Bølgen startet i USA, som det meste gjør, på godt og på vondt. Der ble en kjent filmprodusent, Harvey Weinstein, «offer» for en lang rekke kvinners varsling om seksuelle overgrep fra hans side. Han er senere dømt til mange års fengsel. Den fortsatte i Sverige og andre land. Og «#metoo» ble – også i Norge – et allment kjent og brukt uttrykk i løpet av høsten og vinteren 2017/2018: Stadig flere kvinner sto frem med sine erfaringer om menn som har vist dem «uønsket seksuell oppmerksomhet», som er den norske likestillings- og diskrimineringslovens definisjon av «seksuell trakassering» (lov av 16. juni 2017 § 13). I Sverige er flere av mennene navngitt av krenkede kvinner. Det har vært anført at slik «outing» er nødvendig for å gjøre varslingene effektive og atferdsendrende. Her til lands har de fleste tatt avstand fra en slik offentlig gapestokk. Ved nærmere ettertanke tror jeg det er et klokt standpunkt, i alle fall bør hovedregelen være varsomhet med å navngi i varslingsfasen. Det forhindrer ikke at særlig kjente maktpersoner, som kanskje har hatt som «uvane» å trakassere langt yngre kvinner, må finne seg i å bli navngitt. Saker med flere norske politikere illustrerer det.

Det er selvsagt intet nytt fenomen at menn oppfører seg seksuelt pågående og i gitte situasjoner – ofte under alkoholpåvirkning – går over noen streker med tafsing og det som verre er. Det er heller ikke nytt at menn i formelle maktposisjoner og kjendiser har forvekslet posisjonens iboende tiltrekning på kvinner med egen persons uimotståelige sjarm. Eller kort og godt bevisst utnyttet makten til å skaffe seg seksuell kontakt, endog ved utilbørlige fremgangsmåter. Det skal ikke benektes at det finnes naturlige og opprinnelige tilbøyeligheter i hankjønnet til å være pågående og aggressiv i kampen for å spre sine gener. Et sideblikk til firbente «slektninger» sier noe om det. Men årtuseners kulturutvikling har bidratt til at menn stort sett greier å omgås kvinner på en kultivert og verdig måte.

Noen vil sikkert hevde at det som nå avdekkes av «mannsgriseri» i varslingssakene, bare bringer til overflaten noe som alltid har vært der. I noen grad er nok det riktig. Men likesom den nettopp nevnte utvikling av kulturen gjennom menneskehetens historie har hatt stor betydning for våre omgangsformer, er det grunn til å anta at raske kulturendringer innenfor kortere epoker også kan endre vår atferd. Min hypotese er at i løpet av de siste 50-60 år er de vestlige samfunn, ikke minst Norge, endret på en måte som gir grobunn for økt seksualisert og uønsket atferd av den karakter som nå avdekkes. 

Vi som levde i 1950- og 1960-årene, husker at pornografi i de fleste varianter var brudd på dagjeldende straffelov, som satte straff for visning og utbredelse av «utuktige» skrifter og bilder. Som ved alle forbud av etterspurte varer, ble pornografi smuglet inn i landet og omsatt «under bordet». Noen få ble rike på den slags – «Porno-Hagen» var en kjendis, som også ble domfelt. Men i sin alminnelighet var ikke pornografi noe folk flest kom i nær kontakt med. Jeg ser da bort fra bilder av nakne kvinner i enkelte mannfolkblader, som også gutter fikk tak i ved tilfeldigheter og i hemmelighet viste hverandre. Forbudet mot pornografi førte også til to meget omtalte straffesaker, reist mot to av datidens mest kjente og feirede forfattere, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Førstnevnte og forlaget ble på slutten av 1950-årene frifunnet for erotiske skildringer i romanen «Sangen om den røde rubin». Sistnevnte ble med forlaget dømt for boken «Uten en tråd» i 1966.

Domfellelsen utløste en heftig debatt om å avkriminalisere pornografi. Den samme debatten raste i Danmark og Sverige, som var tidlig ute med å liberalisere lovgivningen. Tilhengerne av en frigivelse av pornografien mente at dette også ville frigjøre menneskene, bidra til et mindre forløyet og mer harmonisk og sunt forhold til seksualitet. Det argumentet som kanskje ble fremmet med størst styrke, var at liberaliseringen også ville redusere tallet på voldtekter og andre seksualforbrytelser. Motstanderne mente tvertom at det ville føre til utglidninger, redusere mennesker til kjønnsobjekter og øke seksualkriminaliteten. 

Pornografi er aldri blitt avkriminalisert i Norge, men over tid har rettspraksis og lovgivning gått i en stadig mer liberal retning når det gjelder skildringer av såkalt normal seksuell utfoldelse mellom voksne personer. Det som med sikkerhet er straffbart i dag, er skildringer hvor barn eller dyr er involvert, eller slike som inneholder voldelige eller sadistiske innslag. Det må likevel tas et forbehold for slike skildringer i en kunstnerisk, f.eks. litterær, kontekst. Det som på den annen side er fullt lovlig i dag, er å vise nakne kropper i frivillig seksuell aktivitet, i alle fall hvis ikke fremstillingen er konsentrert om kjønnsorganene. Dette var straffbart for få tiår siden.

Denne utviklingen har hatt store konsekvenser i den internasjonale og norske film- og medieverden. Sex er blitt ett av de sikreste innslag i overskrifter og nyhetsinnslag, i spillefilmer, TV-serier og rekker av dokumentarprogrammer. NRK TV – den statlige kanalen – er full av slike innslag i ulike sammenhenger og fant det også nylig «påkrevet» å vise – som et ledd i folkeopplysningen(!) – et ungt par som først ble intervjuet av kanalens utsendte, og som deretter hadde et samleie. Over tid er sex blitt en nødvendig del av de fleste underholdningsprogrammer, og såkalte «tabuord» som folkelige betegnelser på kjønnsorganer og seksuell aktivitet, er ikke tabuord lenger. De brukes uhemmet av kvinner og menn i media. Og her er vi kanskje ved det mest påfallende trekk i utviklingen. Likestillingen har nok også som konsekvens at kvinnene blitt stadig dristigere og tøffere i språkbruken. Naturlig tilbakeholdenhet og blyghet, som fulgte med den «eldre» kvinnerollen, er stadig sjeldnere å se. De unge kvinner som dominerer i media og i underholdningsindustrien, er typiske representanter for den nye «dristigheten» – les: vulgariteten. Og de er samtidig rollemodeller for de yngre generasjoner.

Sammenlignet med tiden frem til ca. 1970 må vi noe tabloid kunne konstatere at kvinnerollen er blitt «pornografisert». Dette er en paradoksal sidefølge av kvinnefrigjøringen. Feminister ser tradisjonelt på kvinnelige pornomodeller som ofre for kapitalistisk utnyttelse og for mannssjåvinisme, og det kan ha gode grunner for seg. Men samtidig er altså den mer ordinære kvinnerollen i betydelig grad seksualisert. Nakenhet og halvnakenhet er for lengst blitt en del av mediehverdagen. Seksuell vellykkethet fremstilles som en forutsetning for fullverdige liv, og sexologene som gir råd i ulike sammenhenger, synes å tro at de gir en slags faglig-nøytral informasjon. Det budskapet som utgår fra de fleste slike sex-råd, har i årevis vært at «alt er tillatt» bare det skjer frivillig og i «symmetriske» forhold uten utnyttelse. Det er et klart normativt budskap og har lite med «fag» å gjøre. Sex er blitt en stadig større industri. Den gjennomsyrer reklame, romaner, moter, media og det meste av det offentlige liv. Selvfølgelig har sex alltid spilt en viktig rolle i menneskers liv – langt utover naturens forplantningsformål. Men dette intimeste og mest private i våre liv har aldri tidligere i vår kjente historie blitt blottlagt og offentlig beskuet som i de seneste tiår.

Et spørsmål som sjelden stilles, er dette: Hvordan opplever de oppvoksende generasjoner unge menn dagens bilde av kvinnen? Disse guttene er overforet med pornografi sammenlignet med hva de unge var for 50 år siden. Med noen tastetrykk kan de fra ung alder finne grov pornografi på internett. Også pornografi som rammes av gjeldende straffelov. Nettet er i realiteten unndratt politiets myndighetsområde. Det er høyst sannsynlig at mange unge – og antagelig også voksne – har et noe forkvaklet kvinnesyn. Inspirert av pornografi og av seksualiserte kvinneroller i det offentlige rom, er det lett for disse å tro at kvinner, til enhver tid og ved enhver anledning, er like klare for sex som gutter eller menn gjerne er. For så vidt fikk vi en pekepinn om dette for få år siden – under en offentlig nyttårsfest på torvet i Köln i 2015. Feststemte og mer og mindre berusede ungdommer var samlet. Grupper av innvandrergutter forgrep seg på kvinner med markant beføling på kroppen og endog voldtekt. Det samme skal ha skjedd i Sverige. Det vil være naivt å tro at de holdninger som kom til uttrykk hos disse unge menn, alene skyldes deres fremmedkulturelle bakgrunn. Allerede metoo-kampanjen bærer bud om at seksuelt pågående mannfolk finnes nær sagt overalt.

Hvis mange menn har havnet i den villfarelse at kvinner stort sett har det samme syn på sex som dem selv, som et nytelsesmiddel som til enhver tid står til rådighet, er det ikke merkelig at mannlige overgrep har økt i omfang og kampanjer som den vi ser nå, er blitt omfattende og sterke. For det er en villfarelse vi taler om. Riktignok er det enkelte, også kvinner, som mener at det ikke er noen forskjell på menns og kvinners syn på seksualitet. Og andre som ikke vet om det er noen forskjeller, som f.eks. forfatteren Hanne Ørstavik i Klassekampen 26. januar 2018. Men hun får klart svar av en forsker, evolusjonspsykologen Vibeke Ottesen, i samme avis. Sistnevnte peker på hvordan uønskede samleier gjennom historien har utgjort en enorm kostnad for kvinner, med risiko ikke bare for uønsket graviditet, men også for liv og helse. Hun sier: «Våre formødre var altså svært avhengige av å sikre at den de hadde sex med både evnet og var villig til å investere i forholdet, og i barnet. Derfor er kvinner mer tilbakeholdne enn menn til sex uten forpliktelser».  Og hun tilføyer: «….det at kvinner i dag kan ha sex uten enorme helsemessige og sosiale kostnader, er så evolusjonært nytt at det ennå ikke slår inn i vårt reaksjonsmønster». Om det noen gang vil gjøre det, kan neppe vitenskapen svare sikkert på.

Mange menn er altså på ville veier i sitt syn på kvinners seksualitet. Og den moderne, «frigjorte» og seksualiserte kvinnerollen, kan ha bidratt til å forlede dem. Denne antagelsen har ikke vært mye fremme i diskusjonene og kjølvannet av flere skandalesaker. Og den nevnes ikke her for på noen måte å unnskylde mannlig tafsing og verre overgrep. Men den kan bidra til en forklaring på hvorfor slik grenseoverskridende atferd synes å ha blitt langt mer utbredt de senere år.

Og da kan det avslutningsvis være hensiktsmessig å vende tilbake til den hypotese pornoliberalerne i Skandinavia fremmet på 1960- og 1970 tallet: At frigivelsen av pornografien ville berike seksuallivet og føre til nedgang i seksualkriminaliteten. I hvilken utstrekning det første ha skjedd, er vanskelig å måle, og de menneskelige omkostningene av den nærmest frie tilgang til porno har uansett vært mange. Noen nedgang i seksualkriminaliteten har vi i alle fall ikke registrert. Den har økt formidabelt og er noe nær tredoblet fra 1993 til i dag. 

Metoo-kampanjen er viktig. Den kan bidra til å bremse en uheldig utvikling og antagelig opplyse noen menn om kvinnelig følelsesliv og reaksjonsmønster. Men de underliggende krefter som kan ha bidratt til utviklingen, og som har vært tema for denne artikkelen, kan det synes umulig å stanse.

Tid for besinnelse

Vi er alle ofre for medievirkeligheten. I ett minutts sekvenser på Dagsrevyen flimrer forbi oss tørkerammede, utsultede, døende barn og krigsofre som skriker ut sin sorg og sitt raseri. Men ett minutt er kort tid, og neste nyhetssekvens dreier seg om skattelistene bør være åpent tilgjengelige, eller at det er tid for å legge på vinterdekk. Det blir uten mål og mening. Uforvarende blir vi ført inn i noe som mer ligner en virtuell enn en egentlig virkelighet. Vi fortrenger lett andres nød, det blir for tungt å la den sige inn. 

Omtrent så sløvt opplevde jeg selv alle oppslagene om innstramninger i asylpolitikken og tvangsreturene av enslige asylsøkere som fyller 18 år. Inntil jeg fikk innsikt i en ung afghaners dypt tragiske situasjon og forgjeves appell til norske utlendingsmyndigheter om å slippe returen. Til helvete – som han opplever det. Ikke uten grunn. Han har vært i Norge et par års tid, etter en dramatisk flukt fra hjemlandet. Han så sin unge jevnaldrende venn (14 år) bli skutt, han opplevde forlis i Middelhavet, og hadde store traumer å slite med da han ankom vårt «paradis» her i nord – det måtte føles slik. Han fikk venner her, ble vist omsorg og varme, gikk på skole, lærte norsk. Til overmål har han en eldre bror i Norge som er innvilget varig opphold.

Men det var jo bare en midlertidig lykke. Den norske stat vil før jul sende ham tilbake til Kabul, fordi han angivelig fyller 18 år. (Det er usikkerhet om alderen). Han har fått avslag på sin klage over UDIs utvisningsvedtak. Det legges liten vekt på at gutten er full av angst og depresjon, med minst ett alvorlig selvmordsforsøk. Han er nå under psykiatrisk behandling. Til hva? Returen til Kabul venter om en måned. Der er han alene. Uten familie som tar imot ham. Det som venter, er fare for forfølgelse og død. Slik opplever han det, og det er ingen grunnløs frykt. Det er ikke merkelig at mange går i dekning eller rømmer til et annet europeisk land. Hva ville vi ha gjort i en tilsvarende situasjon? Det var hjerteskjærende å lese reportasjen nylig (VG 27. oktober) om unge afghanere som av redsel er rømt fra det humane Norge, førende i bistandsarbeid og internasjonal konfliktløsning, for å tilbringe dager og netter under broer i Paris, i kulde og uten mat.

Livshistorien til den unge mannen jeg har trukket frem, er ikke enestående. Den er typisk for en rekke unge mennesker som norske myndigheter vil ha ut av landet. Allerede er flere hundre tvangsreturnert. Og angivelig skal 130 til ut før årsskiftet. En viktig forutsetning i myndighetenes avslag på en rekke slike returer er at Kabul er en trygg nok provins å sende ungdommene til. Men innflytelsesrike stemmer sier det motsatte. For en utenforstående legmann som jeg er, gjør det inntrykk når tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal, som var leder av Afghanistan-utvalget, forteller (VG 23. oktober) at situasjonen i Kabul er klart forverret og utrygg. Og eksperter sier det enda sterkere, eksempelvis forsker Torunn Wimpelmann ved Chr. Michelsens institutt (i samarbeid med Arne Strand) gjengitt i Dagsavisen og med referanser til analyser i FN-regi. Andre eksperter sier det samme.

Dette må da i det minste gi grunnlag for tvil om tvangsreturens berettigelse? Jeg har unnlatt å trekke inn jus i dette innlegget. Det er med styrke fremholdt at Norge med sine tvangsreturer av unge og enslige asylsøkere bryter ulike internasjonale konvensjoner. Det lar jeg ligge.  Det er politiske initiativ som er påkrevd. Men det vil være i samsvar med grunnleggende rettstenkning at den tvil som gjør seg gjeldende om hvorvidt disse unge går forfølgelse og kanskje død i møte, må lede til øyeblikkelig stans i returene. Tvilen må med andre ord komme den svake part til gode. Så får myndighetene bruke den etterfølgende tid til å utrede eventuelle lov- eller forskriftsendringer som sikrer disse ungdommene bedre. 

Jeg forstår at også norske borgere opplever terrorfrykt, og at den kanskje er én av flere grunner til at tvangsreturene er blitt gjennomført uten større motstand. Men da bør man i det minste tenke på hvilken bitterhet og hvilket hat mot norske myndigheter flere av de returnerte ungdommer vil kjenne på når de igjen lever i frykt for å tortureres eller dø. Og det er neppe annerledes for dem som flykter fra tvangsreturen og med stor sannsynlighet glir inn i en kriminell livsbane i en europeisk storby. 

Dersom norske myndigheter ikke besinner seg nå, blir vi felt av historiens dom. Hvordan kunne man tillate en slik praksis! Urimeligheten er så innlysende at jeg uten videre gjør historiske kulturpersonligheter som Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen til støttespillere.  Det er ikke tvilsomt hva disse ville ha ment i denne saken, og det er nesten så man kan høre dem buldre i protest.  Er vi blitt så mye sløvere? Dagens politikere har da vitterlig ideologiske grunnsyn som skulle tilsi en human og øyeblikkelig stans i returene. Enten man bygger på solidaritet med svake grupper eller på et kristent kulturgrunnlag – som faktisk begge de regjerende partier nevner i høytidsstunder – er det vanskelig å få disse grunnverdier til å harmonere med den returpraksis vi nå er vitne til.

Det er skrevet mye om den skjulte Gud – Deus absconditus. Mange teologer og filosofer har gjennom århundrene søkt Guds «vesen». I Det Gamle Testamentet (GT) er det et broget gudsbilde som trer frem. Gud er skaperen av universet og alt liv, Han er allmektig og griper inn med brutal kraft for å beskytte sitt utvalgte folk, og Han setter troende enkeltpersoner på de største prøvelser. Abraham og ikke minst Job blir i så måte ofre for Herrens luner. Men Han viser også, allerede i det jordiske liv, rik nåde til dem som tror til tross for prøvelsene, og lover dem evig liv i himmelen.

Det er ikke uten videre en kjærlighetens Gud som fremtrer for oss i GT. Og det blir forvirrende hvem Han egentlig er. Men på ett sted i Skriften får Gud et direkte spørsmål som går til kjernen. Når Moses oppdager den brennende busk på Sinaifjellet og hører stemmen fra denne, som utgir seg for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, spør Moses om navnet på denne stemmen. Han får dette svaret: «Jeg er den jeg er» (2. Mos. 3,14). Dette svaret gjør ikke Gud mindre mystisk. Svaret har stimulert skarpe hjerner til å tenke mye om det «å være». Den hellige Thomas Aquinas har beskrevet Væren som Guds vesen. Gud er altså den som Er (qui est). Gud eksisterer i kraft av seg selv i en evig Væren. Alt vi mennesker ser og registrerer i vårt jordiske liv eksisterer ikke i den forstand Gud gjør. Det er en skapt verden, innenfor en skapt tid, som alltid er i forandring og i sitt opphav og i sin fortsettelse avhengig av en Skaper som Er. 

Bygger man utelukkende på GT, er det altså ikke underlig at Gud fremstilles som uutgrunnelig og mystisk. I boken «Katolisisme», utgitt på St. Olav forlag i 2014, skriver forfatteren og presten Robert Barron flere sider om Guds utilgjengelighet og konkluderer slik: «Alle de egenskapene vi har betraktet, tjener prinsippet at vi ikke kan gripe Gud». Dersom oversettelsen er presis, opphøyer altså Barron det til et «prinsipp» at vi ikke kan forstå noe av Guds vesen. Og i den forbindelse nevner han at Thomas Aquinas «har konstatert at vi i dette livet ikke egentlig vet hva Gud er, bare hva han ikke er». Men det kan ikke være tvilsomt at denne konklusjonen fra den store kirkelærer er knyttet til hva vi mennesker kan erkjenne utenfor den kristne tro; innenfor troens univers og ved å bringe Kristus inn i tenkningen, vet Thomas mer om Gud enn de fleste. Når han begir seg inn i Det nye testamentets (NT) budskap åpner den ene døren seg etter den andre, og kunnskapens lys flommer ut av tekstene (Thomas Aquinas, Teologisk Håndbok, oversatt av Nils Heyerdahl). Thomas skriver således: «Kunnskap om Guds storhet og godhet kan følgelig ikke menneskene oppnå uten gjennom den guddommelige åpenbarings nåde, slik vi lærer det i Matteus 11.27: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen: heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnene vil åpenbare det for.»» (Kapittel 254).

Den utmerkede Robert Barron er kanskje ikke så pedagogisk klar som han burde på dette punkt, selv om vi bør tolke ham slik at han også skiller mellom erkjennelse av Gud utenfor og innenfor den kristne tro. Han er ikke alene. En rekke forfattere, utvilsomt troende kristne, taler om den skjulte Gud, som er og forblir et mysterium for oss mennesker. Men som kristne kan vi aldri stoppe der – ved filosofenes Gud. Og heller ikke ved Gud slik Han fremtrer i GT. For den kristne kan GT ikke forstås fullt ut uten NT – og omvendt. Evangelisten Johannes gir oss for øvrig en direkte forbindelse fra Kristus til Gud slik Han fremtrer i GT. I 8. kap. 58. vers siterer han Jesu svar til jødene: «Sann dette mitt ord: Jeg Er, før Abraham var». Og i en av mange åpenbaringer av Kristus som den hellige Catharina av Siena opplevde, uttalte Han: «Datter, vet du hvem du er og hvem jeg er? Hvis du vet disse to ting, kommer du til å bli såre lykkelig. Du må vite at du er en som aldeles ikke er, men jeg er Den Som Er.» (Sigrid Undsets posthumt utgitte biografi om helgenen, Aschehoug 1951).

 Det er neppe tilfeldig at det er evangelisten Johannes som formidler Jesu svar om den som «Er». Han var nok den mest utpregede tenkeren av evangelistene, utvilsomt med en teologisk legning og poetisk begavelse. Ved å uttale nettopp disse ord, uttrykker Kristus sin guddommelige natur. Det slår for øvrig Johannes fast allerede i innledningen: «I opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og ordet var Gud». Og Ordet, Guds ord om sitt eget vesen og sin egen vilje, var nettopp Sønnen. Ordet eksisterte – «var» – allerede i «opphavet», det vil si da verden, skaperverket, ble til. Til tross for disse og mange andre klare skriftord om Kristi guddom, var dette tidlig et stridsspørsmål i de kristne menigheter. Presten Arius fra Alexandria bestred Kristi enhet med Faderen, og hans lære – arianismen – ble betraktet som vranglære. Et kontant svar på denne vranglære ble gitt ved det viktige kirkemøtet i Nikea i 325, sammenkalt av keiser Konstantin. Her ble det slått fast, i det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelse, at Kristus er «av samme vesen som Faderen», av Guds egen substans og altså Gud av Gud. Dette er uttrykksmåter som vi katolikker kjenner igjen fra eukaristifeiringen i søndagsmessen.

Men vet vi noe mer om Gud enn at Han og Kristus er ett og «Er» utenfor tid og sted – «fra evighet til evighet»? Vår kristne tro forteller oss at Gud er kjærlighet. Det er solid dekning for dette i NT. I Johannes` første brev, som kan være skrevet av apostelen og evangelisten Johannes, sies det likefrem: «Gud er kjærlighet». Og Kristus viser jo for all verden ved sitt liv og sin lære at Han er selve Kjærligheten.  Med vår ytterst begrensede menneskelige innsikt kan vi her ane et mysteriøst dyp: Faderen, og Sønnen og den evige og fullkomne kjærligheten mellom dem – det Kirken kaller Den Hellige Ånd – er «Gud». At Gud er kjærlighet kommer således sterkt til uttrykk i læren om Treenigheten. For å bruke en enkel menneskelig metafor: Gud er ikke alene og opphøyet i all sin velde, men i et evig kjærlighetsforhold til sin Sønn, og til de mennesker Han skapte i sitt bilde. 

Av dette kan vi slutte at den egentlige eksistens – det å Være – er ensbetydende å elske Gud og mennesker slik Kristus sterkt har oppfordret oss til. Og lykkes vi med det, om enn i korte glimt, da beveger vi oss ut av tiden. Vår natur vil nok ofte øve motstand her, men det vesentlige er at den bærer i seg muligheten for guddommelig kjærlighet. Derfor er også helgenenes liv og virke så viktige veivisere i vårt jordiske liv.                                    

Første pinsedag 1822 var det festgudstjeneste i Grue kirke i Hedmark. I kirkerommet var samlet 5-600 mennesker i sine fineste søndagsklær, og den gamle stavkirken var fylt til trengsel. Mange barn var med, og noen skulle døpes. Sogneprest Iver Hesselberg prekte sterkt og klart om Herrens allmakt; han var kjent for sin prekenbegavelse. Det sentrale tema denne pinsesøndagen var naturlig nok Den Hellige Ånd og de «tunger av ild» som kom ned over disiplenes hoder denne femtiende dagen etter Kristi oppstandelse. Mot slutten av prekenen hørtes en buldring, nærmest et brak, og en søyle av ild steg opp etter en av veggene. Den gamle, knusktørre kirken var mettet med flere lag av tjære, og ilden spredte seg raskt, også fordi det blåste en sterk vind ute. Det oppsto full panikk i kirken. Folk stormet mot utgangsdørene, men tragedien var at disse slo innover. De grusomste scener utfoldet seg. I dødsangst ble mennesker som dyr og tenkte bare på å berge eget liv. De svakeste ble klemt og trampet i hjel og led kanskje mindre enn dem som ilden tok fatt i. Kort fortalt: 116 mennesker døde denne pinsedagen, de fleste kvinner og barn. Heten hadde vært så sterk at ingen – med ett unntak – kunne identifiseres, og levningene fikk plass i fire kister.

Sognepresten var kommet seg ut i live. Et kjernepunkt i talen han holdt ved fellesbegravelsen noen dager etter katastrofen, var at denne ikke kunne ha skjedd uten Guds viten og vilje, men at mennesket ikke kan dømme Gud. Han er for stor til det, og Hans veier er ikke våre veier. Trøsten finner vi små mennesker i Kristi offerdød og oppstandelse. Og Guds barmhjertighet er ubestridelig.

Men om ikke sogneprest Hesselberg anklaget Gud for denne uhyggelige brannen, som skapte så ufattelige lidelser for så mange mennesker, er det andre som ikke har veket tilbake for det. Filosofen og forfatteren Peter Wessel Zapffe (1899-1990) skrev boken «Lyksalig Pinsefest». Boken er formet som en diskusjon mellom fire menn basert på brannen i Grue kirke og er i realiteten en anklage og avvisning av kristendommens tro på kjærlighetens og barmhjertighetens Gud. Den engelske filosofen John Stuart Mill (1806-1873) var på samme linje og uttrykte seg slik: «Dersom det eksisterte en allvitende, allmektig og allgod Gud, ville det ikke finnes noen ondskap, for i sin allvitenhet ville han vite om den, i sin allmakt ville han ha gjort noe med den, og i sin allgodhet ville han ønske å gjøre noe med den. Derfor, hvis det finnes ondskap – og det gjør det vitterlig – så finnes ingen slik Gud».

Dette er et resonnement ingen reflektert kristen kan kimse av eller enkelt avvise. Det er kanskje den vanskeligste utfordring vi kristne kan møte. Mange troende filosofer og teologer har behandlet spørsmålet, men jeg er ikke kjent med at noen har gitt et fullgodt svar. Det er neppe mulig. Drøftelsen skjer oftest under overskriften «Det ondes problem», men den er tvetydig og krever en utdypning. Det bør sondres mellom de onder som mennesker bevisst fremkaller, altså ondskap, og de onder som inntreffer tilsynelatende tilfeldig, som f.eks. jordskjelv, ras og andre naturkatastrofer. Den menneskelige ondskap synes å være uten grenser, og i nyere historisk tid har den kulminert i tragedier som holocaust, folkemordene i Kambodsja og Rwanda og de mange terrorhandlingene som stadig finner sted i vår tid. At kjærlighetens Gud ikke griper inn og stanser den slags grusomheter, kan være vanskelig nok å forstå. Men her gir det, med troens blikk, en slags mening å vise til at Gud har utstyrt mennesket med en fri vilje – til å velge det gode eller det onde. Denne friheten er enestående i skaperverket og en følge av Guds vilje med mennesket. Det er begripelig at Gud ikke «kaller tilbake» denne friheten ved å intervenere mot ondskap som utfolder seg på jorden. Den annen side av denne friheten er jo at den gir oss muligheten til å velge Guds veier, som fører like frem til Hans evige tilværelse. Og her er vi ved selve kjernen i Guds plan med mennesket – som skapt i «Guds bilde».

Men det er vanskelig å fatte at Gud, som i sitt vesen er kjærlighet, og som elsker menneskene så høyt som Kristi offerdød viser, kan tillate at de største lidelser tilfeldig rammer totalt uskyldige mennesker. Troende kristne blir svar skyldige når de konfronteres med slik meningsløshet. Den katolske prest og forfatter Robert Barron viser til Augustin og Thomas Aquinas, som begge skal ha søkt en forklaring i at Gud tillater de største tragedier å skje for at resultatet til slutt skal bli et større gode. Barron er selv inne på at dette synes en smule lettvint, og jeg skal ikke motsi ham i det. For å bli konkret: Om brannen i Grue kirke medførte en rekke sikkerhetstiltak i kirkebygninger, og resultatet er at mange branner er blitt hindret i årene etterpå, er det vel og bra. Men det er ubegripelig at ikke dette sikringsarbeidet kunne bli initiert og gjennomført uten en tragedie av et slikt omfang som brannen i Grue. Men den store St. Thomas har naturligvis ikke tenkt så konkret. Han anførte blant annet at «noe godt ikke kan skje med én uten at en annen rammes av noe ondt», og at Gud ikke ønsker «å beskytte alle skapninger fra det onde, men å sørge for at det onde som oppstår, alltid er tilordnet noe som er godt». Og videre: «Det gode blir enda mer tiltalende når det sammenlignes med visse onder». Min respekt for St. Thomas er meget stor, men her melder jeg pass. I alle fall med tanke på brannen i Grue kirke som et onde Gud tillater. Skulle disse ubeskrivelige lidelser være et middel Gud bruker for at andre mennesker skal oppleve Guds gode gaver?

Sogneprest Iver Hesselberg var i sin begravelsespreken konsentrert om Guds nåde og barmhjertighet. Han uttalte: «Vel må jeg bekjenne, at denne ulykken synes å inneholde intet annet enn redsel for den Gud som åpenbart forårsaket den, men ikke desto mindre har Davids ord, som finnes i Annen Samuelsbok 24,14, sin fulle verdi for oss: Kjære, la oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men jeg vil ikke falle i menneskenes hånd». Og presten avsluttet slik: «Så vil vi da anbefale de hensovnende sjeler å være i den barmhjertiges hånd, og jeg skal nå med rørt hjerte innvie deres støv og ben til gravens stille fred, hvor de skal hvile, inntil kongesønnens røst på oppstandelsens morgen igjen vekker dem til livet». Robert Barron er inne på det samme når han avslutningsvis i fremstillingen av «Det ondes problem» skriver: «For kristendommen er den eneste tilfredsstillende «løsning» på dilemmaet – den som ble iverksatt av Gud selv på Jesu Kristi kors. På dette korset møtte det menneskelige mørket fylden av den guddommelige kjærlighet og ble forvandlet til liv. På dette korset beveget Gud seg på yttergrensen av gudsforlatthet og gjorde selv døden til håpets sted. Gud er, i sin kjærlighet, svaret på det ondes problem».

For en troende kristen er dette ubestridelig riktige betraktninger. Likevel sitter jeg igjen med en ubehagelig følelse av at brannen i Grue av Gud ble brukt som middel til å nå et annet mål. Min tro på kjærlighetens Gud fører tankene videre. Disse uheldige og uskyldige brannofrene kan ikke bare ha vært midler i en guddommelig plan. Jeg liker å tro at de også har vært et mål for Gud – i den forstand at deres vei til Hans evige favn var kort, og at deres lykke i det hinsidige er uendelig stor. Fundamentet for denne tro er kanskje skrøpelig, men den er i det minste i harmoni med troen på kjærlighetens Gud.

Guds stempel på min panne.

Jeg har en bekjent, fremtredende akademiker, som tror på vitenskapen og ikke på Gud. Metafysikk har han ikke høye tanker om. Jeg anser ham som en ganske typisk representant for dagens akademiske elite. Samtidig er han en artikulert og varm talsmann for demokratiske rettigheter og menneskerettigheter generelt, derunder menneskelivets ukrenkelighet og egenverd uansett etnisk, religiøs, eller kulturell bakgrunn og uansett personlige egenskaper og seksuell legning. Ja, han er en så sterk og tydelig talsmann for slike rettigheter, at de nær sagt utgjør en del av hans personlighet. Ære være ham for det. Men disse verdier er ikke universelle. De deles f.eks. ikke av dominerende krefter i islam og heller ikke av kulturer hvor diktaturet eller ettpartistaten er statsformen. Spørsmålet blir da hva denne overbevisningen forankres i? Blir den mer enn et postulat? Og under enhver omstendighet blir overbevisningen slett ikke uten metafysiske overtoner, iallfall hvis den går over fra kun å være en hensiktsmessig norm for menneskelig samfunnsdannelse, til å bli en tro på at mennesket har «iboende rettigheter qua mennesker». 

Det er ingenlunde min hensikt å hovere over at fremstående intellektuelle, som mener seg forankret i et rasjonelt, vitenskapsbasert livssyn uten Gud, likevel føler seg dypt forpliktet av verdier som til syvende og sist vanskelig kan begrunnes innenfor et slikt livssyn. De er gode samfunnsborgere, som vi kristne bør alliere oss med i flere viktige og krevende verdikamper i dagens norske samfunn. Den virkelige utfordringen disse intellektuelle har i dag, kommer ikke fra troende kristne, og heller ikke fra autoritære krefter som motarbeider demokratiet, men fra et tiltagende antall velartikulerte likesinnede når det gjelder vitenskapstro og gudløshet, og som tar konsekvensen av dette materialistiske livssynet i viktige og aktuelle verdispørsmål.

Den kanskje mest fremtredende representant for denne sistnevnte gruppen er den australske moralfilosofen Peter Singer (f. 1946), som er av østerriksk-jødisk opprinnelse. Han fører en slags logisk-rasjonell argumentasjon for at mennesket qua menneske ikke har krav på en moralsk og absolutt særstatus fremfor dyr. Han kaller vårt tradisjonelle syn på menneskeverd for «speciesisme», som nærmest kan oversettes med artssjåvinisme. Dyr bør i de fleste relasjoner behandles mer som mennesker, fordi de opplever smerte og lidelse. På den annen side mener han at levende vesener som er uten bevissthet om sin egen eksistens, har mindre beskyttelsesverdige liv enn mennesket og «andre dyr», som normalt har en slik selvbevissthet. Og han trekker den videre konsekvens at fostre er uten selvbevissthet og er derfor ingen «person» med krav på samme beskyttelse som mennesket. Det samme gjelder spedbarn, som mangler slik bevissthet. Derfor vil det være etisk forsvarlig under visse omstendigheter å ta livet av disse, f.eks. når barnet har funksjonshemninger som vil påføre omsorgspersoner store belastninger. Av samme grunner mener Singer at aktiv dødshjelp vil være forsvarlig også uten samtykke fra den det gjelder, når denne ikke lenger er i stand til å uttrykke noe ønske om fortsatt liv (mangler selvbevissthet), og et videre liv vil medføre overvekt av lidelser for de etterlatte.

Men man behøver ikke søke til Australia for å finne tanker som er inspirert av Singer. Hans innflytelsessfære er global, og disiplene er mange. Han har påvirket akademikere også i Norge, som postdoktor i filosofi Ole Martin Moen (f. 1985) og Aksel Braanen Sterri (f. 1987), som også kaller seg filosof – og noen andre. Moen synes å forfekte en slags hedonistisk utilitarisme, der det nyttige og funksjonelle, og det som bringer den enkelte lykke og nydelse, blir viktige etiske målestokker. Han har et liberalt syn på aktiv dødshjelp, ønsker selv å fryses ned etter sin død for om mulig å «gjenoppstå» når vitenskapen en gang gir bedre muligheter for livsforlengelse, og han mener at det må være etisk forstandig å benytte hjernedøde kvinner som surrogatmødre. Dette er bare eksempler på noen meninger – mer er det ikke plass til her. Det kan slås fast at idéen om menneskets iboende rettigheter og menneskeverd, uansett hvordan livet arter seg hos den enkelte, ikke forsvares av disse filosofer.

Tvert om – den utfordres. Og det med logikk, nyttebetraktninger og rasjonell argumentasjon. Da kan det være grunn til å trekke noen historiske linjer tilbake til forrige århundre og minne om at vi har sett slikt tidligere. Var det ikke en slik tenkning som lå bak «rasehygieniske» og eugeniske prosjekter som skulle bedre menneskers arvemateriale og hindre tilbakestående å formere seg? Slike ble satt i gang allerede i annen halvdel av 1800-tallet. Og nazistene løp linen helt ut og satte i verk storstilte programmer for å «rense» det ariske og «siviliserte» riket for jøder, sinnssyke, sigøynere og homofile. Ingen av de nevnte filosofer skal beskyldes for å ønske en slik grotesk utvikling. Men det var jo nettopp disse grufulle erfaringer fra første halvdel av forrige århundre som førte frem til FNs menneskerettighetserklæring, der alle menneskers iboende verdi og rettigheter slås fast. Denne forpliktende verdikonstatering skulle være det nødvendige bolverk mot nye sammenbrudd i vestlig sivilisasjon, samtidig som den ga uttrykk for universelle verdier – gjeldende for mennesker i alle kulturer til alle tider.

Jeg kan ikke hevde at de filosofiske idéer jeg har berørt i denne artikkelen, skaper direkte fare for et slikt sammenbrudd. Men de kan være et første tegn. Kristne og «kulturkristne», ikke-troende humanister må imøtegå disse for å hindre at de sprer seg til nye grupper. Man kan allerede ane visse nedslag av professor Moens tanker i et par politiske ungdomsorganisasjoner. Og imøtegåelsen må skje på Moens og likesinnedes egne premisser – med logiske og rasjonelle argumenter. Så langt disse rekker. De rekker neppe helt til mål. Man havner til syvende og sist i en tro på menneskelivets ukrenkelighet og menneskets egenverdi. For troende kristne blir dette noe langt mer enn et postulat eller en fornuftig norm for god samfunnsdannelse. Kristendommen forankrer menneskeverdet i inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Kristus, og i skaperverket: Mennesket er skapt «i Guds bilde», som det heter i Første Mosebok. Og dessuten i Kristi omsorg for de små og svake i menneskeslekten. Derfor kan vi også med stor rett anføre at demokratiet, som i sin kjerne bygger på respekt for enkeltindividet og flertallets beskyttelse av minoriteters rettigheter, har en dyp forankring i kristen tenkning. Den franske filosofen Jaques Maritain går så langt som til å hevde at en demokratisk tankegang «har ikke alene sin rot i Evangeliet, men den kan ikke leve uten dette». Uansett: Tanken om ukrenkelige menneskerettigheter har sin dypeste kilde i den kristne tro.

Tilsynelatende har vi fått en ny debatt om abort. Men det dreier seg ikke om det grunnleggende prinsippet som ble vedtatt ved endring av abortloven i 1978: Kvinnen bestemmer selv om hennes foster skal leve eller dø innen utgangen av tolvte svangerskapsuke. I denne perioden har kvinnen full råderett. Kvinnen kan selv sortere mellom barn som har livets rett, og de som ikke har det. Det skulle følge av dette prinsippet om selvbestemmelse – også formulert som at den gravide «bestemmer over egen kropp» – at hun f.eks. også kunne få abortert et pikefoster, fordi hun har fire jenter fra før. Men her er visstnok den offisielle ordningen i dag at ingen får vite fosterets kjønn før utløpet av tolvte svangerskapsuke, nettopp for å forebygge abort på et slikt grunnlag. Men hva er logikken her? Skal ikke kvinnen råde over «egen kropp» i denne relasjon? Uansett er det sikkert noen gravide som får vite dette ved å betale for det, eventuelt i utlandet.  Det er dessuten allerede fastslått at gjeldende lov åpner for å fjerne en tvilling, fordi den gravide har nok med ett barn. Det siste har vakt debatt, men også denne adgangen er en logisk følge av den selvråderett over «egen kropp» som prinsipielt   er gitt kvinnen før utløpet av tolvte svangerskapsuke. Hvordan situasjonen vil bli hvis alle gravide får et tilbud om fosterdiagnostikk, berører jeg avslutningsvis.

Jeg har selv drøftet dette grunnprinsippet i lovendringen av 1978 i en artikkel i St. Olav nr. 5/6 2006. Min konklusjon den gang var at en lov om selvbestemmelse for den gravide kvinne tross alt er det minste onde. Motstrebende og med resignasjon har jeg tvilt meg frem til et slikt standpunkt. Jeg innser at det er vanskelig for en katolikk å konkludere slik, vår kirkes syn er at jo at abort er etisk uakseptabelt i alle tilfeller. Men dilemmaene står i kø i spørsmålet om abort skal tillates i et moderne sekulært og avkristnet samfunn. Alternativet var og er nemlig en lov som tillater abort på bestemte kriterier, som fare for kvinnens liv og helse, fare for å føde et barn med svært dårlige genetiske egenskaper og risiko for alvorlige misdannelser osv, og hvor en nemnd vil avgjøre om abort skal tillates. En slik lov var og er etter mitt syn en dårligere løsning enn en lov som overlater den viktige avgjørelsen til kvinnen selv. Først og fremst fordi den innebærer at staten ved lov graderer fosterets verdi – en ordning som i sin konsekvens innebærer en gradering av selve menneskeverdet. For staten har det vært og er det et grunnleggende prinsipp at alle mennesker har lik verdi. I alle fall sies dette ofte ved mer høystemte anledninger. Dette er også bakgrunnen for at ingen partier eller ledende politikere ønsker eller aksepterer et «sorteringssamfunn», der «mindreverdige» individer fjernes på fosterstadiet, og samfunnet «renses» for dårlige arveegenskaper og/eller sparer store utgifter til livsvarig omsorg eller behandling av uføre eller kronisk syke. Statens oppgave bør i første rekke være å sikre at kvinner som føder barn med misdannelser, kromosomavvik mv. får best mulig omsorg og hjelp til å ta seg av barnet, eller slik at barnet får et verdig liv under offentlig omsorg. 

Kvinnens råderett over fosteret gjelder altså bare frem til utgangen av tolvte svangerskapsuke. Etter den tid og frem til utgangen av attende svangerskapsuke er det en nemnd som avgjør en søknad om abort, og søknaden kan innvilges når bestemte kriterier er oppfylt. Etter utgangen av attende uke, er reglene de samme. Men for å innvilge søknaden, kreves nå særlig tungtveiende grunner. Og dersom fosteret er «levedyktig», altså utenfor morens kropp, kan tillatelse til abort ikke gis. Denne skisserte ordning, som altså inntrer etter utløpet av tolvte svangerskapsuke, er en slags reminisens fra den tidligere abortlov, som gjaldt før 1978.

 De nærmere kriterier for å tillate abort finnes i lovens § 2. I § 2 annet ledd bokstav a og b er hensynet til kvinnens liv, helse og livssituasjon satt i forgrunnen. Det er den neste bestemmelsen – bokstav c – som har skapt politisk røre. Den slår fast at abort kan tillates «når det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». (Det første som slår meg ved lesningen av denne bestemmelsen at den er hjelpeløst formulert: «…kan få en alvorlig sykdom som følge av…..sykdom…»). Kristelig Folkeparti, som etter stor intern strid har valgt å gå i regjeringsforhandlinger med den sittende koalisjon under ledelse av Erna Solberg, har bedt om at denne bestemmelsen fjernes fordi den fører til et «sorteringssamfunn». Poenget her er at den del av bestemmelsen som taler om alvorlig sykdom som følge av «arvelige anlegg», i praksis er blitt forstått slik at fare for å få et barn med Downs syndrom er nok til at abort innvilges.

Det er litt paradoksalt at Krf gikk så hardt ut her. Partiet har vært tilhenger av den tidligere abortlov, som imidlertid hadde det samme kriterium, men forutsatte nemndsbehandling i alle tilfeller. Partiet har altså ønsket en statlig gradering av menneskeverdet, slik at staten kan bestemme at noen fostre er mer verd enn andre. I prinsippet er det en invitasjon inn i en statlig sortering av fostre. I et langt på vei avkristnet samfunn som vårt, der de fleste verdispørsmål stadig oftere blir drøftet ut fra en økonomisk-pragmatisk synsvinkel, kan det ikke komme som en stor overraskelse at en praksis der fostre med Downs sorteres ut til abort, utvikler seg og får større tilslutning. Det er etter mitt syn urealistisk i dagens Norge å få vedtatt en abortlov som fastsetter strenge kriterier for abort, der fare for alvorlig kromosomavvik, derunder Downs, absolutt skal utelukkes. Og selv om man skulle oppnå det, gjeninnfører man uansett en generell statlig gradering av fosterets verdi. Det følger allerede av prinsippet om å tillate abort av fostre på bestemte kriterier, f.eks. at unnfangelsen er skjedd ved en seksualforbrytelse. Denne adgangen vil Krf ikke rokke ved. Det er – i parentes bemerket – derfor vi etter mitt syn har bare to prinsipielt holdbare lovgivningspolitiske løsninger: Enten et totalforbud mot all abort eller en full selvbestemmelse for kvinnen. Alt i mellom blir statlig pragmatisme i omgangen med menneskeverdet. Et totalforbud ville samsvare med katolsk etikk, men er politisk ikke gjennomførbart i moderne vestlige samfunn. Det er i alle fall sikkert. Jeg erkjenner at det blir en logisk følge av mitt syn på abortlovgivningen at kvinnen bør ha selvråderett også etter utløpet av tolvte svangerskapsuke. I dag blir som nevnt fosterets verdi vurdert av en nemnd etter kriteriene i lovens § 2, og ca. 90 % av søknadene om abort innvilges frem til utløpet av attende svangerskapsuke. Samfunnet bør heller bruke ressurser på rådgivning til kvinnen som skal ta den vanskelige avgjørelsen og legge forholdene bedre til rette for at hun mest mulig sorgløst kan ta seg av det barn hun bærer. Etter utløpet av attende uke er vi så nær tiden for at et foster kan være levedyktig utenfor kvinnens kropp at abort bør forbys, eventuelt at nemndsordningen fortsetter med meget strenge kriterier. 

Krf har likevel et poeng i sin kritikk av § 2 annet ledd bokstav c. Bestemmelsen bruker uttrykket «alvorlig sykdom». Downs og andre kromosomavvik er ikke «sykdom». En sykdom vil ha et forløp. Det har ikke kromosomavvik, som er varige tilstander. Den praksis som derfor synes å være etablert, om å tillate abort utelukkende som følge av en slik tilstand hos fosteret, beror på en i det minste høyst tvilsom fortolkning. Grunnen antas å være at en slik praktisering av bestemmelsen er båret frem av et ønske både hos de abortsøkende og hos dem som avgjør søknaden. Denne praksis kan med rette kritiseres. Og det er heller ikke uberettiget å hevde at den innebærer en «sortering» av fostre med Downs og en del andre kromosomfeil.

Vi fikk altså i 2018 en ganske hissig abortdebatt i forbindelse med en politisk hestehandel. Den gjaldt både spørsmålet om å endre § 2 annet ledd bokstav c og spørsmålet om fosterreduksjon når kvinnen er gravid med flerlinger. Den debatten endte med at § 2 annet ledd bokstav c ble stående uendret, mens fosterreduksjon alltid skal måtte behandles i nemnd, altså også når kvinnens beslutning om abort tas før utløpet av 12. svangerskapsuke. Så vidt jeg kan skjønne, betyr det at praksis med å anse Downs som «sykdom» fortsetter, og at slike fostre altså kan sorteres ut etter nemndsbeslutning.. 

Det politiske spillet vi nå er tilskuere til, har etter mitt syn begrenset interesse for selve abortsaken. Det er på et vis de kristelige partipolitikeres siste krampaktige forsøk på å høste gevinst i en for lengst tapt sak. Jeg ser i grunnen bare ett forhold som kan gi saklig grunn til å reise en noe større abortdebatt. I dag er det bare kvinner som har en påvist risiko for å føde barn med kromosomavvik, og alle gravide som er fylt 38 år, som får tilbud om fosterdiagnostikk. Det er blant disse vi finner et mindre antall som får abort fordi fosteret sannsynligvis har kromosomavvik og Downs. Ni av ti kvinner som får vite at barnet har Downs, velger abort. Fra 2004 fikk alle kvinner i Danmark tilbud om fosterdiagnostikk. Det førte umiddelbart til at antallet barn født med Downs ble halvert. Det er innlysende at et tilbud til alle gravide om fosterdiagnostikk, vil føre til et økt antall aborter av fostre med kromosomavvik og medfødte misdannelser. Men det vil dessuten føre til aborter på en rekke andre grunnlag, også kjønn. Dette vil fortrinnsvis skje før utløpet av tolvte svangerskapsuke, da kvinnen selv avgjør om hun vil ta abort. 

Et tilbud til alle gravide om fosterdiagnostikk vil antagelig tvinge seg frem. Fremtredende politikere tar oftere til orde for det. Dels fordi det er slik i andre, nærstående land – et argument som alltid har tyngde i norsk debatt. Dels fordi en del kvinner i dag drar til utlandet for å få en test av fosterets arvemateriale. Når den bioteknologiske utvikling etter hvert antakelig kommer dit at de aller fleste av fosterets egenskaper og potensiale, f.eks intelligens, vil bli kartlagt på et tidlig stadium, og alle gravide kan få kunnskap om dette, vil vi nok se en økning i aborttallene. Og grunnlaget for å velge abort vil kunne være mange – ikke alle tør man snakke høyt om. Da er vi virkelig havnet i et sorteringssamfunn. Staten kan «toe sine hender» – sorteringen skjer i kvinnens fulle regi. 

I fiksjonens verden, i romaner og filmer, har den katolske kirke gjennom årtier vært gjenstand for hets og grove beskyldninger – om perverse prester, om korrupte kardinaler og paver, om økonomisk svindel i Vatikanets regi, samarbeid med den italienske mafia osv. Det har vært til å leve med, selv om mange troende har følt seg krenket på kirkens vegne og enkelte har tatt til motmæle mot harseleringen. Men dette er ganske uinteressant for oss katolikker i dagens virkelige verden, når kirken lider under sin verste omdømmekrise noensinne, i alle fall i nyere tid.

I løpet av min levetid hadde kirken antakelig sin beste tid under og etter det annet vatikankonsil i 1960-årene. Den nye vind som pave Johannes XXIII, godt hjulpet av Den Hellige Ånd, sendte gjennom kirken på begynnelsen av dette tiåret, førte til aggiornamento – fornyelse – og en langt høyere anseelse for den verdensvide katolske kirke, også her i Norge. Det var godt å være katolikk. Jeg konverterte i denne perioden og var – som norske katolikker flest – full av optimisme og håp på kirkens vegne. Den økumeniske tilnærming mellom de kristne kirker var også påfallende som følge av konsilet.

På denne bakgrunn er det underlig å tenke på alt det som nå avdekkes av overgrep mot mindreårige og andre, utført av geistlige helt opp til kardinaler. En betydelig del av disse overgrep fant sted nettopp i 1960-årene, da alle – bortsett fra de impliserte – var lykkelig uvitende om denne skrekkelige realitet. Nå er ingen uvitende lenger. De mest avskyelige beretninger om overgrep kommer til overflaten – i land etter land. Jeg var så naiv å tro at de store oppslagene om geistliges forbrytelser og overgrep som vi fikk fra USA (Boston Globe) for ca. 16 år siden, etterfulgt omkring 2010 av en rekke nye avsløringer, og lignende beretninger fra Irland, innebar at det verste var kommet ut til offentligheten. Det viste seg dessverre å være begynnelsen på opprullingen av skandale etter skandale.

En kardinal med nær forbindelse til paven er dømt til seks års fengsel for overgrep utført for en del år siden mot mindreårige gutter i Australia. I Chile ble det våren 2018 kjent at en biskop utnevnt av pave Frans, og andre ledere i den chilenske kirken, hadde latt prester som hadde forgrepet seg på gutter, få fortsette i stillingene sine og arbeide med barn. Kirken vegret seg også for å samarbeide med myndighetene i denne saken og nektet utlevering av relevante dokumenter, sannsynligvis fra den interne kirkerettslige behandling av saken. Dette igjen ledet til omfattende ransakinger og beslag i flere av kirkens eiendommer.

I USA er det kommet til overflaten sjokkerende nyheter om geistliges overgrep og overordnedes unnfallenhet. Jeg legger ikke mye vekt på erkebiskop Carlos Maria Viganos famøse anklageskrift mot pave Frans. Vigano er en kontroversiell person, og hans anklager synes også motivert ut fra kirke- og maktpolitiske motsetninger. Etter et møte i kardinalrådet nylig, også kalt C 9, der paven rådførte seg med sine nærmeste rådgivere, ble det klart at Viganos anklager vil bli detaljert imøtegått. Det som imidlertid er rystende nyheter, er den 900-siders rapporten som statsadvokaten i Pennsylvania offentliggjorde i august. Rapporten beretter om tre hundre overgripere som over flere tiår systematisk har forgrepet seg på mindreårige. Det dreier seg angivelig om over tusen ofre. Ved fremleggelsen av rapporten uttalte statsadvokaten: «Det som er grunnleggende uhyggelig i denne saken, er at ledelsen i kirken løy om misbruket til kirkemedlemmene på søndagene, de løy til omverdenen, og de beskyttet overgriperne mot rettssystemet, samtidig som de dokumenterte de samme overgrepene i egne hemmelige arkiv». De fleste forbrytelsene skjedde før overgrep av denne karakter ble et aktuelt og kjent tema i USA i 2002. Mange av overgrepene er derfor strafferettslig foreldet.

Denne grufulle avsløringen fra Pennsylvania, er ikke den siste av den slags verden får høre om. I Tyskland har nyhetsmagasinet Der Spiegel nylig lekket fra en rapport der 1670 katolske prester i årene 1946-2014 anklages for å ha forgrepet seg på mindreårige, fortrinnsvis gutter, der ofrenes antall angivelig er 3677. Over halvparten av disse skal ha vært under 13 år da overgrepene fant sted. Rapporten bygger på 38000 dokumenter samlet inn fra 27 tyske bispedømmer. Aftenposten melder 26. september 2018 at den katolske kirke i Tyskland ber om unnskyldning overfor ofrene: «Jeg ber om unnskyldning for at kirken har sviktet og for all den smerte den har forårsaket», uttalte kardinal Reinhard Marx på vegne av bisperådet. Han uttalte også: «Jeg vil i klartekst si at seksuelt misbruk er en forbrytelse. De som er skyldige, må straffes».

Denne lille oversikt over noen av den siste tids avsløringer av overgrep og forbrytelser utført av katolske prester og andre geistlige, er ikke uttømmende. Men den forteller oss noe om skandalenes omfang. Flere kommer sikkert til å dukke opp. Det er å håpe at kirkens ledelse, Vatikanet og regionale kirkeledere, samarbeider med sivile myndigheter i oppklaringen, og at flest mulig av disse grufulle historiene kommer for en dag så snart som overhodet mulig. Ingen er tjent med at nye skandaler avdekkes med lange intervaller i årene som kommer. Først når materien er fjernet fra verkebyllen, kan kroppen leges, og kirkens omdømme kan knapt bli dårligere enn det er akkurat nå.

Det er ingen unnskyldning for kirken at de fleste av de overgrep som er avdekket, fant sted for mange år siden. Men dette faktum gir et håp om at situasjonen er bedre i dag, hvor oppmerksomheten mot misbruk og overgrep er enorm, og skandalene flommer over i kirken. Kirken kan heller ikke unnskylde seg med at de rapporter som foreligger, i stor utstrekning bygger kun på ofrenes anklager, og at de anklagede, hvorav mange er døde, har små muligheter for å forsvare seg. Anklagene er så overveldende mange og sammenfallende at det ikke kan være tvil om at overgrep har funnet sted i betydelig omfang. Det gjelder selv om det er grunn til å tro at det finnes fiktive ofre og fabrikkerte anklager, ikke minst etter at kirken gikk med på å utbetale enorme summer i erstatning etter Boston-avsløringene for mange år siden. Det hjelper heller ikke kirken mye at det bare er et lite mindretall av de geistlige som har begått overgrepene, anslagsvis 5 prosent. Her er jeg enig med dem som hevder at ett overgrep er ett for mye. Det dreier seg til dels om ødelagte liv for mange av ofrene. En ting er at de har mistet tillit til kirken og det den står for. Verre er det at de er traumatiserte, med svekket eller endog ødelagt psykisk helse, brutte familierelasjoner og alkoholisme. I enkelte tilfeller kan selvmord ha sammenheng med overgrep ofrene har vært utsatt for i barndom og ungdom. Den nylig publiserte tyske rapporten bekrefter til fulle disse skadevirkninger.

Det hjelper heller ikke den katolske kirke at overgrep finner sted i andre kirkesamfunn og i en rekke verdslige sammenhenger, som f.eks. frivillige organisasjoner. En synd blir ikke mindre om den begås av mange. Det er tvertom ekstra ille og forkastelig at det er representanter for kirken, de som er kalt til å være barmhjertighetens og nestekjærlighetens tjenere, som begår disse grufulle handlingene.

Så til det virkelig vanskelige spørsmålet: Hvilke veier er det ut av det uføret kirken er inne i nå? 

Det er naturligvis viktig at kirkelige ledere, med paven i spissen, offentliggjør oppriktige beklagelser og unnskyldninger til ofrene for overgrep. Ekte skamfølelse på kirkens vegne og ekte medlidenhet med ofrene er en selvfølge. Den videre oppfølgning med utbetaling av substansielle erstatningsbeløp er også utmerket. Disse gjenopprettende handlingene og den oppmerksomhet de får vil kunne gi en viss forebyggende effekt.

Men virkningsfull forebyggelse vil kreve langt mer av tiltak. En viktig begynnelse vil være den konferansen som paven arrangerte i Vatikanet 21-24 februar 2019. Her kom lederne av verdens bispekonferanser sammen for å drøfte «forebyggelse av overgrep mot mindreårige og sårbare voksne». Men dette er bare en begynnelse. Verden trenger ikke så mange flere ord, vi alle venter på konkrete tiltak. Det gledelige er at paven selv er dypt engasjert i å sette i verk effektive tiltak. Og samtalene mellom de høye geistlige vil fortsette, forhåpentlig med virkningsfulle handlinger som resultat. Temaet for konferansen i 2020 omtaler overgrep «mot mindreårige og sårbare voksne». Denne beskrivelsen av ofrene indikerer at det stort sett vil dreie seg om straffbare handlinger. Det leder rett inn i det som må være en av de viktigste problemstillingene: Når skal mistanke om overgrep anmeldes til politi og påtalemyndighet, og når er det tilstrekkelig med en internkirkelig behandling av saken etter kirkerettens regler. Ved anmeldelse til ordinære justismyndigheter, som eventuelt ender med domfellelse av overgriperen, vil den kirkerettslige behandling av saken komme i tillegg.

 Noe av årsaken til at kirken er kommet så uheldig ut ved behandlingen av overgrepssaker, er at den etter mitt skjønn har trådt feil i denne problemstillingen. Kirken har i altfor mange tilfeller og altfor lenge ønsket å holde ordinære myndigheter utenfor saken og heller valgt å «rydde opp» i egen regi. Eller enda verre: I mange tilfeller har den ikke anlagt sak etter kirkeretten overhodet, men kun flyttet overgriperen fra ett sogn til et annet, eventuelt med formaninger om å holde seg på den rette vei, med den tragiske følge at flere er kommet i nye situasjoner med overgrep og misbruk. I mer alvorlige saker er det reist sak etter kanonisk rett, som eventuelt kan ha ført til at overgriperen har mistet retten til å være prest for fremtiden. Men kirken synes ikke å ha forstått at denne manglende eller interne saksbehandling, for ofrene selv og for utenforstående, har virket som om kirken beskytter sine egne og er mer opptatt av overgripernes rettigheter enn ofrenes. Man har nemlig historisk sett viet ofrene altfor liten oppmerksomhet. Dette er heldigvis blitt mye bedre etter avsløringene i de siste to tiår.

Kirkens uvilje mot å la ordinære justismyndigheter behandle saker med mistanke om straffbare overgrep fra geistliges side, har også gitt seg utslag i manglende samarbeidsvilje i de tilfeller hvor saken faktisk er under behandling av et lands myndigheter. Som nevnt foran er det eksempler på at kirken har forsøkt å holde de interne, kirkerettslige saksdokumenter unna politiets etterforskning. Det gir et meget uheldig signal til omgivelsene. For ordens skyld: Det dreier seg ikke her om opplysninger som stammer fra skriftemål eller sjelesørgeriske samtaler, og som etter kirkeretten er underlagt absolutt taushetsplikt. Det dreier seg om dokumenter fra kirkens saksbehandling, som f.eks. hva ofre og overgripere har uttalt til dem som internt har behandlet saken. Om kirken er uvillig til å utlevere slike dokumenter, har heldigvis politi og påtalemyndighet rettslige virkemidler som ransaking og beslag til sin rådighet. Derved skaffer de seg relevante dokumenter uansett. Det er derfor ganske fånyttes og meget uheldig at kirken vegrer seg for å samarbeide med ordinære myndigheter i saker av denne karakter.

Her må jeg likevel ta en reservasjon på vegne av verdenskirken. Det finnes utvilsomt nasjoner som har politimyndigheter det er vanskelig for kirken å innlede samarbeid med. I noen land er kirken en forfulgt minoritet, hvor politiet er korrupt og benytter enhver anledning til å trakassere kirkens representanter. Slike politimyndigheter kan ikke få anmeldelser om overgrep hos kirkelig tilknyttede personer. Men de nasjoner som hittil har avdekket slike overgrep av større omfang, er alle slike som man må anta har et rettskaffent og sannhetssøkende politi og rettsvesen.

Derfo må hovedregelen være klar: Ved mistanke om straffbare overgrep bør kirken anmelde forholdet til sivile justismyndigheter, slik at politiet kan etterforske saken grundig innenfor rammen av straffeprosesslovgivningens rettssikkerhetsgarantier. Et problem her vil være at sakene ofte er gamle og derved strafferettslig foreldet. I så fall blir det ingen etterforskning, men anmeldelsen henlegges uten videre. Her kan det likevel være grunn til å merke seg at det er en gryende debatt om å forlenge foreldelsesfristene, eller i det minst utsette tidspunktet fristen begynner å løpe. Det siste er skjedd ved lovendring i Norge nylig. Blant annet ved grove overgrep mot mindreårige begynner ikke foreldelsesfristen å løpe før barnet fyller 18 år. Det er et kjent fenomen at mange ofre vegrer seg for å gjøre noen kjent med hva de har vært utsatt for. Det kan gå mange år før de forteller at de psykiske problemer de sliter med, stammer fra overgrep av en prest. Dette faktum, som også er avdekket i den tyske rapporten, kan være et argument for å forlenge foreldelsesfristene for seksualforbrytelser av mer alvorlig karakter.

De sakene som er gamle og strafferettslig foreldet, må kirken ha et særlig ansvar for å oppklare så langt det er mulig. Grundig gransking av gamle saker skylder kirken ofrene. Den tyske granskingen jeg har omtalt foran, er i så måte forbilledlig. Det er viktig at slik gransking utføres av hovedsakelig fagkyndige legfolk, altså eksperter på de fagfelt som bidrar til innsikt i dette vanskelige problemområdet.

Det har fra tid til annen vært reist spørsmål om det pliktmessige sølibatet for katolske prester kan være en medvirkende årsak til mange av overgrepene. Dette er et meget sammensatt spørsmål, som jeg har behandlet i en annen artikkel. Det er ikke mulig å påpeke klare årsakssammenhenger her, og jeg fastholder konklusjonen fra artikkelen: Spørsmålet om sølibatets stilling krever en grundig utredning. Til min glede konkluderer den tyske granskingsrapporten i samme retning: «Given that it is aware of the academic literature and its own findings, the research consortium considers that a nuanced analysis of the subject matter would be advisable».

Den utmerkede katolske skribenten Eivor Oftestad har i en artikkel i Klassekampen 13. september 2018 blant annet pekt på at det er nødvendig å endre «maktstrukturene» i kirken, der et «prestehierarki stort sett hegner om seg selv». Hun gir anvisning på at legfolk bør inn og få deltakende makt over «ansettelsesprosesser og over økonomi». Dette er vidtgående forslag. Selv synes jeg vi nå bør ha litt tålmodighet og se hva opprullingen av alle skandalene leder til. Det er nå stor bevegelse i kirken i disse spørsmålene, og det store flertall av geistlige har utvilsomt rene rulleblad og er fortvilet over situasjonen kirken befinner seg i. Vi må ha tillit til at disse vil bidra til radikal nytenkning og virkningsfulle reformer. Det er millioner av kritiske øyne som vil følge det arbeidet som nå må gjøres i kirkens organer.

Ved Luther-jubiléets avslutning.

Før Han gikk korsfestelsen og sin offerdød i møte ba Kristus slik for de troende: «At de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg» (Joh. 17, 21). En klarere og sterkere oppfordring til oss kristne om å søke enhet over konfesjonsgrenser kan vanskelig tenkes. Og Kristus sier altså at troen på Ham som Guds utsendte Sønn beror på denne enheten: «…så verden kan tro at du har sendt meg». Kristus retter sin bønn om enhet blant de kristne til Faderen, og det understreker at vi trenger Guds hjelp for å lykkes; vi trenger Hans nåde og makter ikke å etablere enheten alene ved egen innsats. Men våre egne anstrengelser er nødvendige for å utløse nåden.

Før Det annet vatikankonsil (1962-1965) hadde den katolske kirke ikke så mye å vise til i økumenikkens – den kristne enhets – tjeneste. Men konsilet ble et vendepunkt. Dokumentet «Unitatis redintegratio» (Om den katolske kirke og de kristnes enhet) ble grunnleggende for det videre økumeniske arbeidet. Jeg har også personlige minner fra den økumeniske bølge som skylte over oss de første årene etter konsilets avslutning, og det var umulig ikke å bli påvirket av de sterke krefter som søkte kristen enhet. Etter hvert ble det nok mer realisme i enhetsbestrebelsene, men de dabbet ikke av. Og fra pavelig hold er vi katolikker blitt minnet om betydningen av å søke enhet med andre kristne kirkesamfunn. I 1995 ga således pave Johannes Paul II ut encyklikaen «Ut unum sint» («at de må være ett») og knyttet tråden til det tidligere nevnte dokumentet fra konsilet. Også etterfølgeren, pave Benedikt XVI, understreket betydningen av de kristnes enhet. Under et møte i Köln i 2005, med fremtredende representanter for ulike kristne kirkesamfunn til stede, holdt han en inspirert og inspirerende tale om temaet, med referanser både til konsildokumenter og til forgjengerens encyklika. Og i oktober 2016, i Lund domkirke i Sverige, holdt pave Frans en inderlig preken om kristen enhet, der denne bønnen var sentral: «Herre, hjelp oss, i din nåde, å være nærmere forenet med deg for sammen å kunne vitne mer virkningsfullt om tro, håp og kjærlighet».

På enkleste vis fortettet kanskje pave Benedikt XVI det hele i én setning i den nevnte talen fra 2005, helt i starten av sitt pontifikat: «Man kan si det slik at den beste form for økumenikk er å leve i samsvar med evangeliet». Makter vi det, er Den Hellige Ånd allerede til stede i våre liv, og målet om enhet innen rekkevidde. 

Etter denne summariske gjennomgangen skulle det være liten tvil om at vi katolikker, ja, alle som kaller seg kristne, er forpliktet til og kalt til å søke enhet med andre kristne trosretninger. For oss som bor her i landet, er det naturlig å se seg omkring i norsk kristenliv og starte arbeidet. Jeg kan bare tale for meg selv. Jeg husker godt de harde førkonsiliære fronter, da til dels skarp polemikk mellom lutheranere og katolikker var vanlig. Konsilet ga et tøvær og en ny giv som nevnt. Vi fikk Bønneuken for kristen enhet og mye god kontakt over konfesjonsgrensene. Det har fortsatt like til i dag. Men det må ikke legges skjul på at den norske kirke – den tidligere statskirken, som fortsatt er den offisielle kirke her til lands – har fjernet seg stadig mer fra sin tradisjonelle teologi og sin rolle som bærer av felles kristne lærestandpunkter. Særlig påfallende er endringene i synet på ekteskapet. Det er ikke så mange tiår siden den katolske og den lutherske oppfatning av ekteskapet stort sett var sammenfallende. Den eneste viktige forskjellen her har vært at etter katolsk lære er ekteskapet et sakrament. Men begge kirkesamfunn var enige om at ekteskapet er et livslangt forpliktende samliv mellom mann og kvinne. Det innebar blant annet at når ektefeller skilte lag, hvilket av og til vil være uunngåelig, var det gjengifte mens den tidligere, eller egentlige, ektefelle lever, som var selve bruddet med kirkens lære om ekteskapet. Derfor var det lenge også en debatt i den norske, lutherske kirke om prester skulle vie gjengifte, og om det kunne skje i kirken. Den tid er forbi. Skilsmisse med påfølgende gjengifte, endog flere ganger, er sjelden et debattema. Og mange prester, visstnok også biskoper, er skilt og gift igjen.

Men skismaet i synet på ekteskapet rekker videre. Den dominerende oppfatning i Den norske kirke i dag er at også mennesker av samme kjønn kan leve sammen og endog få kirkelig velsignelse av samlivet. Mange mener også at de bør kunne vies i kirken. Det er foreløpig uklart hva disse, derunder prester og biskoper, mener om de videre konsekvenser av denne nyorienteringen: Bør de homofile ektepar få barn? Skal det i så fall skje ved adopsjon, eller kan det også skje ved surrogatfar eller surrogatmor? Den norske kirke har her beveget seg ut på glattisen, og konsekvensene kan bli ytterst problematiske. Det er ikke til å undres over at kirken er splittet, og at mange, også prester, har meldt seg ut av kirken. Én av dem er Dag Øivind Østereng. I sin nylig utgitte bok, «Fra Luther til Peter», Efrem 2017, går han i rette med Den norske kirkes lærefundament: Fraværet av en kirkelig autoritet. Og han legger ikke fingrene imellom: «Den norske kirke med organisasjonene i dens kjølvann, har kollapset som kirke på sitt mest fundamentale, nemlig i det å forvalte kirkens overleverte trosskatt, det apostoliske depositum. Og grunnen ligger ganske enkelt i det grunnlag hvor kirken henter sin legitimitet. Det er et illegitimt bispeembete og en misforstått bruk av det allmenne prestedømme. Når disse to faktorene på hver sin måte samvirker til løsrivelsen fra forpliktelsen på en allmennkirkelig tradisjon, da er faktisk kirken vanstyrt fra topp til bunn». Disse tanker utviklet Østereng i et foredrag allerede i 2007, mens han fortsatt var luthersk prest.

Ganske som ventet har det sekulære Norge vært tilfreds med kirkens tilpasning til en ny tids verdier. Det skaper også videre forventninger: Ved ethvert etisk veiskille må kirken ta stilling til om den skal følge tidsånden eller tradisjonen. Men det vanskeliggjør alle økumeniske bestrebelser mellom den katolske og den lutherske kirke. Og det gjør ikke saken enklere at fremtredende representanter for sistnevnte stadig sjeldnere snakker offentlig om de overleverte kristne trossannheter: Om jomfrufødselen, om inkarnasjonen, om oppstandelsen, om synd og kanskje aller minst om livets to utganger. Det vrimler jo av bibelske referanser til disse trossannhetene, men det virker som om prester og biskoper er engstelige for å støte moderne og sekulære mennesker. Kristus selv utfordret samtiden. Det gjorde også apostlene. De ofret livet for sin tro. Når norske biskoper markerer seg i dagens offentlighet, og kanskje endog går i offentlige demonstrasjonstog eller skriver under på kampanjeopprop, er det som regel for mer eller mindre politisk aktuelle spørsmål som f.eks. oljeboring i nord, sykehusnedleggelser eller innvandring.

Det er altså sjelden geistlige i den norske kirke i intervjuer eller offentlige samtaler taler inderlig og tydelig om sin tro, og hva den innebærer i alle sine konsekvenser – for dette livet og det neste. Det er påfallende hvordan f.eks. ledere av kristne frimenigheter har større frimodighet til å tale om inkarnasjon, oppstandelse og evig fortapelse. Når det gjelder sistnevnte, er det mulig at lutherske geistlige lider under traumatiske ettervirkninger av professor Ole Hallesbys svovelpreken i radioen på 1950-tallet, der evig død og pine nær sagt ble fremsatt som en trussel mot lytterne.

Det er utvilsomt vanskelig og belastende å gå motstrøms, å hevde standpunkter som dominerende media øyeblikkelig vil karakterisere som reaksjonært tankegods og forvirret overtro. Men vi kristne må primært ha for øye at folk flest har et religiøst behov, at de er på leting etter en dypere mening med livet. Og overraskende mange kjente mennesker sier i intervjuer at de tror på en høyere makt, noe større enn oss selv, uten at de knytter denne tro til kirkens forkynnelse. Og den norske kirke mister medlemmer og tilslutning til tross for sitt «moderne» syn på samliv og ekteskap. Det burde mane til ettertanke. Den høyt anerkjente professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen, uttrykker i et intervju sympati med katolisismen og blir møtt med spørsmålet: Men den katolske kirke er jo «stokk reaksjonær»? Svaret han gir er megetsigende: «Det er liksom en del av den teologiske metafysikken, det. Hva i all verden skal vi med en teologi som sier akkurat det samme som alle andre moderne stemmer?». Journalistens spørsmål hviler for øvrig på den misforståelse at katolisismen tolkes som en ideologi, ikke som den bærende kraft i den kristne religion. Dens lære er den samme overalt i verden – i Kina som i Nigeria som i Ecuador. Noen steder oppfattes den som svært radikal, andre steder som konservativ.

Jeg kjenner flere lutheranere som er dypt bekymret over utviklingen i Den norske kirke. De deler sin bekymring også med katolikker. Vår forpliktelse til å søke enhet står fast, men den nevnte utviklingen gjør det som nevnt krevende. Samtidig er klimaet for økumeniske samtaler med enkelte protestantiske frimenigheter blitt bedre.

Vi katolikker må imidlertid vokte oss for selvgodhet – en fristelse til å dyrke egen læremessig fortreffelighet. Den katolske kirke har da nok å slite med. Det er nok å nevne skandalene med geistliges seksuelle overgrep, som har funnet sted i flere land. Lite gjør meg mer ulykkelig – og sint. Dette er også et hinder for kristen enhet – et vesentlig sådant. Det er bare å knytte tråden tilbake til hva pave Benedikt XVI har karakterisert som den beste form for økumenikk, sitert foran: Det er å leve etter Evangeliets ord. Hverken mer eller mindre. I lærespørsmålene har også vi utfordringer. Enkelte av disse, kanskje særlig ekteskapets sakrament, krever utdyping og gjennomtenkning i en ny tid. Og læren må uttrykkes slik at den lettere forstås av det moderne menneske. Dette tema vil jeg nærme meg i neste artikkel.

Den katolske kirke er konservativ og må være det. Det er kirkens tro at den forvalter og viderefører fylden og helheten i Kristi åpenbaring – altså intet mindre enn den mest dyrebare og uforgjengelige skatt i menneskehetens historie. Denne skatten må hegnes om og overlates uforfalsket og usvekket til nye generasjoner menneskebarn. Det forhindrer ikke at kirken gjennom historien har endret uttrykksmåter i omtalen av lærespørsmål og endog utviklet læren i tråd med den fullmakt som ble gitt apostlene ved Peter – Klippen – som utgjør selve fundamentet for kirken. 

Det annet vatikankonsil hadde som mål «aggiornamento» – fornyelse og tilpasning av kirkens tidløse budskap, slik at det lettere forstås og mottas av samtiden. Det preget konsildokumentene, som var renset for fortidens selvbevisste og triumferende ordvalg som f.eks. «Kristi ene og sanne kirke». Ordbruken er langt mer ydmyk og forsonlig overfor «adskilte brødre i troen». Den økumeniske ånd som preget konsilfedrene, var et vendepunkt og er ført videre helt til vår tid. Når kritikere av den katolske kirke i dag likevel anfører at denne er reaksjonær og forstokket, er det fordi den ikke har endret sider ved selve læren, som utvilsomt er på kollisjonskurs med enkelte dominerende nåtidsverdier. Og sammenstøtet er hardest i spørsmål som samliv og seksualitet.

Kirkens lære om disse spørsmålene er kort sagt at seksualiteten, som er en Guds gave til mennesket, har sin legitime plass og funksjon utelukkende innenfor et livslangt ekteskap mellom mann og kvinne. Etter katolsk tro er dette ekteskapet, inngått av fri vilje mellom to modne mennesker som lover hverandre livsvarig troskap, et sakrament. Enkelt sagt betyr det at Guds nåde er til stede ved inngåelsen av ekteskapsløftet, og at den hviler over ekteskapet og hjelper de troende ektefeller til å holde løftet livet ut. Det følger av denne læren at seksuelt samliv utenfor dette ekteskapet ikke er akseptabelt – for de troende vil det være en synd. Det gjelder så vel før-ekteskapelig og utenomekteskapelig som likekjønnet samliv. Det følger videre av denne læren at ekteskapet er uoppløselig. Ganske visst kan ektefellene fysisk og for så vidt rettslig skilles, men de er fortsatt gift i Guds øyne, og inngåelse av nytt «ekteskap» er i strid med Guds lov, med mindre det første ekteskapet erklæres ugyldig, f.eks. fordi en av ektefellene holdt sin alkoholisme skjult.

Denne korte skisse av katolsk lære om ekteskap og seksualitet er nærmest en rød klut foran moderne, sekulære eller avkristnede ansikter. Men disse kritikere ser ikke på denne lære med troens blikk, de er ikke inne i det tros-univers som den katolske kirke forkynner og lærer, og kan følgelig vanskelig forstå kirkens syn her. Da blir reaksjonen som ventet. Det finnes imidlertid også troende katolikker som vanskelig kan godta enkelte konsekvenser av denne læren. Og det må erkjennes at kirkens strenge lære er vanskelig å forene med den menneskelige natur, dens drifter og tilbøyeligheter. Og alle katolikker vet hvor vanskelig det er å leve etter læren, og det er få områder hvor det syndes så mye. Men det betyr ikke at katolikker forkaster læren som sådan. Det er på samme vis med Kristi radikale kjærlighetsbudskap: Elsk din neste, også dine fiender. Her er også forskjellen mellom liv og lære enorm, men ingen vil finne på å forkaste budskapet. Få har et så bevisst forhold til egne synder som katolikker: Skriftemålet krever fullstendig ærlighet og åpenhet og oppriktig anger med vilje til fornyelse. Syndsbevisstheten og nederlagene er en uunngåelig del av det kristne liv.

Det er ingen strid i den katolske kirke om selve ekteskapslæren. Men som antydet er det enkelte konsekvenser av denne som det er uenighet om – helt til topps i det kirkelige hierarki. Denne uenighet knytter seg i første rekke til spørsmålet om hvorvidt nattverden – Kristi legeme og blod i brødets og vinens skikkelse – kan deles ut til personer som bevisst lever i strid med kirkens lære om ekteskapet. Spørsmålet har særlig vært reist for fraskilte som er gift påny og for samlevende homofile. Men det vil i prinsippet også gjelde for samlevende heterofile som ikke er gift og for gifte som lever i åpenbar utroskap. Den tradisjonelle lære, også kategorisk uttrykt i Den katolske kirkes katekisme, er at personer som slik velger å leve i åpenbar strid med kirkens bud, skal utelukkes fra nattverdfellesskapet (kommunionen).

Det finnes utvilsomt geistlige i kirken som ikke, i alle fall ikke konsekvent, følger dette påbudet. Jeg er sikker på at deres grunnholdning er lojalitet og troskap overfor kirkens autoritet. Men stilt overfor troende kristne, som kanskje har levd i et vanskelig ekteskap og er forlatt av ektefellen, for deretter å bli skilt og gift på ny, er de havnet i en samvittighetskonflikt. Og de har valgt å lytte til sin samvittighet, som etter alvorlig overveielse har fortalt dem at hensynet til den kommunionssøkende troende må komme først. Situasjonen er sannsynligvis den samme for enkelte prester som oppsøkes av samlevende homofile. Det må da minnes om at det er i god harmoni med katolsk lære å følge sin dypeste samvittighet i slike konflikter.

Det er interessant å merke seg at også pave Frans har uttalt seg på en måte som kan oppfattes som en støtte for et slikt valg. Allerede hans initiativ til to synoder om familien i 2015 bar bud om at han ønsket teologisk og etisk gjennomgang av de utfordringer familier har i vår tid. Synodene var preget av to leire blant biskopene, som sto mot hverandre i spørsmålet om å revurdere lærepunktet om kommunionsforbud for gjengifte personer. I kjølvannet av synodene gav paven i april 2016 ut dokumentet «Amoris laetitia» (Kjærlighetens glede). Det aller meste her var ukontroversielt. Men noen få setninger som åpnet for at skilte og gjengifte personer, etter samvittighetsfulle samtaler med en prest, kunne få tilgang til nattverdens sakrament, vakte strid. Noen få meget konservative kardinaler har gått kraftig imot paven på dette punktet. Og andre katolikker har brukt ordet heresi – kjettersk tale – om pavens standpunkt. Men den tidligere leder av Troskongregasjonen, den konservative kardinal Gerhard Müller, avviser i et intervju 9. november 2017 at det dreier seg om noe i nærheten av kjetteri fra pavens side: «He did not want to shake the foundations of the Catholic Faith or to modernize the teaching of Christ, as if it were old-fashioned». Kardinalen fortsatte med å presisere at pavens anliggende er på pastoralt vis å komme troende i møte som lever i særdeles vanskelige ekteskapelige forhold og under tragiske familievilkår. I tråd med dette siterer jeg gjerne et utsagn pave Frans er kommet med ved en annen anledning: «Nattverden er ikke en premie for de perfekte, men en kraftfull medisin og føde for den svake». Uttalelsen er også gjengitt i en fotnote i «Amoris laetitia». Det eneste sikre man kan si om denne situasjonen, er at paven har satt i gang en viktig debatt, der siste ord langt fra er sagt.

Motstanden mot pave Frans kommer ikke nedenfra – fra legfolk og prester. Den kommer først og fremst fra enkelte høye herrer i kardinalkollegiet. Så har disse naturligvis fått støtte fra flere teologiske professorer og andre. Pave Frans har nok fra starten av sitt pontifikat irritert en del kardinaler. Allerede hans enkle, uformelle opptreden da han første gang sto frem som pave, vakte betydelig oppmerksomhet. Denne smilende enkelhet, der alle pavelige «påfuglfjær» var lagt bort, innvarslet noe nytt. Og det kom. Han lever enklere enn sine forgjengere, så vidt vites i alle henseender. I ytre symbolhandlinger understreker han pavens rolle som tjener, som når han vasker fangers og flyktningers føtter.

Stor oppmerksomhet vakte pavens juletale i 2014 til den romerske kurie (kirkens sentrale forvaltning, tidligere kalt det «pavelige hoff»). Det er en tale om «åndelige sykdommer» som kan ramme oss alle, men som paven altså retter til kurien. Han går så langt som til også å kalle disse «mulige «kuriale» sykdommer». Det fører for langt å gjengi disse her, men talen er gjengitt i årstidsskriftet Segl for 2015. Noen få eksempler på «sykdommer» paven advarer mot: 1. Følelsen av å være «uerstattelig»: «Sykdommen skyldes en maktens patologi, et overlegenhetskompleks, en narsissisme der man er lidenskapelig opptatt av å betrakte sitt eget bilde og ikke ser Guds bilde i den annens ansikt, særlig hos de svakeste og mest nødlidende». 2. «Rivalisering» og «forfengelighet». Som når ytre ting blir den viktigste hensikt med livet, slik som fargen på klærne og æresbevisningene. 3. «De sluttede sirklers sykdom», der «tilhørigheten til en gruppe er sterkere enn den man har til Legemet (dvs. Kirken), noen ganger også til Kristus selv».

Det er mye mer å hente i talen, som for enkelte i kurien og de høye sirkler i Vatikanet må ha vært tung å fordøye. Talen er særdeles velegnet som et skriftespeil, ikke bare for geistlige, men for oss alle. Men man kan ikke se bort fra at talen, sammen med pavens øvrige utradisjonelle væremåte, hos noen kardinaler har beredt grunnen for en uvilje som har søkt etter kritikkverdige sider ved pavens formidling av lærespørsmål, noe som selvsagt er alvorlig og i verste fall kan fremskynde hans avgang. Det aner meg at dette er noe av bakgrunnen for den strid som angivelig gjør seg gjeldende i kirkens ledelse. Samtidig er jeg ikke i tvil om at det er pave Frans som representerer de gode krefter og har Vårherre selv i ryggen. Hele hans pontifikat vitner om det.

Enhver sann katolikk har messen som midtpunkt i sitt religiøse liv. Søndagen dreier seg om kirkegang og messe før eventuelle andre aktiviteter eller selvvalgt inaktivitet, som for noen kan være et restituerende alternativ etter en fysisk hard arbeidsuke. I den kristne tradisjon er søndagen, som Herrens oppstandelsesdag, en dag for hvile. Fra Skapelsesberetningen vet vi også at Gud hvilte på den syvende dagen.

Den katolske messen består av to hoveddeler: Ordets liturgi og nattverdens liturgi (eukaristien). Så «krydres» det hele med innlagte salmer og annen tradisjonell sang eller orgelmusikk. Disse hovedtrekk svarer til en luthersk gudstjeneste med innlagt nattverd, men det er mange ulikheter i innhold og ytringsformer. Vi skal se litt nærmere på dem.

Når vi katolikker går inn i en katolsk kirke, dypper vi gjerne fingrene i et vievannskar og gjør korsets tegn. Vievannet er velsignet vann – som dåpsvannet. Det er i Kirkens tradisjon et symbol for renhet og nåde. Som teologen og filosofen Romano Guardini (1885-1968) uttrykker det i sin lille, men innholdsmettede, bok «Om hellige tegn», St. Olav forlag 1995: «Når så de kristne går inn i Guds hus, fukter de panne, bryst og skulder, hele sitt vesen, med det rene og rensende vann, for at sjelen skal bli ren». Og når korstegnet følger, bør det innebære at vi samler alle våre tanker om den forløsningen som dette tegnet uttrykker. Slik bør det være hver gang vi gjør dette symboltunge tegn, og vi bør gjøre det langsomt og verdig. Om korstegnet skriver Guardini: «Derfor gjør vi korsets tegn foran bønnen, for at det skal ordne og samle oss, feste tanker, hjerte og vilje i Gud. Vi gjør det etter bønnen, for at det Gud har gitt oss, skal bli i oss. Når vi blir fristet, for at Han skal styrke oss. I faren, for at Han skal bevare oss. Ved velsignelsen, for at Guds livsfylde skal bli tatt opp i sjelen, slik at den kan befrukte og vigsle alt som befinner seg i den».

Etter innledningssalmen, som synges når presten skrider inn i kirken med sine ministranter (altergutter eller -piker), følger de obligatoriske Kyrie eleison (Herre miskunn deg) og Gloria (lovsang til Gud, som dog ikke synges i advents- og fastetiden). Deretter er vi over i messens første hoveddel: Ordets liturgi. Den innledes med lesninger av dagens tekster, først en tekst fra Det gamle testamentet og så en tekst fra Det nye, begge lest av en leg person fra menigheten. Her vil jeg tillate meg et lite råd til dem som påtar seg denne oppgaven: Fremfør aldri en bibeltekst uten å lese hver setning nøye, med blikket festet i teksten. Det minste forsøk på løsrivelse fra denne, liksom for å vise at man kan teksten utenat, er meget uheldig. Da fremhever du deg selv på bekostning av den hellige tekst.

Når tekstlesningen er over, leser presten dagens evangelium etterfulgt av prekenen. Etter et langt liv som katolikk har jeg hørt et rikt utvalg av prekener – av høyst varierende kvalitet. Ytterst sjelden den helt fremragende, som løfter sjel og sinn, og gir oss inspirasjon og nåde til et bedre liv. For å nå slike høyder, behøver prekenen slett ikke befinne seg på et høyt intellektuelt nivå. Tvertom rører slike prekener sjelden våre innerste følelser og lengsler, selv om de kan gi oss ny kunnskap. Det vesentlige er at Kristi budskap går direkte inn i våre hjerter. Prekenen bør gå til kjernen i budskapet, som må formidles klart, direkte og inntrengende – aldri salvelsesfullt eller sentimentalt. For egen del har jeg intet imot prekener som er dagsaktuelle, i den forstand at de berører grufulle nyheter som krig og nød, gjerne slik at dette settes i relieff til overflodslivet i vårt beskyttede hjørne av verden. Det er rikelig med Kristus-ord som utfordrer denne motsetningsfylte situasjonen.

De fleste prekener er likevel mer på det jevne. Sånn må det naturlig nok være. Og noen er direkte dårlige, eller svært så uinspirerende. Det merkes gjerne ved at de virker søvndyssende, om enn ikke i en slik grad som Rowan Atkinson har parodiert en preken i rollen som Mr. Bean! Eller mer aktuelt for min del: De fører til tankeflukt ut av kirkerommet og vekk fra det jeg burde være konsentrert om. Enkelte prekener fortjener kun karakteristikken «hellige lyder» – de gjentar og gjentar velkjente bibelord og fromme vendinger i en monoton talestrøm. Men for en katolikk betyr det ikke så meget om prekenen er mindre god. Det bør i alle fall ikke bety mye. Den er ikke sentral i den katolske messen. I dette skiller denne seg fra den protestantiske gudstjeneste. I sistnevnte får man inntrykk av at prekenen nærmest er en suksessfaktor for hele gudstjenesten. Det forventes mye av prestens utlegning av dagens tekster, og mang en luthersk prest har følt dette presset. Det er i første rekke prekenen som skal gi menigheten et åndelig løft. Denne plassering av tyngdepunktet i ordets liturgi ble tydelig markert etter reformasjonen, da kirkene fikk bygget store og ofte sterkt ornamenterte prekestoler plassert høyt over menigheten.

Etter prekenen synges Trosbekjennelsen eller Credo, som vi katolikker gjerne kaller den – på norsk eller latin. Denne har røtter tilbake i oldtiden og fikk sin utforming ved de økumeniske konsiler i Nikea (325) og Konstantinopel (381). Etter trosbekjennelsen leses dagens forbønner, gjerne av den lege person som tidligere har lest dagens tekster.

Så er vi over i messens annen hoveddel: Eukaristien, som egentlig betyr takksigelse eller takknemlighet. Og det er god grunn til å være takknemlige i det innerste av vår sjel: For nå feirer vi Kristi offerdød – den død som forløser oss alle fra vår syndeskyld. Denne død er uløselig forbundet med og får sin dypeste mening ved oppstandelsen, som åpner våre øyne for menneskehetens største mysterium, et håpets mysterium, der vår død og tilintetgjørelse er overvunnet. Denne del av messen innledes med at menighetens offergaver – i vår tid normalt kollekten – bæres frem til presten. Så forberedes nattverdsmåltidet ved at ministrantene bærer frem brød (hostier) og vin og rensende vann, som presten tar imot og setter på alteret. Deretter fortsetter offertoriet ved at presten fremsier eukaristiske bønner. De avsluttes med at menigheten synger Sanctus (Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud…). Etter denne kneler menigheten, for nå nærmer vi oss messens høydepunkt, som hele feiringen graviterer mot.

Selve knelingen skiller oss også fra protestantene. Deres kirker og bedehus har ikke knelebenker. Men det å knele er en vakker skikk. Det er tegn på vår ydmykhet overfor Den Store Gud. Som Guardini skriver: «Når du bøyer kne, la det ikke være en hastig og tom bevegelse. Gi det sjel. Knelingens sjel ligger i at i den bøyer også hjertet seg i ærefrykt for Gud. Det gjelder den ærefrykt vi bare kan vise overfor Gud: at hjertet tilber».

Da er vi fremme ved messens kjernepunkt – forvandlingen av brød og vin til Herrens legeme og blod. Etter katolsk teologi er det bare en prest, viet av en gyldig innsatt biskop som inngår i en ubrutt linje av suksesjon tilbake til apostlene, som kan forestå forvaltningen av kirkens syv sakramenter, derunder det vi nå taler om: Alterets sakrament. Fra et katolsk synspunkt er det en underlig nyhet at noen i disse corona-tider feirer en «hjemme-nattverd» uten prest. Selve forvandlingen av brød og vin har sin forankring hos evangelisten Matteus, som omtaler skjærtorsdagsmåltidet – det siste måltid Kristus hadde med sine disipler – i 24. kap. vers 26-28, og i Paulus` første brev til Korintierne 11. kap. vers 23-27. Når presten ved alteret gjentar Kristi ord: «Dette er mitt legeme» og «Dette er mitt blod», skal dette etter katolsk tradisjon forstås bokstavelig og fysisk. Presten har her en funksjon som Kristi stedfortreder. I det ytre skjer det på samme måte i den lutherske tradisjon, og de samme ordene brukes. I begge tradisjoner tror man at Kristus er reelt til stede i denne handlingen, men i den lutherske dreier det seg om en åndelig tilstedeværelse, ikke en fysisk. Etter vår katolske tro ser brødet – hostien – likedan ut etter forvandlingen som det gjorde før denne sakrale akten. Men nå er brødet reelt sett Kristi egen kropp. Denne forskjell er av stor betydning og har flere konsekvenser.

Katolikker behandler den forvandlede hostie med den største ærbødighet. Det kan observeres under enhver katolsk messe. Og det er strenge regler for ivaretakelsen av de hostier som ikke fortæres under messen. De tas forsiktig vare på og plasseres i et tabernakel, et slags utsmykket skap som gjerne er plassert nær alteret. Der forblir de Kristi legeme inntil de deles ut under en senere messe. Ved tabernaklet brenner det alltid et lys, ofte bak et rødt glass. Alle katolikker kneler når de nærmer seg eller passerer tabernaklet. Det er for øvrig aldersgrenser for å motta kommunionen, som vi også uttrykker det, og sikter til de troendes forening med Kristus. I den katolske oppdragelsen går barn gjerne til sin første kommunion i 9-10 års alder og etter en viss opplæring. Ikke-katolikker er utelukket. Det å motta Kristi legeme i en katolsk messe innebærer nemlig tilslutning til Kirkens hele tro og lære. Det som her er sagt om forvandlingen av brødet, gjelder også for vinen, bortsett fra at den fortæres under messen og oppbevares således ikke som Kristi blod.

Jeg har vært til stede under lutherske nattverdsgudstjenester og merket meg en helt annen behandling av hostiene. Således har jeg registrert at små barn, helt ned i 4-5 års alder, har fått denne i hånden, tatt den med i kirkebenken og uvørent behandlet den som en hvilken som helst kjeks. Det ville vært uhørt i katolsk sammenheng. Forklaringen er enkel: Etter luthersk tro er Kristus nærværende i nattverden, men som nevnt ikke fysisk til stede i brødet eller vinen, i alle fall ikke utover øyeblikket.

For katolikker er altså Kristus kroppslig til stede i enhver katolsk kirke. Derfor er det et krav om stillhet eller lavmælt tale, ærbødighet og verdig opptreden i kirken. Ikke som jeg har opplevd f.eks. i lutherske konfirmasjoner før gudstjenesten starter: En kakofoni av høylytte samtaler om alt fra sport til siste nytt på bygda. Og det samme straks høytidshandlingene er over.

Det katolske nattverdsynet kan kort oppsummeres i et sitat fra kunstneren og tenkeren Ørnulf Ranheimsæter i boken «Om tro og vantro»: «Det som da blir det fundamentale faktum i katolsk trosliv er dette: Katolikken tror at Kristus reelt og helt lever i Kirken under brødets og vinens skikkelse. Dette vil si at for katolikken er Gud nærværende i Kirken på en ganske annerledes personlig måte enn noe annet sted i sin skapning».

Den katolske messens liturgi utføres naturligvis med varierende kvalitet – akkurat som prekenene. Jeg har i en fransk klosterkirke opplevet det nesten perfekte i sang, i håndbevegelser og øvrige liturgiske handlinger. Den grep meg egentlig ikke dypt. Det bar mer preg av skuespill enn av en ekte messe. Jeg har hatt mer nådebringende opplevelser i mindre fullkomne messer, med barneskrik, halvbra sang og andre liturgiske mangler. Det beror på vår egen åndelige forberedelse og evne til å konsentrere oss om det sentrale innhold i messen. Dersom de ytre og mer sekundære forhold, som f.eks. middelmådig sang og ditto preken, blir nærmest ødeleggende for en fullgod opplevelse av messen, bør man ransake seg selv. Kanskje er man i ferd med å tape messens vesentligste innhold av syne?

Så får vi heller tåle at for enkelte avkristnede og ikke-troende lyder katolsk nattverdliturgi som en form for magi, en slags religiøs praksis og tro som kan ligne på den man mener å kjenne hos primitive og tidlige forfedre. Uten troens blikk og uten det sinn som er åpent for det uutsigelige og mysteriøse, er det flere kristne sannheter som blir ubegripelige. Kristendommen er jo full av paradokser: Den forvandlede hostie er både brød og Kristi legeme, Kristus er samtidig sann Gud og sant menneske, Maria er både mor og jomfru og Gud selv er både Én og Tre personer – Fader, Sønn og Hellig Ånd. Alt dette rommes i et eneste stort paradoks: Det tilsynelatende meningsløse gir i troens dybde den største mening. Gud inviterer alle mennesker inn i denne meningsfullheten, og invitasjonen er åpen så lenge menneskeheten består.

Messen avsluttes med velsignelsen og ordene «Ite, missa est». I dagens norske versjon: «Messen er til ende, gå med fred». Dette er ikke bare en avslutning, det er en missio – en utsendelse – til verden, der vi bringer med oss budskapet fra Kristus. Vi har i fellesskapet mottatt Hans legeme og blod og blir budbærere om denne frelsende nåde til verden utenfor. Det skal synes på oss – i tenkning, ord og handling. Intet mindre.