REFLEKSJONER

Dette handler om noe som filosofer og kirkelærere har reflektert over fra antikken til våre dager: hva er egentlig tid? Og kan vi si noe om hva evighet er?

TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN

For ca. 40 år siden var jeg på en fisketur i Namsen. En noe eldre venn av meg rodde, mens jeg holdt i laksestangen. En dag på elven spurte han meg: «Du, Georg, har du tenkt på hva evigheten er for noe?». Det var et stort spørsmål å få på en fisketur, og jeg måtte medgi at spørsmålet hadde opptatt meg. Så la han ut om sitt syn på evigheten. «Tenk deg, sa han, et fjell så høyt som Mount Everest, og som egentlig er en enorm diamant, ett av verdens hardeste stoffer. Tenk deg videre at én gang i året lander en fugl på toppen av dette fjellet og stryker nebbet sitt på denne. Nye fugler avløser den første og fortsetter med å gni nebbet sitt den ene gangen i året». Vennen min tok en liten pause og konkluderte: «Når fjellet er slitt helt ned, har det gått ett sekund av evigheten!». Han så på meg med sine tunge øyne og var synlig tilfreds med løsningen. Jeg husker ikke om jeg ga uttrykk for mine refleksjoner om evigheten, men jeg visste at de ledet i ganske andre retninger. For ham var evighet en uendelighet av tid, for meg er den noe annet.

EN NORSK BOK OM EMNET                                                                                                                               Tid og evighet – et kompleks av problemer som filosofer og kirkelærere har tumlet med i årtusener. Aristoteles, Augustin, Thomas Aquinas og Albert Einstein har alle tenkt dypt om tiden som fenomen. Og i moderne tid er det mange filosofer som har beskjeftiget seg med temaet.  Den pensjonerte legen og katolikken Helge Erik Solberg har skrevet en bok med tittelen Klokke og katedral. Tanker om tid og evighet (Efrem forlag, 2010). Her veksler hans egne refleksjoner med gjengivelse av hva mange filosofer har tenkt om hva tid er. Solberg nøler ikke med å kritisere deres synspunkter, drøfte dem, påpeke svakheter i analysene og ta selvstendig standpunkt. Boken har et utmerket forord av Lars Roar Langslet, som finner den tankestimulerende og krevende – det er vanskelige problemer Solberg behandler. For meg er det en inspirerende bok, som har gitt meg lyst til å skrive litt om emnet, selv om jeg ikke på noe vis har studert det og lest bakgrunnsstoff så grundig som forfatteren.

Umiddelbart har vi vel alle noen forestillinger om hva tid og evighet er. Kanskje vanlig troende menneskers oppfatninger her har mest for seg, og at det er filosofene som har gjort temaet for vanskelig. Men la meg begynne med å se litt på «tid og evighet» fra den ikke-troendes perspektiv.

Med et materialistisk og rent evolusjonistisk syn på verden og menneskenes utvikling, der ingen Skaper er til stede, er spørsmålet om «evighet» meningsløst. Det man kan konstatere med vitenskapens blikk, er at tiden løper og alt på jorden og i universet endrer seg underveis. Det er en stadig forandring. Det gir ikke mening å spørre om hvordan det hele «startet». Det hevdes at «vårt» univers startet med en kjempesmell, men det reiser bare nye spørsmål. Hva var årsaken? Hvor kom kreftene fra? Noe må ha eksistert forut for smellen.  Her strekker vår viten ikke til. Det er derfor også begrensende for tanken å konstatere at universet er «milliarder av år» gammelt. Det kan ha vært der «bestandig» og vil alltid være der. I så fall er dette det nærmeste man kommer en forestilling om «evighet» uten Gud. Denne «evigheten» blir altså en ubegrenset tid, bakover og fremover.

TO YTTERSTANDPUNKTER                                                                                                                                         Hvis vi deretter ser på spørsmålet ut fra den kristne tro på at en allmektig Gud har skapt universet og alt hva det inneholder, blir spørsmålet og tid og evighet mer sammensatt og mer krevende å forholde seg til. Dette illustreres godt i Helge Erik Solbergs bok, der vi leser at troende filosofer er til dels sterkt uenige om forholdet mellom tid og evighet. Enkelt og grovt sagt har vi to ytterstandpunkter. Det ene er at Gud skapte universet som vi kjenner det og derved tiden, men går ikke inn i tiden og blir en del av den. Han er ikke i tiden, men utenfor den, i det vi kaller evigheten. Det annet er at Gud er nærværende i tiden og deltaker i denne. Han er ikke utenfor eller «over» tiden.

Jeg slutter meg til Solberg når han føler seg fremmed i begge disse standpunkter. Det første beskriver en altfor fjern Gud, som vi knapt kjenner igjen fra Den hellige skrift og den kristne tradisjon. Ganske visst er Gud evig, utenfor tiden og fullkommen i seg selv. Han er den som ER, den absolutte, enestående og tidløse eksistens. Som Kristus sier (Joh. 8-58): «Jeg ER, før Abraham var». Men Kristus er jo i seg selv det sterkeste uttrykk for Guds inngripen og tilstedeværelse i den skapte tiden. Og nettopp dette, at Faderen sendte Sønnen i menneskeskikkelse til jorden og frelste menneskene fra syndens åk, overvant døden og ga oss håp om evig liv i Guds nærhet, har hatt en enorm og ufattbar påvirkning på menneskers liv gjennom historien – og således i tiden. Og Kristus har også sagt at Han er med oss alle dager – til verdens ende. Kristi spor er mange i Kirkens historie, mirakler og hellige liv er noen av disse. Og for den troende er Kristus i eukaristien bokstavelig talt nærværende i våre liv.

Det annet ytterstandpunkt, at Gud kontinuerlig er i tiden, og altså ikke utenfor og over denne, påkaller også motforestillinger. Synspunktet om Gud som deltaker i tidens gang reiser umiddelbart spørsmålet om hva Gud er «ansvarlig» for i menneskehetens historie. Hva med alle grusomhetene som har skjedd? Hva med verdenskrigene, holocaust og alle folkemordene etterpå? Her kan det kanskje vises til at slike handlinger er resultat av menneskers onde vilje, og viljesfriheten er skapt av Gud. Men hvis Gud er deltaker i tiden og historien kan man i alle fall spørre hvorfor Han ikke stanser slike enorme tragedier. De «temporale» filosofer som slutter seg til synspunktet om en Gud i tiden, reserverer seg da også og anfører at Gud ikke er allmektig, men «begrenset allmektig». Gud er bundet av tidens lover og menneskers frie vilje. Men hva med de tragedier som ikke er resultatet av menneskers ondskap? Hva med enorme naturkatastrofer som gjennom historien har drept tusenvis av mennesker: Vulkanutbrudd, jordskjelv, skipsforlis? Dersom Gud er kontinuerlig deltakende i tiden, er det naturlig å gi Ham direkte ansvar for den slags ødeleggende hendelser. Hvis «forsvaret» av Gud er at Han er «bundet av tidens lover», kan det vanskelig innebære at Gud også er bundet av naturlovene. I så fall utelukker man mirakler i form av uforklarlige helbredelser ved forbønn, Maria-åpenbaringer og annen inngripen fra Gud som er viktige elementer i katolsk fromhetsliv. Og denne gud blir uansett ganske «puslete» i sin begrensede allmakt.

GUD HEVET OVER TIDEN                                                                                                                                     Som Helge Erik Solberg velger jeg å tro på en Gud som både er hevet over tiden i sin evige uforanderlighet, og som har skapt den tid som hele skaperverket er undergitt, og som ubønnhørlig går sin gang inntil Gud avslutter det hele – på den ytterste dag. Dette er en mer tilbaketrukket og opphøyet Gud, som imidlertid går inn i tiden for å frelse menneskene. I bønneliv og fromhetsliv er Han til stede. De «temporale» filosofene har naturligvis rett i at Guds allmakt er begrenset av menneskenes frie vilje – velger man synden og ondskapen er ikke det Guds ansvar. Som kardinal John Henry Newman en gang sa: Mens Gud med ett ord kunne skape verden av intet, så kunne han bare overvinne menneskenes skyld og lidelser ved å gå inn i verden, bli en lidende gjennom sin Sønn, som bar denne byrden og overvant den ved å overgi seg selv. Men Gud er ikke, som temporalistene hevder, i den skapte tiden, som en kontinuerlig deltaker. Han er ikke «bundet av tidens lover». Heller ikke «vår» Gud slipper unna spørsmålet om ansvar for store naturkatastrofer som dreper tusenvis av uskyldige mennesker. Dette er og blir gåtefullt. Ingen filosof eller kirkelærer kan svare på dette.  Kanskje vi får svaret hvis vi en gang får skue Gud – i evigheten.

Og hva er så «evigheten»? I Helge Erik Solbergs bok er egentlig målet å utsi noe om evigheten. For meg er spørsmålet om hva «evighet» er, bare en variant av spørsmålet om hvem Gud er. Og her er Solberg på linje med svært mange filosofer og andre når han skriver at «mye av Guds domene» er gjemt for ham og siterer Jesaja: Gud er fremdeles «en Gud som skjuler seg». Det kunne Jesaja trygt skrive. Men er det like treffende etter at Jesus Kristus har levd sine tretti år på jorden?

Gud skjuler seg jo ikke lenger. Vår tro er at han har gitt seg til kjenne ved Kristus, sin Sønn, som er ett med Faderen i Treenigheten. Den av evangelistene som lodder dypest i hvem Kristus er, har derfor også flest gjengivelser av Kristi egne ord om hvem Han er: «Jeg og Faderen, vi er ett» (Joh. 10-29). Og Jesus sier til jødene: «Dere kjenner hverken meg eller min Far. Kjente dere meg, ville dere også kjenne min Far» (Joh. 8-19). Og vi er kristne nettopp fordi vi kjenner Kristus, Hans budskap og vilje med oss, og vi søker etter beste evne og med vekslende «hell» å leve i samsvar med denne viljen. Derfor kjenner vi også Gud og Guds vilje med oss mennesker.

EVIGHETEN ER IKKE UENDELIG TID                                                                                                                              Ved Kristus gir Gud oss et vidunderlig løfte: En gang skal vi stå syndfrie ansikt til ansikt med vår Skaper og bli hos Ham, utenfor tiden. Men løftet er betinget: Vi må leve nær Ham i vårt jordiske liv, og i den grad vi makter det, lever vi på et vis i evigheten allerede: «Ja, så er min Fars vilje, at enhver som får se Sønnen og tror på ham, skal eie det evige liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag» (Joh. 6-51).

 «Evighet» er etter dette ikke å forstå som en slags «uendelig tid» eller tidløshet. Evighet er hinsides tiden, men kan allerede her og nå oppleves som livskvalitet, i betydningen et sant og oppriktig kristent liv, der vi «eter av Kristi legeme» og lever så nær Ham som mulig. Da «eier» vi evigheten, da «er» vi. Vi kan således oppleve denne evigheten her på jorden, både når vi betrakter hellige liv som hos helgener eller andre troende, og kanskje når vi i egne liv har våre beste, nåderike øyeblikk.

Vi som er vokst opp på 1950- og 1960-tallet visste intet eller lite om homofili eller andre seksuelle legninger. I min hjemby var det en mann som på folkemunne ble kalt «Dama», men vi barn og unge trodde at det bare skyldtes en litt kvinnelig væremåte. De homofile levde den gang i skjul, og deres organisasjon – Forbundet av 1948 – var hadde få medlemmer og opptrådte ytterst diskret. Møtene var hemmelige. Dette skjulte livet, denne hemmeligholdelsen, var bokstavelig talt livsviktig. Den store majoriteten var den gang full av forakt og fordommer mot personer med avvikende seksuell legning. Ble noen avslørt som homofile, ble de hundset, utstøtt eller fysisk angrepet. Vold mot homofile var slett ikke uvanlig, heller ikke selvmord i denne gruppen. Dagjeldende straffelov fastslo i § 213 at «utuktig omgang mellom menn» var straffbar. Straffebudet var nærmest «sovende» til det ble opphevet i 1972, men det var et markant uttrykk for hvordan samfunnet den gang betraktet de homofile. Når man i dag ser hvor mange mennesker som i vårt land står frem som tiltrukket av personer med samme kjønn, aner man hvor mange som i fortiden led i det skjulte og følte seg presset inn i den heterofile majoritets normer og kultur.

Det var først mot slutten av 1960-tallet, da opprørsånden feide over den vestlige verden, at kampen for de homofiles rettigheter og anerkjennelse for alvor begynte. Og den tiltok i styrke utover i de etterfølgende tiår. Drivkraften var i mange år Karen-Christine Friele, som ble homobevegelsens ansikt utad. Kampen ga resultater. De homofile – menn og kvinner – ble stadig mer synlige i det norske samfunnet; det ble mindre belastende å «komme ut av skapet». Viktige milepæler i frigjørings- og likestillingskampen var vedtakelsen av partnerskapsloven i 1993 og enda mer vedtakelsen av en kjønnsnøytral ekteskapslov i 2008. Samtidig med like ekteskapsrettigheter fikk homofile av begge kjønn rett til adopsjon, og lesbiske adgang til assistert befruktning. For å gjøre en lang historie kort: Kampen for rettslig likestilling er praktisk talt vunnet. Det betyr ikke at alle fordommer mot homofile, transpersoner og andre seksuelle minoriteter er helt forsvunnet fra det norske samfunnet. Akkurat som personer med mørk hudfarge, fremmed etnisk bakgrunn og religiøse minoriteter vil de seksuelle minoriteter fortsatt kunne oppleve trakassering, hatefulle ytringer og diskriminering. Men slike overgrep vil være relativt sjeldne og forekomme nesten bare i marginale og ekstreme miljøer. Det overveldende flertallet i vårt land har for lengst akseptert homofili som en realitet, og de fleste også homofilt samliv som likeverdig med det heterofile samlivet. Det gjelder i alle fall i de yngre generasjoner.   

For de aller fleste homofile er det i dag neppe noen stor belastning å fortelle omgivelsene om sin legning. Det finnes utvilsomt unntak i enkelte religiøse samfunn, ikke minst innenfor Islam, men også i enkelt kristne miljøer. Likevel: Flertallet av prester i den norske folkekirken er i dag villige til å vie homofile par i kirken. Det må også ha hjulpet homofile at vi har så mange fremtredende personer, nasjonalt og internasjonalt, som står frem med denne legningen. I Norge gjelder det statsråder, fremtredende politikere ellers, toppledere i næringsliv og offentlig virksomhet, kunstnere og artister. Situasjonen er den samme i de fleste vestlige samfunn.

Pride-parader har sin opprinnelse i USA og har i flere årtier vært en årlig markering og demonstrasjon for homofiles og andre seksuelle minoriteters frigjøring og rettigheter. Så også i vårt land. Regnbueflagget symboliserer denne kampen og har fått en stadig større utbredelse. Under Pride-feiringen i Norge heises det også på offentlige bygninger. Det offisielle Norge støtter denne årlige markeringen, også ved at en rekke fremtredende politikere, gjerne med statsministeren i spissen, går i tog og vifter med regnbueflagget. Etter hvert er flagget blitt i mer alminnelig bruk ved en rekke arrangementer, ikke minst i idrettssammenheng. Alt dette viser hvor langt de homofile er kommet i kampen for likeverd og aksept for sin legning. De har majoriteten av folket og det offisielle Norge på sin side.

Viktigst av alle offentlige markeringer er den årlige Pride-feiringen, som finner sted over det ganske land. Arrangøren av feiringen er foreningen FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold). FRI er en direkte fortsettelse av den opprinnelige Forbundet av 1948, som i tidens løp har endret navn flere ganger. Den arbeider for likestilling og mot diskriminering av homofile og andre seksuelle minoriteter, nasjonalt og internasjonalt.

Det burde ikke være vanskelig for noen å støtte FRI i den rent menneskerettslige siden av dette arbeidet. Forfølgelse og vold mot homofile er sjelden i vårt land, og de diskrimineres ikke i arbeidslivet. Skjer slikt, ender det alminnelig fordømmelse og eventuell straffesak mot de ansvarlige. Pressen er her en våken vakthund. Situasjonen for norske homofile i muslimske og enkelte frikirkelige kristne samfunn følges med argusøyne. I enkelte andre land, som f.eks. Russland og Tyrkia, er trakassering og vold vanlig, og diskriminering nærmest en selvfølge. Negative og hatefulle holdninger til homofile har aksept hos myndighetene.

FRI identifiseres med Pride. Støtte til Pride vil derfor samtidig lett oppfattes som en støtte til FRI. Det er da nyttig å være klar over at denne foreningen arbeider aktivt også for andre saker enn den menneskerettslige støtte til seksuelle minoriteter. Foreningen har flere seksual- eller identitetspolitiske synspunkter som er kontroversielle, og som neppe støttes av alle de politikere og andre som vifter med regnbueflagget. Eksempelvis mener FRI at det «finnes et mangfold av kjønn», og at «mennesker skal selv definere sitt juridiske kjønn». Videre vil foreningen ha adgang til surrogatifødsler, og eggdonasjon. Den opererer også med uttrykket «stebarnsadopsjon» i familier med «to par ektefeller og to juridiske foreldre», der de to førstnevnte blir «medforeldre» – altså konstellasjoner som er krevende bare å forestille seg for oss tradisjonelle familiemennesker, for ikke å tale om hvordan et slikt «foreldreskap» vil arte seg i praksis.

Dette politiske programmet reiser en rekke etiske motforestillinger, og det kan sies å innebære sosiale eksperimenter som vi ikke kjenner langsiktige virkninger av. Det er derfor viktig at personer som støtter Pride er seg bevisst temaene for feiringen, og hvilke paroler som styrer paraden. Det er som nevnt uproblematisk for de aller fleste når FRI markerer sin støtte til seksuelle minoriteters frihets- og likeverdskamp i land som støter dem ut i mørket og forfølger dem. Og tilsvarende når det samme skjer i sekteriske miljøer i Norge. Men en støtte til Pride må ikke være en tilslutning til alt FRI står for.

For oss tradisjonelle katolikker blir forholdet til Pride noe ambivalent. Det er enkelt å ta avstand fra trakassering og forfølgelse av homofile. Men dyrkelsen av «fri sex» og alles rett til å leve ut sine drifter, som også har vært et budskap fra Pride, vekker motforestillinger. Vår kirke står fortsatt fast ved læren om at det seksuelle samliv er legitimt kun innenfor rammen av det heterofile ekteskapet, som også er et sakrament. Men det er utvilsomt mange katolikker, derunder mange geistlige, som vil åpne opp for å akseptere at et monogamt homofilt samliv bør kunne aksepteres av kirken, altså at det ikke er en synd, og at det ikke hindrer deltakelse i nattverden. Pave Frans har ikke tatt avstand fra disse synspunkter, og han har vist stor sjelesørgerisk åpenhet overfor homofile som sliter med livet sitt. Det er kanskje en lang vei å gå før aksepten kommer, i en verdensvid kirke er det mange hensyn å ta. Og det er læremessige spørsmål som må gjennomdrøftes. I mellomtiden får de enkelte kristne homofile følge sin egen samvittighet i dette spørsmålet. Det samme gjelder de prester som feirer nattverden, og gir Kristi legeme og blod til de troende. At den enkeltes samvittighet til sist blir avgjørende i disse spørsmål, er faktisk også i overensstemmelse med tradisjonell katolsk lære.

Når dette skrives, har norske myndigheter forsiktig begynt å lempe på de restriktive tiltakene som ble satt i verk 12. mars. Smittespredningen er kommet under en viss kontroll, og antall sykehusinnleggelser med og uten intensivbehandling går langsomt nedover. Men dødstallene stiger fortsatt og har passert 190. Ser vi til andre land, er det dramatiske inntrykk. Disse behøver jeg ikke utdype, de er kjent for alle som følger med. De fleste land har satt i verk meget inngripende tiltak for å begrense smittespredningen. Norge er blant dem. I en situasjon med mye vitenskapelig uvisshet valgte norske myndigheter på et relativt tidlig tidspunkt å gå drastisk til verks ut fra en «føre var»-tankegang. Enorme økonomiske kostnader er følgen av tiltakene, og det kan ta lang tid før vi eventuelt igjen er tilbake i den posisjonen vi var før pandemien. De menneskelige omkostningene er også store: Arbeidsledighet, konkurser og sannsynligvis sosiale og familiære negative konsekvenser vi i dag ikke har oversikt over.

Alt dette settes i verk for å redde flest mulige menneskeliv. Og det gjøres selv om korona-viruset primært dreper gamle mennesker med underliggende sykdom  eller lidelser, mennesker som etter naturens orden skal dø om ikke så lang tid. De som ofrer mest i kampen mot virusets dødbringende virkninger, er helsepersonellet. De kjemper under umenneskelig tøffe arbeidsforhold, med lite søvn, begrenset smittevernutstyr og høy personlig helserisiko. Vi vet fra andre land at mange er blitt smittet, altfor mange har mistet livet, og enkelte har tatt sitt eget liv. Men også i vårt land har disse frontsoldatene meget krevende og risikofylte arbeidsdager. De fortjener all den støtte og oppmerksomhet de kan få.

Det vi ser av innsats mot viruset i denne vanskelige tiden, både i form av politiske tiltak, permitteringer, prioriteringer av offentlig pengebruk og ikke minst kurativ innsats på helseinstitusjonene, viser vårt samfunn fra sin beste side. Alle ofrer noe for å hindre at mange gamle og syke dør. Dette viser en høy respekt for menneskeverdet – for menneskelivets uvurderlige verdi – og er i samsvar med den kristne og humanistiske kulturtradisjon som vi gjerne viser til. Riktignok er det noen røster som kan bære bud om litt andre verdier. To medisinske professorer grep den 16. april fatt i en uttalelse i Aftenposten fra 1. april der en person skrev: «Epidemien er ikke lenger en alvorlig trussel mot den friske delen av befolkningen». De skriver: «Men han nevner ikke at rundt 1.6 millioner nordmenn ikke er unge og friske». Professorene kritiserer også det syn nevnte person gir uttrykk for når han synes å ønske at «epidemien brenner seg gjennom befolkningen i sakte tempo». De anfører at vi i så fall risikerer «økende smittetall og mange dødsfall i aldersgruppene fra 50 år og oppover».

Det finnes nok dem som mener at det er en omkostning vi bør ta. Det er vel nettopp det svenskene synes å gjøre. De lar samfunnsmaskineriet gå stort sett som før epidemien, sparer enorme summer sammenliknet med restriktive land som f.eks. Norge og Danmark, men har en høy andel smittede og dødsfall blant eldre mennesker. Jeg vil ikke hevde at dette er et bevisst kynisk spill med eldre og sykes liv og helse, men i sin virkning synes denne strategien å akseptere en større omkostning i den retning.

Likevel: I de aller fleste land ofres samfunnsøkonomien for å redde liv og helse. Men da kan det være grunn til å reflektere litt over menneskeverdets status i vårt og enkelte andre land som nå kjemper mot dette farlige viruset. Dersom menneskelivets ukrenkelighet over tid får en svekket gyldighet som forpliktende norm, er det ikke utenkelig at sykdommer som særlig truer eldre og syke mennesker, i fremtiden ikke blir møtt med den samme vilje til bekjempelse som vi ser i dag.

Spørsmålet blir da: Er det så noen tegn til svekkelse av menneskeverdet i vår vestlige verden? Mitt svar er ja. Det er over noen tiår tydelige tegn på at respekten for menneskelivet er for nedadgående. Vi ser det tydeligst ved livets ytterpunkter: Både når et nytt menneskeliv spirer og når alvorlig sykdom, fysisk forfall, smerte og ensomhet rammer den aldrende. Jeg kommenterer først sistnevnte fase. Flere av Europas gamle kulturnasjoner har for lengst innført en adgang for mennesker til å få såkalt «aktiv dødshjelp». Det betyr altså at en person får rett til å dø ved hjelp av medisinsk personell, som avslutter dennes liv med hensikt. Nederland har vært et foregangsland i denne utviklingen og er etterfulgt av Belgia og Luxembourg. Lovens vilkår i disse landene er – ved somatisk sykdom – kort sagt at pasienten har uutholdelige smerter og er håpløst syk. Og naturligvis at det foreligger samtykke fra denne. Også psykisk syke og demente kan få aktiv dødshjelp, og da er det nok at samtykket forelå før sykdommen ble altfor inngripende. I Nederland har antallet som får dødshjelp økt kraftig. I 2017 fikk 6585 personer dette, derav 83 med psykisk sykdom. Tolkingen av lovens skjønnsmessige kriterier er i praksis blitt stadig mer liberal, og mange mener at Nederland er ute på et skråplan. Det er i så fall ikke uventet. Når først prinsippet er innført, ligger det i den kortsiktige nåtidsmaterialismens natur, der stadig færre har en himmel over sine liv, at utglidninger lett vil finne sted. For de som styrer utviklingen kan spørsmålet bli: Hva er mest nyttig for samfunnet? For de pårørende?

I Belgia er reglene litt forskjellige fra Nederland. Det er ikke noe krav at pasienten er døende, og det er ingen nedre grense for å få «aktiv dødshjelp». I Nederland er aldersgrensen 12 år. Skjærer man gjennom alle vakre ord om at barnet skal være «modent» og gi et «informert samtykke» er realiteten at det er foreldrene som styrer dette. Det gir uhyggelige perspektiver, som jeg neppe behøver å utdype.

Situasjonen er heldigvis annerledes i vårt land, der det fortsatt er et flertall som ikke vil innføre en adgang til «aktiv dødshjelp». Men flertallet blir stadig mindre. I Fremskrittspartiet er det sterke krefter som ønsker en slik adgang, det samme i flere politiske ungdomsorganisasjoner. Blant landets leger har det vært en massiv motstand, men tilhengerne av «aktiv dødshjelp» øker blant de yngre. Det er altså fortrinnsvis ungdommen som har et liberalt syn her. Det lover ikke godt, og det går neppe mange år før spørsmålet for alvor kommer på de ledende politikeres agenda, og hvor utfallet kan bli at Norge føyer seg inn i rekken av de land som tillater «aktiv dødshjelp».

Jeg kan ikke her drøfte spørsmålet i større bredde. Jeg nøyer meg med å antyde at et samfunns omfattende praktisering av «aktiv dødshjelp», som i Belgia og Nederland, over tid kan påvirke den oppfatning omgivelsene har av eldre og varig syke personer – som individer med et stadig mer svekket menneskeverd. Da er vi inne på farlige veier. Så skal jeg avstå fra enhver spekulasjon omkring det høye antall døde som følge av viruset i enkelte land kan ha sammenheng med et noe annet menneskesyn disse steder. Det ville være en hån mot et kjempende helsepersonell og uten ethvert empirisk belegg. Men det forhindrer ikke at jeg er urolig over de langsiktige virkninger av lovgivningen om «aktiv dødshjelp» og praktiseringen av denne i gamle europeiske kulturnasjoner.

Også ved menneskelivets begynnelse er menneskeverdet truet. Vi har sett det lenge, og det viser seg også i den aller nyeste abortdebatten i vårt land. Vår abortlov har nå i mange år gitt kvinnen rett til selv å bestemme om hun vil ta abort frem til utløpet av tolvte svangerskapsuke. Abort etter den tid krever samtykke fra en nemnd med to leger. Det kreves da at visse kriterier er oppfylt, f.eks. at fullbyrdelse av svangerskapet vil sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon eller at svangerskapet er resultatet av et seksuallovbrudd. Generelt gjelder at vilkårene skal tolkes strengere jo lenger ut i svangerskapet kvinnen er kommet, og etter utløpet av attende svangerskapsuke kreves «særlig tungtveiende» grunner. Og her kommer en absolutt skranke inn: Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til abort ikke gis. I praksis blir nær sagt alle abortsøknader som behandles i nemnda, innvilget. Med andre ord gjelder selvbestemmelsen de facto også etter utløpet av tolvte svangerskapsuke, og i alle fall frem til utløpet av den attende uken.

Allerede kravet om «fri abort», som i sin tid bar frem den loven vi i dag har, innebar en fullstendig nedgradering av fosterets menneskeverd. I dag er det et overveldende flertall som støtter denne loven. For å få aksept for dette synet, måtte kvinneaktivistene omdefinere det befruktede egget og det senere fosteret fra å være et potensielt fullverdig menneske til kun å bli «en del av kvinnens kropp», en celleklump som ofte forstyrret og skapte vansker for hennes fremtidige liv. I propagandaen ble assosiasjonene til en svulst nærliggende. Jeg skal på ingen måte bagatellisere de grunner som kan anføres for å ønske eller få en abort, noen av dem er dypt menneskelige og lette å forstå. Men man dreper ikke barn selv om de skaper en meget vanskelig situasjon for foreldrene. Og da er vi ved kjernespørsmålet: Når oppstår et menneskeverdig liv, som har krav på fullt vern. For meg er det eneste rasjonelle og bokstavelig talt naturlige tidspunkt når mann og kvinne har fullbyrdet sitt samleie, kvinnens egg er befruktet, og nytt liv vitterlig er skapt. Da har naturen lagt alt til rette for at et menneske blir til. Dette er også kirkens absolutte standpunkt.

Abortaktivister og andre tilhengere av prinsippet om selvbestemt abort kan ikke angi noen rasjonell grense for når et beskyttelsesverdig menneskeliv oppstår. Det nærmeste synes å være den absolutte grense loven setter: Når fosteret er levedyktig, altså utenfor morens kropp, inntrer det ukrenkelige, menneskeverdige liv. Men dette er en høyst relativ grense. Den varierer med legevitenskapen til enhver tid og med medisinsk utstyr og kompetanse ved det aktuelle sykehuset. Man befinner seg altså i den absurde situasjon at et foster som i går kunne aborteres, i dag er et menneskeliv som det brukes store ressurser på å redde og holde i live. Og tilsvarende underlige paradokser kan oppstå samtidig, mellom sykehus i ulike distrikter og i nærliggende land. Det er ikke underlig om slikt skaper en smule forvirring hos dem som reflekterer over dette. De synes ikke å være mange.

Utviklingen av fosterdiagnostikken vil ytterligere bidra til at abortpraksis vil stride mot det vi gjerne forbinder med respekt for menneskeverdet. I dag er det bare gravide over 38 år som har rett til slik diagnostikk, ellers er det noen strenge unntakstilfeller. Nye forenklede metoder for fosterdiagnostikk, der man f.eks. kan få kunnskap om barnets kjønn eller mulig Downs lenge før utløpet av tolvte uke av svangerskapet, har ført til et økende krav om at slik test skal være tilgjengelig for alle gravide. Jeg føler meg sikker på at vi kommer dit. Og da vil sorteringen av foster skje under full selvbestemmelse, uten særlige vilkår i lov og uten nemndsbehandling. I de land hvor det er innført en slik adgang, fødes praktisk talt ikke barn med Downs. Når dette suppleres med en adgang til eggdonasjon, der klinikker reklamerer for egg med særlig intelligente og vakre donorer, er det grunn til uro. Og denne består primært i hvordan disse ønsker om mennesker som er uten lyter og skavanker, som endog kan realiseres ved abortpraksis, vil påvirke vår oppfatning av dem som fødes med ufullkommenheter og mangler som skiller dem fra majoriteten.

En viktig presisering: Det jeg her har skrevet om abort er min prinsipielle og etiske oppfatning, som jeg mener harmonerer med kirkens syn. Et annet spørsmål er hvilken lovgivning man bør ha i et sekulært og avkristnet samfunn. Den drøftelsen er det ikke plass til her. Annet sted har jeg begrunnet hvorfor jeg tror en lov om selvbestemt abort er det minste ondet når et absolutt forbud av mange grunner er en umulighet.

Med de dystre perspektiver jeg har berørt, er det desto større grunn til å glede seg over den humanismen som utfolder seg i virusbekjempelsen, der de eldste og sykeste blant oss har størst behov for vern. Helsepersonellets formidable innsats og store personlige ofre er nevnt. Men det er også grunn til å glede seg over den yngre og arbeidsføre del av befolkningen, som i solidaritet og god dugnadsånd følger myndighetenes påbud og henstillinger i smittevernets tjeneste. Ofrene er store også her: Økonomien er i krise, det store pensjonsfondet som skal være en sikkerhet for fremtidige pensjoner svekkes, arbeidsledigheten er høy osv.  Mitt fromme håp er at den humanismen vi nå registrerer, også vil overføres til diskusjonene om aktiv dødshjelp og om visse sider ved abortpraksis. Det trengs vitterlig sterke motstemmer på disse vanskelige områdene.

Teknologiske fremskritt har gitt menneskeheten mange velsignelser. Fra den industrielle revolusjon startet i Storbritannia for mer enn 200 år siden og til i dag, er det slike fremskritt som først og fremst har formet den verden vi lever i. Og det har vært en utvikling som bare har gått raskere og raskere. Drivkreftene bak denne utviklingen er som regel sterke nasjonale og menneskelige behov og utsikter til stor fortjeneste for kapitalister. Våpenteknologien har vanligvis gjort enorme fremskritt når krig forberedes, truer eller er i gang. Eksempelvis ble atombomben utviklet i skyggen av annen verdenskrig. Og siden den gang er mye uhyggelig skjedd på dette området, ikke minst ved bruk av digital teknologi som har åpnet for «avstandsangrep» med en ufattelig høy presisjon. For tiden er digital robot-teknologi og førerløse fremkomstmidler noe av det som er i vinden. Og på det medisinske området har den digitale revolusjon gitt nye og epokegjørende muligheter innenfor f.eks. diagnostikk og kirurgi.

Det er innlysende at den teknologiske utvikling ikke bare er til det gode for menneskeheten. Onder og farer følger utviklingen som en skygge. Atombombens eksistens er antagelig krigsforebyggende, men samtidig er denne totalødeleggende bomben praktisk talt umulig å bruke, endog i forsvarsøyemed. En atomkrig vil bli et ragnarok som truer nær sagt alt liv på vår klode. Misbruk av digital teknologi skjer daglig og er ett av tidens store debattemaer. Terrorister har stor nytte av slik teknologi – man kan bare ane hva den omseggripende bruken av droner kan bety for grupperinger som ønsker død og ødeleggelse av sivilsamfunn. Men også vanlige kriminelle har lenge hatt «glede» av digitale hjelpemidler. Nettkriminalitet er utbredt over hele verden.

For mitt formål behøver ikke denne listen forlenges. Den er tilstrekkelig til på ny å understreke betydningen av reflektert ambivalens og høy etisk bevissthet når det er spørsmål om å ta i bruk ny teknologi. Historien viser at gjennomgående er det teknologenes begeistring som smitter over på beslutningstakere og derved blir bestemmende for hva som realiseres. Og først når rusen har lagt seg, blir etiske reservasjoner og motforestillinger et tema. Men da er det ofte for sent. Det teknologiske gjennombrudd er et irreversibelt faktum. Eksempel: Face-book og lignende plattformer var en «utrolig» oppfinnelse som ville «bringe mennesker nærmere hverandre» osv. Det har disse utvilsomt gjort, ikke minst i disse corona-tider hvor de fleste lever ganske så isolert. Disse digitale kontaktmuligheter er i slike situasjoner av uvurderlig betydning. Men blåmandagen er for lengst kommet. Dette uredigerte, sosiale medium er også et verbalt kloakkrør. Og eieren har bidratt til ukontrollert spredning av enorme mengder private opplysninger fra brukerne. Det er tid for selvransakelse og besinnelse.

Så til mitt egentlige tema: Bioteknologiens stadige fremskritt. Også på dette punkt har forskerne og beslutningstakerne utvilsomt gode intensjoner. Mest aktuelt er fertilitetsområdet, der hensikten er å hjelpe barnløse med å få barn. De tekniske mulighetene er etter hvert blitt mange, og oppfinnsomheten er stor. Det kan være grunn til å minne om hva som er lovlig i dagens Norge. Først en gammel ordning: inseminasjon av sæd. I ekteskap der mannen er uten evne til å befrukte sin kone har dette vært tillatt og i bruk i over 80 år. Den gjeldende bioteknologiloven tillater dette også når mannen er «bærer av alvorlig arvelig sykdom» og videre «når to kvinner er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold». Også assistert befruktning – utenfor kroppen – er tillatt etter norsk lov. Det betyr at kvinnens egne egg kan befruktes på denne måten, enten av en ektemanns eller samboers sæd, eller ved hjelp av donor-sæd, og deretter plasseres inn i hennes livmor. Slik befruktning kan bare utføres på kvinne som er gift, eller som er samboer «i ekteskapslignende forhold», også likekjønnede sådanne. Det barn som måtte bli frukten av at donor-sæd er benyttet ved assistert befruktning, har etter bioteknologiloven § 2-7 rett til å få vite navn på donoren – dets biologiske far – når det fyller 18 år. Det samme er ikke uttalt for barn født etter inseminasjon av donor-sæd, men det må bero på en inkurie. Det er ingen grunn til å skille mellom assistert befruktning og inseminasjon på dette punkt. Videre forbyr loven enhver form for eggdonasjon fra en kvinne til en annen, hva enten sistnevnte lever i ekteskap eller ikke. Og befruktede egg kan ikke innsettes i livmoren til en annen kvinne enn den som eggcellen stammer fra. Loven åpner heller ikke for noen form for surrogati, altså at en «erstatningsmor» bærer frem et barn på vegne av andre, hva enten dette skjer ved inseminasjon av sæd eller eggdonasjon fra «bestilleren».

Dette er en kortversjon av gjeldende regler om «befruktningshjelp». I forlengelsen av disse er det i bioteknologiloven gitt regler om blant annet genetisk undersøkelse av befruktede egg (preimplantasjonsdiagnostikk) og om genterapi (påvirkning av celler med tilføring av genetisk materiale), altså det man kan kalle genmanipulering. Begge disse tiltak kan etter gjeldende lov bare benyttes for å hindre at alvorlige arvelige sykdommer overføres til det barnet som fødes.

I de siste to år er det blitt klarlagt at et klart flertall i Stortinget går inn for endringer i bioteknologiloven som vil innebære at inseminasjon og assistert befruktning blir lovlig i Norge. Planen var å få disse endringene gjennomført i løpet av vårsesjonen 2020, men på grunn av den pågående corona-krisen er det uvisst om lovendringene vil bli gjennomført denne våren. Det er likevel lite tvilsomt at de kommer.

Dette bærer bud om at vi bare har sett begynnelsen på en radikal endring av verdier og etikk, som høyst sannsynlig vil følge etter en stadig utvikling i bioteknologien. Fra en kristen-etisk synsvinkel, og i alle fall fra en katolsk sådan, er det lite av det som er tillatt i dagens norske bioteknologilov som er akseptabelt. Tradisjonell katolsk lære er at seksuell omgang utelukkende hører til i det heterofile ekteskap, og at menneskelivet starter i befruktningsøyeblikket. Et befruktet egg er derfor potensielt et fullverdig menneske og har et absolutt krav på beskyttelse. Følgelig blir f.eks. all forskning på og destruksjon av befruktede egg uakseptabel. Dette skal ikke utdypes i denne sammenheng. Siden avstanden mellom katolsk/kristen etikk og dominerende oppfatninger i dagens Norge er så stor, vil jeg se litt nærmere på enkelte sider ved den bioteknologiske utvikling i et mer allmenn-etisk perspektiv.

Først en mer overordnet refleksjon. Som nevnt er det en såkalt god hensikt bak de bioteknologiske fremskritt og de lovregler vi har om befruktningshjelp. Mange mennesker har et naturlig og sterkt ønske om å ha egne barn. Naturen selv løser dette problemet for de fleste ved normalt seksuelt samkvem mellom kvinne og mann. Og dersom dette skjer mellom to som har en dyp kjærlighet til hverandre, har naturen sørget for det beste utgangspunkt for barnets oppvekst. Men av ulike grunner er det noen heterofile par som ikke kan få barn. Og likekjønnede par og enslige kan etter naturens orden ikke få barn. Enkelte barnløse heterofile par har valgt adopsjon og fått barn på det viset. Det er som regel en lykkelig løsning både for barnet, adopsjonsforeldrene og normalt også for de biologiske foreldrene.

Etter hvert som bioteknologien ga muligheter for befruktningshjelp til nær sagt alle, viste det seg at «alle» – også mange av dem som fra naturens side umulig kan få barn – har sterke ønsker om dette. Og denne kombinasjonen av det teknisk mulige og sterke ønsker fra ulike befolkningsgrupper, er blitt vanskelig å motstå i vårt liberale velstandssamfunn, som ellers legger til rette for behovstilfredsstillelse for folket på de fleste livsområder. I parentes bemerket: Det siste her er å gi eldre par bedre muligheter for sex på sykehjem! De som ser betenkeligheter ved at den bioteknologiske utvikling styrer etikken, overdøves i media, som ofte fylles av tårevåte reportasjer om lesbiske par eller enslige som sterkt ønsker seg barn, eller lykketårer fra dem som har fått sine barn og beskriver den harmoniske familien. Jeg vil på ingen måte bestride oppriktigheten i disse ønsker, men den slags individuelt-sentimentale reportasjer fører gjerne til at etiske prinsippspørsmål forsvinner i tåken. Det så vi tydelig også under abortdebatten på 1970-tallet, og vi ser tilløp til det samme i debatten om aktiv dødshjelp. Når så reportasjen avsluttes med uttalelser fra velmenende psykologer, familieterapeuter mv. om at «intet tyder på at barn som vokser opp hos lesbiske par, eller hos single for den saks skyld, får en dårligere oppvekst enn hos den vanlige heterofile familien», er gjerne siste ord sagt. Slike uttalelser har et begrenset grunnlag i empiri. Og det er noe selvmotsigende i den norske debatten på dette punkt. Når temaet er fars rolle i barns oppdragelse, som i debatten om pappapermisjoner, understreker fagfolk og andre hvor viktig han er som rollemodell ved siden av mor. Men er det tale om at lesbiske par eller enslige kvinner skal få befruktningshjelp, hører vi ikke en døyt om fars betydning i barnets utvikling. Disse radikale endringer av tradisjonelle familiemønstre, er et relativt nytt fenomen av et foreløpig begrenset omfang. Lite vet man om langsiktige virkninger. I det følgende skal jeg berøre enkelte andre og mer konkrete motforestillinger.

I Klassekampen 10. april 2018 kommenterte redaktør Bjørgulv Braanen debatten om bioteknologiske fremskritt, eggdonasjon og assistert befruktning til enslige. Han var ikke urolig for at enslige «ikke kan være like gode omsorgspersoner som ektepar», men for at hvert skritt vi tar på dette området «kan føre oss nærmere et samfunn der barn produseres løsrevet fra menneskene og deres mellommenneskelige relasjoner». Det er i sannhet et uhyggelig scenario, i første rekke for de barn som blir resultatet av slike eksperimenter. Men disse sistnevnte synes ikke å være Braanens hovedbekymring. Han er først og fremst opptatt av at det i kjølvannet av slik manipulering av naturen kan oppstå «et marked, ikke bare for sæd, men også for kjøp og salg av egg, i kombinasjon med innleide surrogatmødre». Det er den kommersielle utnyttelse av situasjonen, som primært uroer Braanen, som her nok er noe preget av sitt (fortidige?) marxistiske grunnsyn. Jeg skal ikke underkjenne at dette kan bli et problem. Det er det allerede om man ser utover i det internasjonale landskap. Foretak tjener store penger på organisert surrogati, sæd- og eggdonasjon, ikke minst i USA. Følgende annonse for egg-donasjon benyttes av et foretak i California: «We are known as the Gold Standard for egg donation, representing the brightest, most beautiful, kindhearted and accomplished SuperDonors in the world». Og nordmenn benytter seg av slike tilbud, endog surrogati. Vi har en tidligere mannlig politidirektør og statssekretær, nå sykehusdirektør, som lever i homofilt parforhold, og som har bestilt og hentet barn fra surrogatmor i utlandet. Det var jo ulovlig her til lands!

Min hovedbekymring ved de metoder for befruktningshjelp som i første rekke er aktuelle, assistert befruktning til enslige og eggdonasjon, er identitetsbehovet til de barna som blir resultatet av disse. Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, er fundamentale spørsmål i menneskers liv.  at et flertall Vi vet nå at et flertall på Stortinget vil åpne for at et donor-egg kan befruktes av donor-sæd og deretter innføres i en kvinne som lever i et partnerforhold, heterofilt eller likekjønnet. Barnet vil i så fall få fire foreldre, og de som barnet vil oppleve som foreldre, har det ingen genetisk tilknytning til. Dette er jo ganske ekstremt. Men har man identitetsbehovet for øye, oppstår jo problemer allerede ved den tradisjonelle sæddonasjonen, ved assistert befruktning med donor-sæd og ved eggdonasjon.

Som nevnt foran åpner gjeldende lov for at barnet som er resultatet av donor-sæd, har krav på å få vite donorens identitet når det er fylt 18 år. Denne retten har eksistert i ca. 15 år nå. I Norge er det satt en grense for hvor mange barn en sæd-donor kan bli opphav til: Øvre grense er åtte barn. Men sæd-donasjon ved inseminasjon til ektepar har som nevnt eksistert i mange år, og tidligere var sæd-giverne anonyme. Mange barn er derfor avskåret fra å få vite hvem deres far er. Med de begrensninger norsk lov har satt for assistert befruktning, egg-donasjon og surrogati, har utlandets mer liberale regler vært løsningen for mange. Resultatet er at mange barn fødes uten å kunne få vite biologisk fars identitet, og noen fødes uten mulighet for å vite hvem som er deres genetiske mor.

I diskusjonene om bioteknologiske fremskritt har barnets identitetsbehov spilt en underordnet rolle. Det er de barnløses ønsker om befruktningshjelp som dominerer debatten. Men vi vet av erfaring, fortalt oss gjennom mange enkeltskjebner, at det kan være av en eksistensielt avgjørende betydning for mange mennesker å få kjennskap til sitt biologiske og genetiske opphav. De mest kjente eksemplene har vi fra adopsjonssakene, eksempelvis illustrert ved TV-programmer som hjelper adopterte til å finne frem til biologiske foreldre. Det er ofte lykkelige møter, som endrer på manges livssituasjon.

 Det er derimot ingen grunn til å tro at det vil være en lykkelig oppdagelse om en ungdom får vite at biologisk/genetisk far eller mor er opphav til tallrike barn spredt rundt i verden, og at de har inngått et kommersielt samarbeid med et foretak som utfører ulike former for befruktningshjelp. Og med dagens norske regler for øye: Situasjonen er neppe så mye bedre om avkommet får vite at dets biologiske far er en sæd-donor som har gitt opphav til syv halvsøsken av ukjent identitet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at kunnskap som nevnt, tilført en ungdom fra dem han trodde var far eller mor, vil virke sjokkartet og hos mange traumatiserende. Dette kan faktisk tale for at anonymitet for opphavsforeldre tross alt er det beste. Den retten barnet har i Norge til å kjenne biologisk fars identitet, begrenses for øvrig av at det ikke foreligger noen plikt for foreldrene til å fortelle barnet at det er resultat av sæd-donasjon fra en ukjent mann.

Og anonymiteten reiser nye spørsmål. Den samme mann eller kvinne (ved eggdonasjon) vil kunne være opphav til en rekke barn, som altså blir halvsøsken. Risikoen for at disse barna havner i parforhold med hverandre er kanskje liten, men den er på ingen måte fraværende. Det er ikke uten grunn at vår straffelov forbyr seksuell omgang mellom søsken, derunder halvsøsken. Det er selvsagt ikke straffbart med slik omgang når man er uvitende om søskenforholdet, men en viktig del av begrunnelsen for straffbarheten slår til også her: Det er en forhøyet risiko for uheldige eugeniske (arvemessige) følger for avkom etter slik incest. Denne risikoen tales det sjelden om i den offentlige debatten.

Et annet dystert scenario er dette: Når mennesket er gitt muligheter for å velge genetisk opphav til sitt barn, vil det lett tvinge seg frem krav om bestemte egenskaper hos donorene. Våre vellykkethets-idealer vil bli bestemmende for valget. Noen ønsker spesielt intelligente barn, andre ønsker idrettstalenter, kunstneriske begavelser osv. Og alle ønsker vakre barn. Dette er ingen fantasifull utopi fra min side, men allerede en realitet i det internasjonale markedet på dette området. Jeg viser til sitatet foran med reklame for en californisk fertilitetsklinikk. Og dersom de rester av puritanisme som fortsatt finnes i den norske folkesjelen, fører til at vi gir vesentlig strengere regler enn de som gjelder i andre land, vil det medføre at mange potensielle foreldre reiser utenlands på jakt etter super-donorer. Noen gjør det som nevnt allerede. Jeg behøver neppe tilføye at det er de mest velstående som vil nyte godt av disse «privilegier».

Selv om noen benekter det, er vi i den vestlige verden inne på et skråplan på det bioteknologiske feltet. Når f.eks. noen tar til orde for såkalt altruistisk surrogati, f.eks. en erstatningsmor som uten godtgjørelse påtar seg å føde et barn for en barnløs venninne, er veien kort over til surrogati i kommersielt øyemed. Dette er illustrerende for hvordan skråplaneffekten arter seg. Velmenende forslag bærer i seg kimen til neste skritt i en stadig farligere utvikling. Kanskje ser vi det tydeligst når adgangen til sæd-donasjon anføres som god grunn til å innføre eggdonasjon. Og det er de mest liberale land som fører an i utviklingen. De drar resten etter seg. Et hyppig brukt argument i den norske debatten er nettopp dette: «Men det er jo tillatt i Danmark, Sverige og Nederland…». Og da må jo vi følge etter – som vi nesten alltid har gjort på så mange områder.

Som jeg har understreket, er det et sterkt ønske om å få barn som driver frem den del av den bioteknologiske utvikling vi her taler om. Og det er mange mennesker som bærer på dette ønsket, som i utgangspunktet er meget naturlig og forståelig. Samtidig drepes det hvert år ca. 15 000 potensielt fullverdige menneskebarn ved provosert abort. Disse er altså uønsket av mødrene. Det er noe paradoksalt i dette. Og det er naturligvis helt utopisk å tenke seg at de uønskede fostre ved offentlige stimuleringstiltak får leve og fødes, for så å adopteres av dem som sterkt ønsker barn. Men det er lov å tenke seg en slik bro mellom dem som vil abortere og dem som sterkt ønsker seg barn. Det ville ha vært et fremskritt i humanitet og sivilisasjon. Det er bare en drøm, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til Ciceros utbrudd: «O tempora, o mores!».

Den egentlige avkristning innebærer at folk mister en personlig tro på den kristne Gud – på Jesus Kristus som Guds sønn og menneskehetens frelser. Det er noe ganske annet at tradisjonelt kristne privilegier som en konfesjonell stat, med bindinger til luthersk kristendom i Grunnloven, eller en kristen formålsparagraf i skolen, blir fjernet i demokratiske prosesser. Dette er sekularisering – eller «verdsliggjøring» – av institusjoner som i seg selv er og bør være verdslige og livssynsåpne. En sekularisering av samfunnsinstitusjoner behøver ikke å følges av eller være en følge av avkristning i folket. Men ofte blandes disse fenomener, og sekularisering vil ofte være et tegn på at den kristne tro eller en bestemt dominerende konfesjon er på vikende front.

Fra en kristen synsvinkel er ikke sekularisering et onde. Jeg tror ikke luthersk kristendom er tjent med å tviholde på privilegier som statskirke eller kristne formålsparagrafer i offentlige institusjoner. Og jeg er ytterst skeptisk til at den katolske kirke i f.eks. Spania eller Irland legger press på politiske organer for å beholde en særlig streng abortlovgivning. Dette er utvilsomt et følsomt og vanskelig politisk spørsmål, og det er ikke gitt at det strenge etiske syn som Kirken har, og som jeg deler, bør «påtvinges» store folkegrupper med en annen oppfatning. Det er få mennesker i dagens Norge som vil tillegge fosteret fullt menneskeverd, i alle fall i tidlige faser av svangerskapet. Og dersom det er lite formålstjenlig å fastholde et absolutt forbud mot abort i en moderne stats lovgivning, vil alle oppmykninger med adgang til abort på visse indikasjoner, innebære en statlig gradering av menneskeverdet, hvilket etter mitt syn er uheldig. Da er det bare den andre ytterlighet, den selvbestemte abort, som ikke medfører en slik offisiell gradering. Spørsmålet er overlatt til den private sfære og til den person som er nærmest til å treffe avgjørelsen, fortrinnsvis etter en grundig og samvittighetsfull vurdering. Fra en katolsk-kristen synsvinkel kan det naturligvis rettes innvendinger mot en slik regulering, men den kan også sees på som det minste onde. Og selv om vi ikke kan få et samsvar mellom katolsk etikk og lov i dette spørsmålet, bør vi som enkeltpersoner søke å påvirke stemninger og oppfatninger ved i ord og i handling formidle de verdier som følger av vår kristne tro – kort sagt være et «salt» i et samfunn der kristne verdier er på vei ut.

Ganske visst vil mange slike verdier, eller snarere rester av slike, bestå i et samfunn selv etter en omfattende avkristning, der den egentlige kristne tro ikke lenger preger folket. Begrepet «kulturkristen» er kommet til i de senere år og er kanskje mer karakteristisk for nordmenns forhold til kristendommen enn troen på dens læresannheter. Men det er mildt sagt et vagt fenomen og som sådant ganske forsvarsløst mot en tidsånd som går i ganske andre retninger. Det har nok en viss livskraft i den aktuelle situasjon, hvor mange nordmenn utvilsomt er blitt sterkt kritiske til innvandring – i første rekke fra muslimske samfunn. Denne avvisende holdningen er blitt stadig mer merkbar og er etter hvert fanget opp i alle de største politiske partiene våre. I noen grad bunner den nok i frykt, og bakteppet er naturligvis de senere års økende islamistiske terror. I denne situasjonen gjelder det å søke etter det nasjonale, det som er typisk norsk og tradisjonelt. Da kan den kristne kultur være nyttig å gripe til. Og uten verdi er det naturligvis ikke at mange likegyldige, og endog ikke-troende, velger å være medlemmer av den norske folkekirken og benytte seg av dens tjenester ved livets store begivenheter.

Men uten at folket, eller store deler av det, er trygt forankret i selve kilden – den kristne tro – vil de avledede verdiene etter hvert tørke inn. Man trenger ikke en særegen observasjonsevne eller analytisk begavelse for å konstatere at vi er kommet langt i denne utviklingen. Det blir særlig synlig i diskusjoner om samliv, seksualitet, reproduksjon, abort og «sortering», surrogati, eggdonasjon, og – i livets andre ende – aktiv dødshjelp, euthanasi og assistert selvmord. Disse dødshjelpsfenomener får en stadig sterkere utbredelse i vestlige samfunn. Men her står de kristne kirker stort sett samlet i en massiv motstand og i ønsket om streng lovgivning, og mange human-etikere og helsearbeidere er av samme oppfatning. Motstanden bunner bl.a. i en underliggende frykt for nedvurdering av menneskeverdet til gamle, syke og hjelpeløse mennesker og for en utglidning i praksis som gjør disse – og deres pårørende – engstelige for sikkerheten eksempelvis ved institusjoner. Men de gamle og syke kan også oppleve forventninger og endog press fra pårørende om ikke å være dem til økende byrde. Selv ser jeg også en betydelig risiko for at legaliseringen av euthanasi vil påvirke strafferettspleiens behandling av drapssaker der gamle og hjelpeløse er ofre. Gjerningsmannens påstand om at offeret var pint av smerte eller depresjon og tryglet om snarest mulig å bli tatt av dage, vil få en langt større tyngde dersom drapet kunne ha vært legalt om det var sant at offeret ønsket det, visse saksbehandlingsregler var fulgt, og helsepersonell hadde satt den livsavsluttende injeksjonen. Men som nevnt er motstanden mot å legalisere dødshjelp på vikende front, og enkelte land har allerede tillatt dette på nærmere vilkår, f.eks. Nederland og Sveits. Og flere norske ungdomspartier er tilhengere av oppmykning.

Hvor langt er så avkristningen kommet? Stadig oftere leser jeg setninger som ligner denne: «Nå når gud er død, kan vi diskutere spørsmålene mer fordomsfritt». Her stiller skribenten diagnosen på samfunnet: Vi tror ikke lenger på Gud. For stadig flere mennesker passer sosiologen Niels-Fredrik Nielsens «tristesse»: «Du kommer ikke nærmere paradiset enn å få en god nekrolog». Og det bekreftes av offentlige statistikker og meningsmålinger. En stor britisk undersøkelse, nylig gjengitt i avisen The Guardian, slår fast at 58 % av nordmenn mellom 16 og 29 år regner seg ikke som kristne. Undersøkelsen omfatter 22 europeiske land. Blant disse befinner Norge seg midt på listen – som nr. 11. Tsjekkia topper listen med 91 % som ikke har en religiøs tro, mens Polen er nest nederst med bare 17 %. Under Tsjekkia følger Estland, Sverige, Nederland og Storbritannia med fra 80 % til 70 % uten religiøs tro i den nevnte aldersgruppen. Danmark og Finland befinner seg omtrent på samme nivå som Norge. Sveits, Tyskland, Portugal, Irland, Slovenia, Østerrike og Litauen finner vi på nedre halvdel, altså med flest troende.

Våre nordiske velferds- og velstandssamfunn har altså et klart flertall unge som ikke tror på Gud. Det er ikke overraskende. Utviklingen synes å være den samme i befolkningen som helhet, i alle fall om man har deltakelse i kirkens gudstjenester som målestokk. En rapport fra Kirkerådet røper at det ble holdt ett tusen færre gudstjenester i folkekirken i 2017 enn i 2016. Siden 2013 er det blitt en halv million færre mennesker på gudstjenestene. Og hvis man ser nærmere på den viktigste av alle kristne høytider – påsken – har deltagelsen i kirkelige handlinger i den norske folkekirken vist en synkende tendens over flere år. Eksempelvis deltok 203 000 nordmenn i 2013 mot 191 000 i 2017. (Tallopplysningene i dette avsnittet er hentet fra en reportasje i avisen Vårt Land). Dåpstallene er også dystre. I 2001 ble 81.4 % av fødte barn døpt i den norske kirke; i 2017 var andelen sunket til 53.1 %. (Aftenposten). Også tallene for konfirmasjon og vielser går nedover

I en kommentar til nedgangstendensen i gudstjenestedeltagelsen uttalte Kirkerådets leder og nestleder at «man ikke skal se seg blind på tall». Hva som ligger i denne uttalelsen, skal jeg ikke spekulere i. Nedgangstendensene er åpenbare for den som vil se. Og i en kommentar til nedgangen i dåpstallene, uttrykte kirkerådslederen stor bekymring. Det interessante spørsmålet er hvorfor frafallet fra den norske kirke er så tydelig over tid. Jeg vil forsøke å antyde noen faktorer som kan bidra til nedgangen. Og jeg maler med grov pensel.

Innledningsvis vil jeg understreke at nedgangen ikke er særegen for den norske folkekirken. Dette er en generell tendens i Europa, men særlig påfallende i Norden. De velstandsmette velferdsstatene gir mange mennesker økonomisk trygghet, god helse, god utdannelse, sikre arbeidsplasser og lite kriminalitet. Det er ikke tilfeldig at folket i disse landene i en årlig undersøkelse kåres til noen av verdens «lykkeligste». En merkverdig kåring. Hva er «lykke»? Men la nå det ligge – de nettopp nevnte parametere er sikkert vurdert høyt. Det er ikke vanskelig å se for seg at folk i slike vellykkede samfunn opplever å styre sine liv under god eller endog full kontroll. Suksessen oppleves ikke som gratis – av nåde – men som egen fortjeneste. Individualismen, selmvopptattheten og hovmodet blir lett en del av tilværelsen. Og materialismen naturligvis – suksess måles lett i statussymboler som villaer, fritidsboliger, store og flotte biler og båter, lange og eksotiske reiser osv. På ulike nivåer gjennomsyres de nordiske velstandssamfunn mer og mindre av holdninger som nevnt og antagelig i sterkere grad enn de fleste andre europeiske samfunn. Men ingen europeiske land er upåvirket av denne utviklingen. Og poenget er: I slike vellykkede liv, der grunnleggende eksistensielle trusler er fraværende, blir Gud overflødig. Alt er resultatet av egen innsats og dyktighet, og vi trenger ingen overjordisk Allmakt. Livet går på skinner

I evangeliet etter Lukas, kapittel 18, vers 25-26, fremsier Kristus denne lignelsen: «Ja, det er lettere for en kamel å komme seg gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike!». Selv om ordene her retter seg mot en rik mann som allerede søker Gud, gir de også mening som en beskrivelse av hvor vanskelig det er for de rike å åpne seg for troen på Ham.

Men også de «vellykkede» borgere møter gjerne motgang i livet, som f.eks. alvorlig sykdom, ulykker, samlivsbrudd, barnedødsfall osv. Da har man ingen Gud å henvende seg til, i alle fall ikke gjennom kirken, som oppleves fremmed og irrelevant. Mange glir inn i en dyster tilværelse med depresjon og angst, medikament- og alkoholavhengighet og endog selvmordet. For ikke å bli misforstått: Den kristne tro er naturligvis ikke en garanti mot slik elendighet. Men den gir mange en hjelp og trøst som bringer balanse i livet. Det gjenstår å se hva som på dette området blir følgen av den verdensomfattende krisen som coronasmitten har skapt nå på ettervinteren 2020. Alle dødstallene og frykten for sykdom og død rir nå Europa og USA som en mare. Vil dette føre til at det avkristnede folket vil heve blikket og lete etter Gud?

Det er neppe bare denne generelle tendensen til avkristning i moderne og «vellykkede» samfunn, som forklarer nedgangen i kirketilhørighet i Norge, og for så vidt i de andre nordiske folkekirker. Disse har gjennom årtier søkt å tilpasse seg moderniteten, i form av nye verdier og holdninger som har sin opprinnelse utenfor den kristne religiøse og kulturelle tradisjon. Det er mitt inntrykk at man taler minst mulig om grunnleggende kristne trossannheter, om de mysterier vår tro bygger på, og som har vært de kristne kirkers felles tro siden oldtiden: Jomfrufødselen, Kristus som sann Gud og sant menneske og Hans fysiske oppstandelse, og ikke minst syndens svøpe, dommens dag og livets to utganger. I prekener berøres nok fra tid til annen disse temaer, men sjelden ellers. Som jeg har skrevet i en annen sammenheng, er det særlig i dagsaktuelle politiske spørsmål kirkens representanter ytrer seg offentlig. Og f.eks. i portrettintervjuer med bispekandidater eller nye biskoper. Det virker som om man nøler med å la trossannhetene utfordre den dominerende mening, at det som ikke kan dokumenteres vitenskapelig, eller er forenlig med en rent dennesidig fornuft, er utslag av naivitet og intellektuell umodenhet. Minst like vegrende har kirken vært i forsvaret av tradisjonell samlivs- og ekteskapsteologi. I løpet av få tiår er det meste snudd på hodet på dette feltet: Det tales ikke lenger om at seksuell aktivitet utenfor ekteskapet er synd, og det er det kanskje heller ikke i følge majoriteten av folkekirkens prester. Følgelig er også samliv mellom likekjønnede akseptert av et flertall, og mange ønsker også å likestille ekteskap mellom likekjønnede med ordinære ekteskap mellom mann og kvinne. Jeg iler til med å presisere at dette er utfordrende spørsmål også for den katolske kirke, ikke minst når det gjelder sjelesorg. Men læren om ekteskap og samliv er ikke endret.

Denne tilpasning til moderne, sekulære verdier kan bare forstås ut fra et ønske fra folkekirkens side om å tiltrekke seg dagens mennesker og bremse avkristningen. Som strategi har det neppe vært vellykket. Tallenes tale kan tyde på det. Så kan man innvende at det kanskje har bidratt til å redusere tempoet i avkristningen. Noen nye medlemmer er nok kommet til, men langt flere har antagelig fått svekket respekt for en så tilpasningsdyktig kirke. Og det har resultert i splittelse og utmeldinger i ikke ubetydelig grad. Hele denne tilpasningen er etter mitt syn en undervurdering av menneskets iboende lengsel etter en åndelig virkelighet og sannhet, etter en metafysisk livsforklaring, som den genuine kristne tro er et fullgodt svar på. Ikke minst det sekulære og «korrekte» nåtidsmennesket trenger å utfordres i noen av sine verdier, som ofte er sentrert om enkeltindividets «krav» på behovstilfredsstillelse, nær sagt på de fleste områder. Og utfordringen må komme fra en tenkning som ikke er «av denne verden», men ganske annerledes. Dessverre er det få røster for et slikt syn som hever seg i folkekirken i dag. Den engelske forfatter og tenker G. K. Chesterton sier det treffende: «Det er alltid lett å la tidsånden få tøylene. Vanskeligheten er selv å holde dem. Det er alltid lett å være modernist, akkurat som det er lett å være snobb».

 Tilpasningen til moderniteten kan spores også på andre områder. Endog moderne kirkebygg er uttrykk for dette. De bærer stadig mindre preg av gudshus, og mer av å ha vært en inspirasjon for fantasifulle arkitekter og kunstnere. Sterke kristne symboler som kors og krusifikser er kommet i bakgrunnen eller gjort abstrakte, og bygget skal friksjonsfritt kunne brukes også til konserter og andre mer verdslige formål. Kunst og musikk er kommet i forgrunnen. Man savner den glødende tro hos planleggere og byggmestre som gjennom århundrene har drevet frem de vakreste katedraler og kirker. Kunsthistorikeren Tommy Sørbø karakteriserer en del moderne kirker slik: «De er like åndfulle som et seminarrom på danskebåten». Dette utsagn er naturligvis en provokasjon fra Sørbøs side, men uten poeng er den ikke.

Selv om den katolske kirke globalt sett vokser, unngår den naturligvis ikke frafall, fortrinnsvis i enkelte gamle europeiske kulturnasjoner. Italia, Spania og Frankrike er alle preget av at kirken har mistet mye av grepet om folks sinn. Det har i alle fall i noen grad å gjøre med den generelle tendens til materialistisk selvtilfredshet og individualisme som preger mange vestlige samfunn, og som jeg berørte foran. Men her kommer også et annet forhold til: Det er blitt avdekket at geistlige i en rekke land har gjort seg skyldige i grufulle misbruk av barn og unge. Det dreier seg om seksuelle overgrep og vold. Og det har vart i årevis. Det gjorde skandalen større at kirkelige overordnede har forsøkt å dysse ned sakene og «løst» problemet med å flytte overgriperen til kirkelig tjeneste et annet sted. Det pågår en renselsesprosess i kirken, i regi av pave Frans, og vi får håpe at denne er grundig og omfatter alle mørke kroker. Disse overgripere har på kort sikt skadet kirken og kristendommen langt mer enn alle de gode tjenere har maktet å styrke den. De har grunnleggende forrådt sitt kristne kall og ikke opptrådt som det «jordens salt» evangeliet oppfordrer dem til, men snarere som en ondartet bakteriekultur som har bidratt til forråtnelse i en ellers levende kirkelig organisme.

Bortsett fra det som umiddelbart følger av geistlige utskeielser og kirkelig unnfallenhet i den forbindelse, bør vi katolikker ikke bekymre oss for meget over avkristningen i vår tid. Det er en nødvendig avskalling av medlemmer som ikke er dypt forankret i den kristne tro, og som er uten tillit til at kirken vil reise seg med fornyet kraft. Det har den i fortiden gjort fra langt mer dyptgående kriser enn dem vi har sett i nyere tid. Da kirken i oldtiden kjempet seg til en stadig større utbredelse, var det mennesker med brennende iver og sterk tro som brakte det glade budskap ut til menneskene. Og de levde etter sin lære og ble av den grunn forbilder og eksempler med stor forkynnende og misjonær kraft. Kanskje vil avkristningen – og avskallingen – gå sin gang til vi nærmer oss urkirkens minoritetsposisjon. Da kan vi håpe på at evangeliet vil spres og mottas på en ny og kraftfull måte.

Daværende teologiprofessor Joseph Ratzinger (1927 -), senere kardinal og pave Benedikt XVI, holdt i 1969 en visjonær tale i tysk radio. Her er noen utvalgte sitater fra den mektige talen: «The future of the Church can and will issue from those whose roots are deep and who live from pure fullness of their faith. It will not issue from those who accomodate themselves merely to the passing moment…». Og videre: «We have noe need of a Church that celebrates the cult of action in political prayers. It is utterly superfluous». Og Ratzinger ser for seg en fornyet kirke vokse frem: «Let us go a step farther. From the crisis of today the Church of tomorrow will emerge – a Church that has lost much. She will become small and will have to start afresh more or less from the beginning. She will no longer be able to inhabit many of the edifices she built in prosperity. As the number of her adherents diminishes, so it will lose many of her social privileges.». Og han fortsetter: «The Church will be a more spiritual Church, not presuming on a political mandate, flirting as little with the Left as with the Right». Han avslutter slik: «And so it seems certain to me that the Church is facing very hard times. The real crisis has scarcely begun. We will have to count on terrific upheavals. But I am equally certain about what will remain at the end: not the Church of the political cult, which is dead already, but the Church of faith».

Denne visjonære, ja profetiske betraktning gir veiledning og håp i en verdiforvirret tid, der den kristne tro og lære er i ferd med å bli stadig mindre relevant i våre vestlige samfunn. Katolsk tro er vital, og kirken voksende i flere utviklingsland. Det er gledelig. I sum har antallet katolikker faktisk steget betydelig de siste 40 år, fra ca. 700 millioner i 1970 til nærmere 1.3 milliarder i dag. Og hovedgrunnen er altså veksten i Afrika og Asia. Situasjonen er som nevnt annerledes i det gamle Europa, som i mange århundrer vært det inspirerende arnestedet for utbredelsen av troen på Kristus. Vi får håpe at den aktuelle avkristningen er et nødvendig trinn i en utvikling mot en konsolidert kristen minoritetskirke, som med stort pågangsmot og glødende tro vil bidra til en fornyet evangelisering av de tapte områder. Kristus har gitt oss et godt grunnlag for dette håpet da han i dåpsbefalingen, etter oppstandelsen, sa til disiplene: «Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende» (Matteus 28. kapittel, vers 20). Det har Han vært i to tusen år, selv om mange av kirkens tjenere i perioder har gjort hva de kunne for å hindre troens utbredelse.

For oss katolikker er det en underlig øvelse å delta i debatter om abortlovgivningen i et sekulært samfunn. Vårt grunnleggende standpunkt ligger fast: Provosert abort er etisk uakseptabelt under alle omstendigheter. Det gjelder hva enten graviditeten er en følge av voldtekt eller incest, og uansett hvilket motiv moren har for å ta livet av fosteret. Fosteret er et uskyldig lite menneske selv om det er skapt av et grufullt overgrep. Bevisst skriver jeg «lite menneske». Det er nemlig realiteten. Allerede zygoten – den befruktede – eggcellen – er starten på et menneskeliv. Vi begynte alle der. Skal vern av menneskelivet være konsekvent, skal honnørord som menneskeverd og menneskerettigheter bli helt ut meningsfulle, må beskyttelsen av menneskelivet starte ved opprinnelsen – ved zygoten. Dette er vår kirkes konsekvente og logiske standpunkt.

Derfor blir enhver lov som avviker fra dette standpunktet, ufullkommen i våre øyne. Og i moderne verdslige samfunn vil ingen lover følge det absolutte standpunktet og forby abort under alle omstendigheter. Såkalte «katolske land» som har prøvd seg på det, har stort sett måttet gi etter. De som ikke gjør det, handler etter mitt syn uklokt. Et stort mindretall i befolkningen, eller kanskje et flertall av kvinnene, bør ikke påtvinges en abortlov som strider mot deres overbevisning og samvittighet. Historiske erfaringer har vist at dette har hatt ulykkelige konsekvenser i form av illegale aborter under uforsvarlige medisinske forhold, endog med tap av kvinneliv eller store skader. Videre fører det til at de mest velstående drar utenlands og får abort utført under betryggende forhold. Det minste ondet er da at samfunnet åpner for legal abort på nærmere angitte vilkår.

I debatten om disse vilkår kan selvfølgelig vi katolikker delta som andre borgere. Men for oss blir det en «subsidiær» øvelse, vårt primære etiske standpunkt er et umulig lovalternativ i det samfunnet vi er en del av. Vi må søke det minste ondet. Før vi fikk gjeldende lov om selvbestemt abort i 1978, ble abort tillatt bare på bestemte indikasjoner, f.eks. fare for arvelig defekt på fosteret, eller fordi fullbyrdelse av svangerskapet kunne innebære en særlig risiko for morens liv eller helse. Og avgjørelsen av om vilkårene for abort var oppfylt, ble truffet av en nemnd av sakkyndige personer. En rekke konservative kristne har ønsket å beholde denne gamle loven og har kjempet for det i årevis. Jeg har ikke vært tilhenger av den gamle loven. Den ga ved sine indikasjoner uttrykk for at noen menneskeliv er mer verdt enn andre. Et foster som kanskje hadde Downs syndrom kunne avlives med lovens hjelp. Loven ble en statlig nedvurdering av fosterets menneskeverd, og avlivningen fant sted i statlig regi. En offisiell statlig gradering av menneskeverdet var uheldig. Det var jo ikke bare fosteret verdi som ble nedgradert, men også de fødte, levende mennesker som kunne lese i loven at deres egenskaper ga grunnlag for fosterdrap.

Da vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978, deltok jeg derfor ikke i hylekoret mot denne. Etter mitt skjønn var loven på et viktig punkt et fremskritt, et mindre onde enn den gamle loven med sine indikasjoner og abortnemnder. Staten ble koplet ut fra avgjørelsen av enkeltsaker og loven inneholdt ikke lenger en gradering av menneskeverdet. Kvinnen selv, som utvilsomt er hovedpersonen i dette dramaet, fikk full råderett i spørsmålet om abort inntil utgangen av 12. uke av svangerskapet. Det var heller ingen selvfølge at det ville bli langt flere aborter med den nye loven. Tallet på illegale aborter under den gamle var ikke lett å beregne, dertil kom alle skadevirkningene av disse. Dette problemet ville forsvinne med kvinnens ubegrensede rett til å velge abort i begynnelsen av svangerskapet.

Med noen senere endringer er det denne loven vi har i dag. Etter utgangen av 12. svangerskapsuke kan abort bare tillates når svangerskapet vil føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse, sette henne i en vanskelig livssituasjon, når det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom mv., eller graviditeten er følge av en seksualforbrytelse. Etter utgangen av 18. svangerskapsuke kan abort bare innvilges når de nevnte vilkår er oppfylt, og det foreligger særlig tungtveiende grunner for det. Den absolutte yttergrense i gjeldende lov er når fosteret kan være levedyktig utenfor morens kropp. Da er abort forbudt. Alle avgjørelser om abort etter utløpet av 12. svangerskapsuke treffes av en nemnd. Antallet aborter pr. år går stadig nedover – fra ca. 15000 for få år siden til litt over 11000 i 2020. Av disse var vel 500 nemndsbehandlet. Nesten alle disse søknader ble innvilget.

Vi er nå ved innledningen til en stortingsvalgkamp. Dette er nok en viktig grunn til at vi har fått en ny abortdebatt. Det synes for øyeblikket å være flertall for å fjerne abortnemndene til utgangen av 18. svangerskapsuke, slik at kvinnen for full selvbestemmelse helt frem til dette stadiet i graviditeten. Men Sosialistisk Venstreparti (SV) og Rødt ønsker at selvbestemmelsen skal gjelde helt frem til utgangen av uke 22.

Mitt syn på disse endringene er at de representerer et tilbakeskritt i humanitet. Verst er naturligvis forslaget fra SV. De er enøyde ved at de utelukkende har den abortsøkende kvinnens interesser for øye, fosteret blir uten menneskeverd. Dette kommer tydeligst til uttrykk når abortgrensen legges tett inntil det stadiet der fosteret kan anses levedyktig utenfor morens kropp, altså helt frem til uke 23.

Den beste løsning er etter mitt skjønn å beholde den gjeldende loven. Noen vil spørre hvordan jeg kan forene dette standpunktet med det jeg foran har hevdet om selvbestemmelsen som et fremskritt i forhold til den gamle abortloven? Er man prinsipielt for selvbestemmelse, skulle dette logisk føre frem til de endringer som venstresiden i norsk politikk nå synes å ønske. Men dette er et spørsmål om politikk, ikke logikk, og jeg er ikke en prinsipiell tilhenger av selvbestemmelse. Det minst skadelige er etter mitt skjønn at den gravide selv bestemmer om hun skal ta abort inntil utgangen av 12. uke. Det er på dette stadiet 95% av abortene skjer, og en restriktiv lov med nemnder som avgjørende instans vil her erfaringsmessig lede til mange illegale aborter og uforsvarlige inngrep. Så er det uheldig at staten graderer menneskeverdet etter utløpet av 12. uke og fastslår i loven når et fosters liv skal kunne ofres. Men fra en pragmatisk-politisk synsvinkel er dette et mindre onde enn å la selvbestemmelsen gjelde videre etter 12. uke. Risikoen for illegale aborter er minimal så langt ut i svangerskapet. Det er ikke meldt om noen slike tilfeller i de 40 år vi har hatt gjeldende lov. Under den tidligere loven var illegale og medisinsk uforsvarlige aborter et viktig tema. Dertil kommer, som fremtredende gynekologer har hevdet, at en forlengelse av selvråderetten vil kunne legge et urimelig press på kvinnen og øke antallet senaborter.

Jeg ser det slik at abortnemndenes virksomhet etter uke 12 er lovgivers uttrykk for at også fosteret har krav på vern, og vernet styrkes etter utløpet av uke 18. Det kan ses på som et uttrykk for humanitet og sivilisasjon på et område hvor staten har latt kvinnens selvråderett få gjelde i nesten alle tilfeller. Jeg har heller ikke sett at det er fremkommet kritikk mot abortnemndenes virksomhet under gjeldende lov – ingen «uverdige» eller «ydmykende» møter, slik kvinner hevdet i angrepet på den gamle loven. Derfor blir ønsket om å forlenge selvbestemmelsen til utløpet av uke 18, et populistisk-feministisk initiativ uten en god begrunnelse. Gjeldende lov er et godt kompromiss mellom ulike hensyn.

Desto verre blir SVs programpost om å forlenge selvbestemmelsen helt til utløpet av uke 22. Og faglig rådgivning til den abortsøkende kvinne skal heller ikke være obligatorisk. Et foster på dette stadium er i realiteten et lite menneskebarn med alle lemmer intakt og bare få uker fra å ha mulighet for å leve med medisinsk hjelp utenfor morens kropp. Forslaget har møtt massiv motstand fra de fleste hold – både faglige, politiske og humanistiske. Jeg behøver neppe flere ord for å utdype det forkastelige i å strekke selvbestemmelsen så langt. Det innebærer en så sterk nedvurdering av fosterets verdi at det er fare for at det også over tid vil kunne svekke respekten for den absolutte yttergrensen for abort – når fosteret anses levedyktig utenfor morens kropp. I neste omgang kanskje også respekten for det fødte liv. En slik etisk glideflukt er ingen tjent med.

Vi ante det før han ble valgt, og vi fikk det bekreftet kort etter valget av Donald Trump til president i 2016: De åpenlyse løgner var en del av hans metode og strategi. Det startet med at hans medierådgiver overdrev sterkt antallet mennesker som var møtt frem til The Mall under president-innsettelsen. Da innvendingene strømmet inn, ble begrepet «alternative fakta» presentert. En eufemisme for rene usannheter som vi knapt har sett maken til i et sivilisert vestlig demokrati.  Og slik fortsatte det under hele Trumps presidentperiode. Den amerikanske forfatteren John Freeman gir en treffende beskrivelse: «De siste årene har Trump tilbudt folk en ferie fra ubekvemme sannheter. Men tror du på fakta, bevis eller noe som ligner på sannhet, har Trump-æraen vært psykologisk utmattende.» Heldigvis har moderne media etablert en ordning med «fakta-sjekkere», som avslører usannheter fra fremtredende politikere. Ingen i USA slår Trump i å presentere usannheter, han er en suveren «vinner».

I sin tid lanserte daværende kardinal Ratzinger begrepet «relativismens diktatur». Han siktet nok til den moderne tids verdiforvirring og – oppløsning. Begrepet gjaldt altså normer og verdier. Den gode kardinalen kunne neppe forestille seg at det skulle kunne brukes på systematisk villedende omgang med fakta fra en amerikansk president. Da blir også sannheter relative, eller utskiftbare, og vi serveres en fiktiv virkelighet. Og altså fra verdens mektigste person, med de konsekvenser det kunne ha og hadde. Riktignok hadde verden ledd av Saddam Husseins informasjonsminister og hans løgnaktige propaganda, han fikk da også tilnavnet «Komiske Ali», men i vestlige demokratier var den slags uhørt. Nå er jeg ikke naiv om politikeres omgang med fakta i demokratiene. Fakta tøyes, usannheter formidles ved bevisst uforsiktighet, fakta utelates osv. Politikken er ingen søndagsskole. Men usannheter er normalt ikke ledd i en bevisst strategi.

Til tross for at Trump var en systematisk løgner, fikk han nesten halvparten av stemmene ved valget i høst – ca. 74 millioner. Han var altså nær ved å vinne. Og flertallet som stemte på ham, var naturligvis ikke pøbel og undermålere. De må ha visst at han mildt sagt hadde en lettvinn omgang med fakta. Men det betød ikke mer enn at de ville at han skulle fortsette som president. Jeg spør meg selv om vi her står overfor et spesifikt amerikansk fenomen, eller om den moderne tidsånd i våre vestlige samfunn innebærer at mange har et mer «avslappet» forhold til fakta og sannhet. Naturligvis var Trump ekstrem, men det kan være grunn til å spørre om forpliktelsen til å være sannferdig er noe devaluert også i vårt samfunn.

Jeg flytter blikket fra den politiske sfære, der løgner kan ha store konsekvenser, til et mer fredelig område: filmproduksjon basert på «reelle begivenheter». Her finner vi to aktuelle eksempler på «konstruert virkelighet». I begge beskrives virkelige personer, som levde i vår nære fortid, og som har høyst oppegående etterkommere. Serien «Atlantic crossing» gikk på TV høsten 2020 og omhandler særlig kronprinsesse Märthas nære vennskap med president Franklin D. Roosevelt under annen verdenskrig og hennes rolle i de alliertes bestrebelser for å få USA med i krigen mot Hitler. Et hovedankepunkt mot filmen – fra faghistorikere – er at den blåser opp kronprinsessens betydning utover alle rimelige proporsjoner, bedømt ut fra den empiri og dokumentasjon som foreligger. Men serien fremstiller også kronprins Olav som en bitter og sjalu ektemann, som endog drikker seg sørpe full på en pub i London. Også her fjerner filmen seg fra empirien, og det er ikke mindre alvorlig.  Jeg er ikke så opptatt av de åpenlyse sex-scenene mellom kronprinsparet, de er bare så unødvendige, påklistrede og altfor detaljerte. Antydningens kunst er fortsatt fremmed for mange norske filmskapere. Konsekvent undervurderes seerne. Beskrivelsen av vår senere kong Olav må såre hans nærmeste, vår nåværende kongefamilie.

Det må gjelde så meget mer for nålevende, nære etterkommere av politiinspektør Knut Rød, som var medansvarlig og sentral ved arrestasjonen og deportasjonen av jødene med «Donau» i november 1942. Det bar rett til gasskammeret og døden for hundrevis av norske jøder, uten at man kan hevde at de ansvarlige var klar over dette. I filmen «Den største forbrytelsen», som hadde premiere i romjulen 2020, fremstilles Rød endimensjonalt som en følelseskald psykopat med ett mål for øyet: Bli kvitt flest mulig jøder. Han viser ingen nåde, selv ikke overfor jødiske naboer som han kjente godt. Mot slutten av filmen opplyses det at Knut Rød ble frifunnet i 1948. Denne opplysningen er bare egnet til å forvirre. Det er nesten slik at man mistenker filmskaperne for å skape et inntrykk av et antisemittisk rettsoppgjør. Tiltalen mot Rød gjaldt «bistand til fienden» under krig. Lagmannsretten ble ledet av den høyt respekterte juristen Erik Solem, som også administrerte saken mot Quisling. Rød ble enstemmig frifunnet av tre juridiske dommere og fire legdommere. Retten fant bevist at Rød gikk inn i NS og statspolitiet utelukkende for å dekke over sitt «landsgagnlige» arbeid for motstandsbevegelsen. Han var altså dobbeltagent, og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge vitnet om dette i retten. Rød var heller ikke nådeløs overfor jødene, men sørget tvertom for at flere av dem ble varslet og kom seg over til Sverige. Han fikk dessuten ved forhandlinger med tysk ledelse fritatt en del jøder fra transporten. Og retten konstaterer at dersom han hadde trukket seg før arrestasjonene, ville disse ubønnhørlig ha funnet sted likevel, og motstandsbevegelsen hadde mistet en viktig brikke i kampen mot naziherredømmet.

Etter frifinnelsen gikk Knut Rød tilbake til sin stilling i politiet og arbeidet der til han gikk av med pensjon. Hans etterkommere har gjennom årene lidt meget under den forvrengte fremstilling som enkelte ved Holocaustsenteret har gitt av den frifinnende dommen, samtidig som Rød er fremstilt utelukkende som en kynisk «nazist». Det er dette feilaktige narrativet filmen utvilsomt bygger på. Det dramaturgiske grepet kan ikke rettferdiggjøre slik forvrengning av virkelige menneskeskjebner.

Jeg innledet denne artikkelen med ekstrem løgnaktighet på høyeste politiske nivå. Men kristne grupperinger kan heller ikke si seg fri fra et lemfeldig forhold til fakta og manipulering av informasjon. For det første er det mange reaksjonære «evangelikale» kristne som helhjertet støtter Trump og vanvittige konspirasjonsteorier. Men også blant katolske geistlige finnes det enkelte som faller i en lignende bås. Den omstridte erkebiskopen Carlo Maria Viganò støtter vaksinemotstanden i USA og er angivelig med i en gruppe som hevder at koronapandemien utnyttes til å begrense folks frihet og danne en «verdensregjering» (Eric Stoddhart i The Tablet). Og her til lands har en nylig sluppet film, «Covidfilmen 2020 – Historien om hvordan tall og ord lammet en hel verden», fått Folkehelseinstituttet til å advare mot farlige feil og misvisende konklusjoner, avdekket av Faktisk.no. Man er engstelig for at filmen skal få folk til å nekte vaksinering. Konsekvensene kan bli katastrofale, særlig i hardt pandemirammede land. Når vitenskap og fakta neglisjeres og erstattes av en «ny virkelighet», er vi på et farlig skråplan. Det er mange, store og små, urovekkende tegn på at det kan gå utforbakke. Vi behøver alle større årvåkenhet – på mange plan.

Derfor er det godt begrunnet når politikeren Trine Skei Grande nominerer «The International Fact-Checking Network» til Nobels Fredspris. Faktasjekkere er i vår tid så viktige at en slik pristildeling kan være aktuell. Virksomheten er utvilsomt fredsrelevant. Verdenslederes løgner kan føre til internasjonale kriser og i verste fall til krig. Eller bli en viktig drivkraft i en ønsket opprustning med sikte på en krigføring. Det er nok å tenke på Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels i 1930-årenes Tyskland. I 1960-årenes antikrigsbevegelse hadde den amerikanske matematikeren og visesangeren Tom Lehrer en vise med en strofe om Hitler: «He is dead, but he won´t lie down», som et apropos til nynazistiske og fascistiske tendenser. Strofen er enda mer aktuell i dag, og den synes dessverre også å treffe Goebbels.

Det sies at dersom man fjerner Trøndelag fra norgeshistorien, blir det bare to permer tilbake. En overdrivelse naturligvis, men med en sann kjerne. I middelalderen var denne del av Norge et åndelig og politisk senter. Det var her den nye troen – kristendommen – fikk sitt arnested ved Olav Haraldssons martyrium på Stiklestad i 1030. Derved fikk Norge sin første helgen. Det var ikke fromheten som gjorde ham hellig, men at Gud brukte hans liv og død i sin frelsesplan. Den nye troen satte etter hvert sterke åndelige krefter i sving. Vi fikk klostre og munkeordener, og byggingen av den storslåtte Nidarosdomen ble påbegynt og fullført i høymiddelalderen. Den ble bygget på eller ved det stedet hvor levningene etter Olav den hellige angivelig skulle befinne seg. De mirakler som ifølge tradisjonen inntraff etter Olavs død, og som bidro til helligkåringen, ble kjent utover i Europa. Det førte til at Nidaros, som Trondheim het den gangen, og domkirken ble et viktig pilegrimsmål. Tusener av pilegrimer strømmet til Nidaros i middelalderen.

Den 25. mars 1207 ble det første Tautra Mariakloster innviet. På latin het det Monasterium Sanctæ Mariæ de tuta Insula. (Den hellige Marias kloster av den trygge eller sikre øy). Det var munker fra cistercienserordenen, som allerede i 1146 hadde etablert Lyse kloster ved Bergen, som fant frem til denne vakre (og trygge) øya ved Frosta i Trondheimsfjorden. Cistercienserordenen har sin opprinnelse i landsbyen Citeaux(latin: Cisterium) i Burgund i Frankrike. Det var i 1098 en gruppe munker fra benediktinerordenen brøt ut og ville etablere en meget strengere orden – mer i samsvar med de fromhetskrav som den hellige Benedikt av Nursia hadde formulert omkring år 530. Under sterk innflytelse av den hellige Bernhard av Clairvaux (1090-1153) vokste den nye orden raskt og ble en spydspiss i korstogene mot muslimene på 1100 og 1200-tallet. Allerede ved Bernhards død var det etablert 350 cistercienserklostre. 

Etter hvert ble også Tautra Mariakloster etablert. Et annet var Munkeby kloster nær Levanger, som sannsynligvis var etablert noen år tidligere. Tautra-klosteret ble først nedlagt ved reformasjonen i 1537. Det var dette året Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson (ca 1480-1538), måtte flykte fra sin festning på Steinvikholmen – ikke så langt fra Tautra. Dermed var det offisielt slutt på den katolske tiden i Norge. Fortsatt kan man se imponerende ruiner av middelalderens cistercienser-klostre i Trøndelag – både på Tautra og Munkeby. Der har de stått i snart 500 protestantiske år.

Middelalderklosteret på Tautra har også fått en plass i verdenslitteraturen. Vår nobelprisvinner Sigrid Undset (1882-1949) har i sin mest berømte middelalderroman – trilogien «Kristin Lavransdatter» – flettet klosteret inn i handlingen. Således ser Kristin sine to eldste sønner sette kursen dit fra Nidaros: «Dagen etter stod hun på Brattøren og så legbrødrene fra Tautra sette seil på båten som skulle føre bort presten og hennes eldste to sønner». Senere ble de noviser i klosteret.

Omkring det siste årtusenskiftet skjedde det fra katolsk synspunkt noe vesentlig på Tautra. Noen fremsynte mennesker hadde allerede i noen år bedt og drømt om et nytt cistercienserkloster på denne historiske øya i Frosta. Tanken om gjenetablering av et cistercienserkloster ble først lansert av en norsk cisterciensernonne – sr. Ina Andresen – som holdt til i et kloster i Frankrike.  En støttegruppe ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet med Unn Lindgard Madsø som initiativtager og drivende kraft. Tanken om et nonnekloster på Tautra ble møtt med begeistring både i Trondheim og hos lokale myndigheter i Frosta kommune. Pressen hadde store oppslag om klosterplanene.

For å gjøre en lang historie kortere: Etter noen år med kapell og tilhold i et eldre hus på stedet, der sr. Ina og to medsøstre utgjorde det første fellesskapet, ble det på grunn av sykdom og andre forhold en oppløsning av denne første etableringen. Så fulgte en periode med uvisshet om fremtiden. Men støttegruppen ga ikke opp. Og tanken om et nytt cistercienserkloster var fortsatt levende, hos legfolk og geistlige. Året 1998 ble starten på et nytt kapittel. Cistercienserkommuniteten Our Lady of the Mississippi Abbey i Iowa vurderte å grunnlegge et nonnekloster i Norge. Abbedissen i dette amerikanske klosteret, Mother Gail Fitzpatrick, kom til Norge i januar og møtte støttegruppen for Tautra Mariakloster. Overfor Mother Gail understreket gruppen betydningen av at det ble et cisterciensisk kloster, både på grunn av den historiske kontinuiteten og fordi denne ordenen karakteriseres ved sin gode spiritualitet og enkle og strenge livsførsel i bønn og arbeid.

Den 28. januar 1998 besluttet søstrene i Iowa enstemmig at et nytt klostersamfunn skulle etableres i Norge. Som første leder, med delegert myndighet fra moderklosteret i Iowa, ble valgt sr Rosemary Durcan. Hun hadde vært med allerede ved grunnleggelsen i 1964 av klosteret Our Lady of the Missisippi Abbey og hadde dessuten erfaring som priorinne i klosteret Our Lady of the Redwoods Monastery i California. Sr Rosemary fikk med seg fire søstre til det nye livet på Tautra i Norge. Dessuten sluttet to norske søstre seg til kommuniteten. Tre små hus, som allerede befant seg på øya, ble gradvis innredet til kloster. Innvielsen av klosteret skjedde 25. mars 1999.

Tanken om å bygge et nytt og funksjonelt klosteranlegg tok deretter raskt form. Et byggefond ble etablert. Penger ble samlet inn, dels ved gaver fra inn- og utland, ikke minst Tyskland og USA, og dels ved at søstrene bidro ved salg av blant annet rosenkranser, bivokslys og såper som ble produsert i klosteret. Arkitekt ble engasjert og planer utarbeidet. Den 8. mai 2003 ble grunnstenen for det nye klosteret lagt ned av Norges dronning Sonja. 

Kort tid etter denne høytideligheten kom den irske cisterciensermunken Anthony O`Brien til Tautra som ny kapellan for Mariaklosteret. Han er der fortsatt, til velsignelse og glede for søstrene. Pater Anthony er en allsidig og praktisk mann, som trives både som prest og sjelesørger, men også i praktisk arbeid eller på fisketur.

Den 25. mars 2006 er også en merkedag i klosterets historie. Denne dagen fikk Tautra Mariakloster selvstendighet som kloster i Cistercienserordenen. Dagen etter ble Mor Rosemary Durcan valgt til den første priorinne i det selvstendige klosteret. På dette tidspunkt, da det nye klosteret var under oppførelse, var allerede søstrene og deres klosterliv på Tautra velkjent blant innbyggerne på Frosta, i Trøndelag som helhet og også blant mange ellers i landet. Søstrene har selv beskrevet sin situasjon i 2006 slik: «Gjennom de syv årene vi har vært her opplever vi at vi svarer godt på den åndelige tørst i folket. Vi har vært overveldet over den interesse klosteret har vakt og de mange som kommer i busslaster og er med på våre tidebønner. Det er klart at mye av dette er turisme og nysgjerrighet, men de besøkendes evne til å tre inn i vår stillhet og slik være med i bønnen, vitner om noe dypere og noe mer……..Vi opplever at vårt liv her avmystifiserer katolikker, nonner og klosterliv blant folk flest». 

Det nye, ferdige klosteret ble overrakt nonnene 10. juli 2006. Den høytidelige innvielsen av kirken fant sted 12. mai 2007. Dronning Sonja var igjen den fremste blant de ca. 180 gjestene. Vigslingen av klosterkirken ble en vakker seremoni. I samsvar med katolsk tradisjon ble det også lagt relikvier i et hulrom i alteret, blant annet relikvier fra Benedikt av Nursia og Theresa av Jesusbarnet (Lisieux).

Det nye klosteret er usedvanlig vakkert, beliggende på et høydedrag på den lave øya. Bygget ruver ikke, det er på ett plan og lavt. Slik glir bygget inn i naturen og er tilpasset vær- og ikke minst vindforholdene. Det er tidvis meget værhardt på Tautra. Det eneste bygget som ruver litt høyere, er naturlig nok klosterkirken. Den er til gjengjeld ufattelig vakker. Det gir en dyp sjelelig ro å sitte i kirken og delta ved messe eller tidebønner, lytte til søstrenes vakre sang og se ut av det store vinduet bak alteret. Der ser man den varierte fjordnaturen. I solskinn er fjorden blå og innbydende, i ruskevær, når nordvesten herjer, svart og skremmende med hvite og farlige bølgetopper som brytes i rask bevegelse. Det er mye lys og mye himmel på Tautra. Det gir også virkninger inne i kirken, der solstråler og limtrebjelker, skygger og lys, spiller sammen i en fascinerende symfoni. Intet er overdådig ved dette klosteranlegget. Det er enkelhet og rene linjer som dominerer. Slik bør det også være i et cistercienserkloster av «den strenge observans».

For det sentrale er naturligvis ikke den ytre skjønnhet. Kjernen i det hele er troen på Guds kjærlighet og allmakt. Søstrenes liv er fullt og helt viet til Gud. Som sr. Sheryl skriver et sted: «Den hvite kutten med lange ermer som vi får når vi avlegger våre endelige klosterløfter, en sydd i én del, uten åpning foran. Den er et symbol på å være oppslukt av Gud og betyr at vi ikke kan forlate klosterlivet». Et enkelt liv i bønn og arbeid. 

Selv om søstrene ikke kan forlate klosterlivet, skjer det naturligvis forflytninger – noen kommer og noen reiser til andre klostre. Andre kommer som postulanter – for å prøve ut et kall. Og noen har vært på Tautra hele tiden, som den første priorinnen sr. Rosemary Durcan, sr. GilChrist, som også har vært priorinne, og norske sr. Hanne-Maria. Dagens priorinne, sr. Brigitte Pinot, er fransk.

Når klosteret nå har vært i drift noen år og åpenbart er kommet for å bli, er det også søstre som blir gamle og syke og dør på Tautra. Da oppstår særlige behov som ikke var tilstrekkelig ivaretatt under planleggingen av hovedklosteret, i alle fall ikke når antallet arbeidsføre søstre øker. De er nå 14 til sammen, fra åtte forskjellige nasjoner. Derfor har søstrene sett seg nødt til å planlegge en utvidelse av klosteret. Det er allerede tegnet en ny avdeling på nordsiden av det nåværende bygget – plassert litt lavere i terrenget som heller ned mot sjøen. Her ønsker søstrene fire nye soverom og fire sykerom for eldre og/eller syke. Det er også ønskelig med et lite kapell i dette nybygget – for de søstre som har vanskelig for å bevege seg. Det er også anlagt en liten kirkegård litt øst for denne nye avdelingen.

Det er kostbart å bygge nytt, ikke minst i Norge. Totalbudsjettet for den nye avdelingen er på ca. 25 millioner norske kroner og allerede er mer enn halvparten av beløpet skaffet til veie! Det har også denne gang vært mange generøse støttespillere. Men den tyngste etappen gjenstår. Det er alltid slik at de siste millionene er det vanskeligst å få inn. 

Søstrene har imidlertid lyktes før. Tautra Mariakloster har vist seg å være livskraftig. Det er et åndelig kraftsentrum, med stillhet, sang og vakker liturgi som tiltrekker mange mennesker i vår oppjagede tid, der forbruk og materiell nydelse er de største «goder». Livet som cisterciensernonne vil ved sin kontrastvirkning fascinere mange mennesker i dagens Norge. Som dronning Sonja uttrykte det ved grunnstennedleggelsen i 2003: «I vår tid, med vårt tempo og hektiske liv, trenger vi steder for bønn og stillhet hvor vik kan hente nye krefter. Klostre kan være svært viktige også for slike formål».  Og i sin preken ved kirkevigselen i 2007 uttalte biskopen: «Måtte dette klosteret for oss og kommende generasjoner være et sted som vitner om Guds trofasthet og kjærlighet til oss. Måtte Jomfru Maria holde sin beskyttende hånd over dette sted, denne kommunitet og over alle som søker tilflukt her på livets vei mot det himmelske fedreland».

De årene som er gått siden disse ord ble uttalt, har vist at biskopen er blitt bønnhørt. Og det er ingen grunn til å tvile på at Den hellige jomfru, Guds og kirkens Mor, fortsatt vil våke over det åndelige livet i Tautra Mariakloster.