Stortingsvalg og abort

For oss katolikker er det en underlig øvelse å delta i debatter om abortlovgivningen i et sekulært samfunn. Vårt grunnleggende standpunkt ligger fast: Provosert abort er etisk uakseptabelt under alle omstendigheter. Det gjelder hva enten graviditeten er en følge av voldtekt eller incest, og uansett hvilket motiv moren har for å ta livet av fosteret. Fosteret er et uskyldig lite menneske selv om det er skapt av et grufullt overgrep. Bevisst skriver jeg «lite menneske». Det er nemlig realiteten. Allerede zygoten – den befruktede – eggcellen – er starten på et menneskeliv. Vi begynte alle der. Skal vern av menneskelivet være konsekvent, skal honnørord som menneskeverd og menneskerettigheter bli helt ut meningsfulle, må beskyttelsen av menneskelivet starte ved opprinnelsen – ved zygoten. Dette er vår kirkes konsekvente og logiske standpunkt.

Derfor blir enhver lov som avviker fra dette standpunktet, ufullkommen i våre øyne. Og i moderne verdslige samfunn vil ingen lover følge det absolutte standpunktet og forby abort under alle omstendigheter. Såkalte «katolske land» som har prøvd seg på det, har stort sett måttet gi etter. De som ikke gjør det, handler etter mitt syn uklokt. Et stort mindretall i befolkningen, eller kanskje et flertall av kvinnene, bør ikke påtvinges en abortlov som strider mot deres overbevisning og samvittighet. Historiske erfaringer har vist at dette har hatt ulykkelige konsekvenser i form av illegale aborter under uforsvarlige medisinske forhold, endog med tap av kvinneliv eller store skader. Videre fører det til at de mest velstående drar utenlands og får abort utført under betryggende forhold. Det minste ondet er da at samfunnet åpner for legal abort på nærmere angitte vilkår.

I debatten om disse vilkår kan selvfølgelig vi katolikker delta som andre borgere. Men for oss blir det en «subsidiær» øvelse, vårt primære etiske standpunkt er et umulig lovalternativ i det samfunnet vi er en del av. Vi må søke det minste ondet. Før vi fikk gjeldende lov om selvbestemt abort i 1978, ble abort tillatt bare på bestemte indikasjoner, f.eks. fare for arvelig defekt på fosteret, eller fordi fullbyrdelse av svangerskapet kunne innebære en særlig risiko for morens liv eller helse. Og avgjørelsen av om vilkårene for abort var oppfylt, ble truffet av en nemnd av sakkyndige personer. En rekke konservative kristne har ønsket å beholde denne gamle loven og har kjempet for det i årevis. Jeg har ikke vært tilhenger av den gamle loven. Den ga ved sine indikasjoner uttrykk for at noen menneskeliv er mer verdt enn andre. Et foster som kanskje hadde Downs syndrom kunne avlives med lovens hjelp. Loven ble en statlig nedvurdering av fosterets menneskeverd, og avlivningen fant sted i statlig regi. En offisiell statlig gradering av menneskeverdet var uheldig. Det var jo ikke bare fosteret verdi som ble nedgradert, men også de fødte, levende mennesker som kunne lese i loven at deres egenskaper ga grunnlag for fosterdrap.

Da vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978, deltok jeg derfor ikke i hylekoret mot denne. Etter mitt skjønn var loven på et viktig punkt et fremskritt, et mindre onde enn den gamle loven med sine indikasjoner og abortnemnder. Staten ble koplet ut fra avgjørelsen av enkeltsaker og loven inneholdt ikke lenger en gradering av menneskeverdet. Kvinnen selv, som utvilsomt er hovedpersonen i dette dramaet, fikk full råderett i spørsmålet om abort inntil utgangen av 12. uke av svangerskapet. Det var heller ingen selvfølge at det ville bli langt flere aborter med den nye loven. Tallet på illegale aborter under den gamle var ikke lett å beregne, dertil kom alle skadevirkningene av disse. Dette problemet ville forsvinne med kvinnens ubegrensede rett til å velge abort i begynnelsen av svangerskapet.

Med noen senere endringer er det denne loven vi har i dag. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke kan abort bare tillates når svangerskapet vil føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, sette henne i en vanskelig livssituasjon, når det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom mv., eller graviditeten er følge av en seksualforbrytelse. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kan abort bare innvilges når de nevnte vilkår er oppfylt, og det foreligger særlig tungtveiende grunner for det. Den absolutte yttergrense i gjeldende lov er når fosteret kan være levedyktig utenfor morens kropp. Da er abort forbudt. Alle avgjørelser om abort etter utløpet av 12. svangerskapsuke treffes av en nemnd. Antallet aborter pr. år går stadig nedover – fra ca. 15000 for få år siden til litt over 11000 i 2020. Av disse var vel 500 nemndsbehandlet. Nesten alle disse søknader ble innvilget.

Vi er nå ved innledningen til en stortingsvalgkamp. Dette er nok en viktig grunn til at vi har fått en ny abortdebatt. Det synes for øyeblikket å være flertall for å fjerne abortnemndene til utgangen av 18. svangerskapsuke, slik at kvinnen for full selvbestemmelse helt frem til dette stadiet i graviditeten. Men Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt ønsker at selvbestemmelsen skal gjelde helt frem til utgangen av uke 22.

Mitt syn på disse endringene er at de representerer et tilbakeskritt i humanitet. Verst er naturligvis forslaget fra SV. De er enøyde ved at de utelukkende har den abortsøkende kvinnens interesser for øye, fosteret blir uten menneskeverd. Dette kommer tydeligst til uttrykk når abortgrensen legges tett inntil det stadiet der fosteret kan anses levedyktig utenfor morens kropp, altså helt frem til uke 23.

Den beste løsning er etter mitt skjønn å beholde den gjeldende loven. Noen vil spørre hvordan jeg kan forene dette standpunktet med det jeg foran har hevdet om selvbestemmelsen som et fremskritt i forhold til den gamle abortloven? Er man prinsipielt for selvbestemmelse, skulle dette logisk føre frem til de endringer som venstresiden i norsk politikk nå synes å ønske. Men dette er et spørsmål om politikk, ikke logikk, og jeg er ikke en prinsipiell tilhenger av selvbestemmelse. Det minst skadelige er etter mitt skjønn at den gravide selv bestemmer om hun skal ta abort inntil utgangen av 12. uke. Det er på dette stadiet 95% av abortene skjer, og en restriktiv lov med nemnder som avgjørende instans vil her erfaringsmessig lede til mange illegale aborter og uforsvarlige inngrep. Så er det uheldig at staten graderer menneskeverdet etter utløpet av 12. uke og fastslår i loven når et fosters liv skal kunne ofres. Men fra en pragmatisk-politisk synsvinkel er dette et mindre onde enn å la selvbestemmelsen gjelde videre etter 12. uke. Risikoen for illegale aborter er minimal så langt ut i svangerskapet. Det er ikke meldt om noen slike tilfeller i de 40 år vi har hatt gjeldende lov. Under den tidligere loven var illegale og medisinsk uforsvarlige aborter et viktig tema. Dertil kommer, som fremtredende gynekologer har hevdet, at en forlengelse av selvråderetten vil kunne legge et urimelig press på kvinnen og øke antallet senaborter.

Jeg ser det slik at abortnemndenes virksomhet etter uke 12 er lovgivers uttrykk for at også fosteret har krav på vern, og vernet styrkes etter utløpet av uke 18. Det kan ses på som et uttrykk for humanitet og sivilisasjon på et område hvor staten har latt kvinnens selvråderett få gjelde i nesten alle tilfeller. Jeg har heller ikke sett at det er fremkommet kritikk mot abortnemndenes virksomhet under gjeldende lov – ingen «uverdige» eller «ydmykende» møter, slik kvinner hevdet i angrepet på den gamle loven. Derfor blir ønsket om å forlenge selvbestemmelsen til utløpet av uke 18, et populistisk-feministisk initiativ uten en god begrunnelse. Gjeldende lov er et godt kompromiss mellom ulike hensyn.

Desto verre blir SVs programpost om å forlenge selvbestemmelsen helt til utløpet av uke 22. Og faglig rådgivning til den abortsøkende kvinne skal heller ikke være obligatorisk. Et foster på dette stadium er i realiteten et lite menneskebarn med alle lemmer intakt og bare få uker fra å ha mulighet for å leve med medisinsk hjelp utenfor morens kropp. Forslaget har møtt massiv motstand fra de fleste hold – både faglige, politiske og humanistiske. Jeg behøver neppe flere ord for å utdype det forkastelige i å strekke selvbestemmelsen så langt. Det innebærer en så sterk nedvurdering av fosterets verdi at det er fare for at det også over tid vil kunne svekke respekten for den absolutte yttergrensen for abort – når fosteret anses levedyktig utenfor morens kropp. I neste omgang kanskje også respekten for det fødte liv. En slik etisk glideflukt er ingen tjent med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: