langsiktige virkninger av. Det er derfor viktig at personer som støtter Pride er seg bevisst temaene for feiringen, og hvilke paroler som styrer paraden. Det er som nevnt uproblematisk for de aller fleste når FRI markerer sin støtte til seksuelle minoriteters frihets- og likeverdskamp i land som støter dem ut i mørket og forfølger dem. Og tilsvarende når det samme skjer i sekteriske miljøer i Norge. Men en støtte til Pride må ikke være en tilslutning til alt FRI står for.

For oss tradisjonelle katolikker blir forholdet til Pride noe ambivalent. Det er enkelt å ta avstand fra trakassering og forfølgelse av homofile. Men dyrkelsen av «fri sex» og alles rett til å leve ut sine drifter, som også har vært et budskap fra Pride, vekker motforestillinger. Vår kirke står fortsatt fast ved læren om at det seksuelle samliv er legitimt kun innenfor rammen av det heterofile ekteskapet, som også er et sakrament. Men det er utvilsomt mange katolikker, derunder mange geistlige, som vil åpne opp for å akseptere at et monogamt homofilt samliv bør kunne aksepteres av kirken, altså at det ikke er en synd, og at det ikke hindrer deltakelse i nattverden. Pave Frans har ikke tatt avstand fra disse synspunkter, og han har vist stor sjelesørgerisk åpenhet overfor homofile som sliter med livet sitt. Det er kanskje en lang vei å gå før aksepten kommer, i en verdensvid kirke er det mange hensyn å ta. Og det er læremessige spørsmål som må gjennomdrøftes. I mellomtiden får de enkelte kristne homofile følge sin egen samvittighet i dette spørsmålet. Det samme gjelder de prester som feirer nattverden, og gir Kristi legeme og blod til de troende. At den enkeltes samvittighet til sist blir avgjørende i disse spørsmål, er faktisk også i overensstemmelse med tradisjonell katolsk lære.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: