Tid og evighet

REFLEKSJONER

Dette handler om noe som filosofer og kirkelærere har reflektert over fra antikken til våre dager: hva er egentlig tid? Og kan vi si noe om hva evighet er?

TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN

For ca. 40 år siden var jeg på en fisketur i Namsen. En noe eldre venn av meg rodde, mens jeg holdt i laksestangen. En dag på elven spurte han meg: «Du, Georg, har du tenkt på hva evigheten er for noe?». Det var et stort spørsmål å få på en fisketur, og jeg måtte medgi at spørsmålet hadde opptatt meg. Så la han ut om sitt syn på evigheten. «Tenk deg, sa han, et fjell så høyt som Mount Everest, og som egentlig er en enorm diamant, ett av verdens hardeste stoffer. Tenk deg videre at én gang i året lander en fugl på toppen av dette fjellet og stryker nebbet sitt på denne. Nye fugler avløser den første og fortsetter med å gni nebbet sitt den ene gangen i året». Vennen min tok en liten pause og konkluderte: «Når fjellet er slitt helt ned, har det gått ett sekund av evigheten!». Han så på meg med sine tunge øyne og var synlig tilfreds med løsningen. Jeg husker ikke om jeg ga uttrykk for mine refleksjoner om evigheten, men jeg visste at de ledet i ganske andre retninger. For ham var evighet en uendelighet av tid, for meg er den noe annet.

EN NORSK BOK OM EMNET                                                                                                                               Tid og evighet – et kompleks av problemer som filosofer og kirkelærere har tumlet med i årtusener. Aristoteles, Augustin, Thomas Aquinas og Albert Einstein har alle tenkt dypt om tiden som fenomen. Og i moderne tid er det mange filosofer som har beskjeftiget seg med temaet.  Den pensjonerte legen og katolikken Helge Erik Solberg har skrevet en bok med tittelen Klokke og katedral. Tanker om tid og evighet (Efrem forlag, 2010). Her veksler hans egne refleksjoner med gjengivelse av hva mange filosofer har tenkt om hva tid er. Solberg nøler ikke med å kritisere deres synspunkter, drøfte dem, påpeke svakheter i analysene og ta selvstendig standpunkt. Boken har et utmerket forord av Lars Roar Langslet, som finner den tankestimulerende og krevende – det er vanskelige problemer Solberg behandler. For meg er det en inspirerende bok, som har gitt meg lyst til å skrive litt om emnet, selv om jeg ikke på noe vis har studert det og lest bakgrunnsstoff så grundig som forfatteren.

Umiddelbart har vi vel alle noen forestillinger om hva tid og evighet er. Kanskje vanlig troende menneskers oppfatninger her har mest for seg, og at det er filosofene som har gjort temaet for vanskelig. Men la meg begynne med å se litt på «tid og evighet» fra den ikke-troendes perspektiv.

Med et materialistisk og rent evolusjonistisk syn på verden og menneskenes utvikling, der ingen Skaper er til stede, er spørsmålet om «evighet» meningsløst. Det man kan konstatere med vitenskapens blikk, er at tiden løper og alt på jorden og i universet endrer seg underveis. Det er en stadig forandring. Det gir ikke mening å spørre om hvordan det hele «startet». Det hevdes at «vårt» univers startet med en kjempesmell, men det reiser bare nye spørsmål. Hva var årsaken? Hvor kom kreftene fra? Noe må ha eksistert forut for smellen.  Her strekker vår viten ikke til. Det er derfor også begrensende for tanken å konstatere at universet er «milliarder av år» gammelt. Det kan ha vært der «bestandig» og vil alltid være der. I så fall er dette det nærmeste man kommer en forestilling om «evighet» uten Gud. Denne «evigheten» blir altså en ubegrenset tid, bakover og fremover.

TO YTTERSTANDPUNKTER                                                                                                                                         Hvis vi deretter ser på spørsmålet ut fra den kristne tro på at en allmektig Gud har skapt universet og alt hva det inneholder, blir spørsmålet og tid og evighet mer sammensatt og mer krevende å forholde seg til. Dette illustreres godt i Helge Erik Solbergs bok, der vi leser at troende filosofer er til dels sterkt uenige om forholdet mellom tid og evighet. Enkelt og grovt sagt har vi to ytterstandpunkter. Det ene er at Gud skapte universet som vi kjenner det og derved tiden, men går ikke inn i tiden og blir en del av den. Han er ikke i tiden, men utenfor den, i det vi kaller evigheten. Det annet er at Gud er nærværende i tiden og deltaker i denne. Han er ikke utenfor eller «over» tiden.

Jeg slutter meg til Solberg når han føler seg fremmed i begge disse standpunkter. Det første beskriver en altfor fjern Gud, som vi knapt kjenner igjen fra Den hellige skrift og den kristne tradisjon. Ganske visst er Gud evig, utenfor tiden og fullkommen i seg selv. Han er den som ER, den absolutte, enestående og tidløse eksistens. Som Kristus sier (Joh. 8-58): «Jeg ER, før Abraham var». Men Kristus er jo i seg selv det sterkeste uttrykk for Guds inngripen og tilstedeværelse i den skapte tiden. Og nettopp dette, at Faderen sendte Sønnen i menneskeskikkelse til jorden og frelste menneskene fra syndens åk, overvant døden og ga oss håp om evig liv i Guds nærhet, har hatt en enorm og ufattbar påvirkning på menneskers liv gjennom historien – og således i tiden. Og Kristus har også sagt at Han er med oss alle dager – til verdens ende. Kristi spor er mange i Kirkens historie, mirakler og hellige liv er noen av disse. Og for den troende er Kristus i eukaristien bokstavelig talt nærværende i våre liv.

Det annet ytterstandpunkt, at Gud kontinuerlig er i tiden, og altså ikke utenfor og over denne, påkaller også motforestillinger. Synspunktet om Gud som deltaker i tidens gang reiser umiddelbart spørsmålet om hva Gud er «ansvarlig» for i menneskehetens historie. Hva med alle grusomhetene som har skjedd? Hva med verdenskrigene, holocaust og alle folkemordene etterpå? Her kan det kanskje vises til at slike handlinger er resultat av menneskers onde vilje, og viljesfriheten er skapt av Gud. Men hvis Gud er deltaker i tiden og historien kan man i alle fall spørre hvorfor Han ikke stanser slike enorme tragedier. De «temporale» filosofer som slutter seg til synspunktet om en Gud i tiden, reserverer seg da også og anfører at Gud ikke er allmektig, men «begrenset allmektig». Gud er bundet av tidens lover og menneskers frie vilje. Men hva med de tragedier som ikke er resultatet av menneskers ondskap? Hva med enorme naturkatastrofer som gjennom historien har drept tusenvis av mennesker: Vulkanutbrudd, jordskjelv, skipsforlis? Dersom Gud er kontinuerlig deltakende i tiden, er det naturlig å gi Ham direkte ansvar for den slags ødeleggende hendelser. Hvis «forsvaret» av Gud er at Han er «bundet av tidens lover», kan det vanskelig innebære at Gud også er bundet av naturlovene. I så fall utelukker man mirakler i form av uforklarlige helbredelser ved forbønn, Maria-åpenbaringer og annen inngripen fra Gud som er viktige elementer i katolsk fromhetsliv. Og denne gud blir uansett ganske «puslete» i sin begrensede allmakt.

GUD HEVET OVER TIDEN                                                                                                                                     Som Helge Erik Solberg velger jeg å tro på en Gud som både er hevet over tiden i sin evige uforanderlighet, og som har skapt den tid som hele skaperverket er undergitt, og som ubønnhørlig går sin gang inntil Gud avslutter det hele – på den ytterste dag. Dette er en mer tilbaketrukket og opphøyet Gud, som imidlertid går inn i tiden for å frelse menneskene. I bønneliv og fromhetsliv er Han til stede. De «temporale» filosofene har naturligvis rett i at Guds allmakt er begrenset av menneskenes frie vilje – velger man synden og ondskapen er ikke det Guds ansvar. Som kardinal John Henry Newman en gang sa: Mens Gud med ett ord kunne skape verden av intet, så kunne han bare overvinne menneskenes skyld og lidelser ved å gå inn i verden, bli en lidende gjennom sin Sønn, som bar denne byrden og overvant den ved å overgi seg selv. Men Gud er ikke, som temporalistene hevder, i den skapte tiden, som en kontinuerlig deltaker. Han er ikke «bundet av tidens lover». Heller ikke «vår» Gud slipper unna spørsmålet om ansvar for store naturkatastrofer som dreper tusenvis av uskyldige mennesker. Dette er og blir gåtefullt. Ingen filosof eller kirkelærer kan svare på dette.  Kanskje vi får svaret hvis vi en gang får skue Gud – i evigheten.

Og hva er så «evigheten»? I Helge Erik Solbergs bok er egentlig målet å utsi noe om evigheten. For meg er spørsmålet om hva «evighet» er, bare en variant av spørsmålet om hvem Gud er. Og her er Solberg på linje med svært mange filosofer og andre når han skriver at «mye av Guds domene» er gjemt for ham og siterer Jesaja: Gud er fremdeles «en Gud som skjuler seg». Det kunne Jesaja trygt skrive. Men er det like treffende etter at Jesus Kristus har levd sine tretti år på jorden?

Gud skjuler seg jo ikke lenger. Vår tro er at han har gitt seg til kjenne ved Kristus, sin Sønn, som er ett med Faderen i Treenigheten. Den av evangelistene som lodder dypest i hvem Kristus er, har derfor også flest gjengivelser av Kristi egne ord om hvem Han er: «Jeg og Faderen, vi er ett» (Joh. 10-29). Og Jesus sier til jødene: «Dere kjenner hverken meg eller min Far. Kjente dere meg, ville dere også kjenne min Far» (Joh. 8-19). Og vi er kristne nettopp fordi vi kjenner Kristus, Hans budskap og vilje med oss, og vi søker etter beste evne og med vekslende «hell» å leve i samsvar med denne viljen. Derfor kjenner vi også Gud og Guds vilje med oss mennesker.

EVIGHETEN ER IKKE UENDELIG TID                                                                                                                              Ved Kristus gir Gud oss et vidunderlig løfte: En gang skal vi stå syndfrie ansikt til ansikt med vår Skaper og bli hos Ham, utenfor tiden. Men løftet er betinget: Vi må leve nær Ham i vårt jordiske liv, og i den grad vi makter det, lever vi på et vis i evigheten allerede: «Ja, så er min Fars vilje, at enhver som får se Sønnen og tror på ham, skal eie det evige liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag» (Joh. 6-51).

 «Evighet» er etter dette ikke å forstå som en slags «uendelig tid» eller tidløshet. Evighet er hinsides tiden, men kan allerede her og nå oppleves som livskvalitet, i betydningen et sant og oppriktig kristent liv, der vi «eter av Kristi legeme» og lever så nær Ham som mulig. Da «eier» vi evigheten, da «er» vi. Vi kan således oppleve denne evigheten her på jorden, både når vi betrakter hellige liv som hos helgener eller andre troende, og kanskje når vi i egne liv har våre beste, nåderike øyeblikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: